I dag var en dag fylt med bittersøte minner og stille avskjed. Vårt elskede SMV3 i Hua Hin, vårt lille paradis, skulle vi nok en gang forlate– i hvert fall for denne gang.
Det var en dag der vi pakket ned hus og hage, som om vi prøvde å fange alt det vakre vi har elsket her, før vi forlot vårt hjem for nok en lang stund.

Jeg startet morgenen med en rolig stund i hagen, der jeg nøye plukket opp små minner – fra hver plante og blomsterbed jeg har stelt med kjærlighet, til de små detaljene som gjorde hverdagen vår her nede unik. Det var en øvelse i tapt tid og takknemlighet, der vi visste at hver gjenstand vi pakket, bar med seg et kapittel av livet vårt her nede hjem til Norge.

Deretter tok vi et siste, langt bad i bassenget. Vannet var fortsatt varmt og innbydende, men hvert svømmetak minnet oss om at tiden her var i ferd med å forsvinne. Med hvert kast under overflaten, var det som om vi tok farvel med en del av oss selv, en del av denne oasen som har gitt oss ro og inspirasjon.

Lunsj på Pane & Foccasia

Ut på dagen ventet en deilig lunsj på Pane & Foccasia – en siste feiring av smaken av Hua Hin.
Med munnvannsskapende retter og en atmosfære fylt med varme og vennlighet, var lunsjen en vakker kontrast til dagens vemod.
Det var en påminnelse om at selv om avskjeden er tung, finnes det fortsatt øyeblikk av glede og de tar vi vare på alle sammen.

Hver gang vi forlater vårt hjem her nede, blir det mer og mer vondt. Det er som om hver pakke vi lukker og hvert skritt vi tar bort fra SMV3, trekker oss lenger bort fra en del av vår sjel.
Men vi vet også at minnene vil leve videre – i hjertene våre, i historiene vi forteller, og i drømmene om en fremtid hvor vi en dag kanskje vender tilbake til dette magiske stedet for å bli for alltid. Intil da må vi bære disse stundene som små skatter når hverdagene butter imot.

Takk, Hua Hin, for alle de stille kveldene, for latteren, for roen – og for at du har vært og er vårt paradis.
Farvel for nå, men aldri helt farvel.

Fra 32 varmegrader til -17 kuldegrader 🥶

Fra Hua Hins varme kyster,
hvor solnedgang og drømmer blusser opp,
til Norges kalde, stjerneklare land –
vi reiser med hjertet fullt av minner.

Hver avskjed bærer et stille løfte,
at vårt hjem aldri vil forsvinne,
men lever som vårt indre lys,
uansett hvor vi befinner oss.
-Hennysway-