Tag Archives: viking

Sol, middag og lukten av saltvann

August er en av våre sommer måneder, selv om denne August måneden ikke akkurat har minnet så mye om sommer til nå.

Men i dag varmet solen slik den skal på en sommer dag i Norge.
Jeg kan ikke la en slik dag bare passere uten å nyte den, slik en sommer dag skal nytes.

Så selv om sofaen lokket etter en varm arbeidsdag, var sommerkjolen og jeg klar for middag på stranden.

Hvor mange slike dager får vi framover? det er usikkert når vi nærmer oss September med stormskritt.

Det å tråkke barbeint i fuktig siv og sand er medisin for meg, ingenting mellom meg og underlaget, kun jorden og dens energi.

Du visste det kanskje fra før med det å gå barbeint er faktisk medisin for oss alle, ikke bare for sjelen men for hele vår kropp.

Fordeler med å gå barbeint.
  • Det er bra for å lindre migrene og hodepine.
  • Reduserer stress og nerver, og styrker kroppen.
  • Det er veldig bra for å forbedre sirkulasjonen.
  • Indikert for å behandle problemer avledet av nervøse tilstander, som sår eller halsbrann.
  • Meget effektiv behandling for å dempe angst og depresjon.
  • Det stimulerer organene som er koblet til føttenes nerveender.
  • Det gagner tilstander av væskeretensjon i bena.
  • Utvikler styrken til musklene i føtter, hofter og ben.
  • Justerer mekanismene til foten, da den gjør det mulig å innta riktig holdning.
  • Forbedrer gange og fremmer bedre balanse.

Kroppene våre er laget av om lag 70 prosent vann, noe som er flott for å lede elektrisitet. Jorden har en negativ ionisk ladning, så det å gå barbeint kobler oss til denne ladningen.
Negative Ioner har vist seg å avgifte, dempe og redusere betennelse, synkronisere våre interne klokker, hormonelle sykluser og fysiologiske rytmer.
De aller beste stedene å få negative ioner, er gjennom føttene dine er ved vannet.
Alle vet godt hvordan det føles å gå barbent på stranden, men kanskje ikke hvorfor det føles så godt.

I antikken mente de at det å gå barbent i gresset var den beste kuren for søvnløshet, og mange mennesker mener det fortsatt i dag. 
Vitenskapelige artikler referert til i boka “Earthing” viser til at regelmessig jording som f.eks å gå barbeint, gir bedre søvn 😴

Så ja, derfor går jeg her barbeint i den litt kjølige sanden og det fuktige sivet, rett og slett for å koble meg til Moder Natur og alt som er rundt meg.
Jeg blir mer følsom for omgivelsene rundt meg av å gå sånn, som f.eks det å kjenne solen i ansiktet mitt, høre vinden i trærne, høre fuglene kvittre.
Det er enklere å koble seg til energier når jeg er i kontakt med naturen, det er lettere å sette ting i perspektiv.

Det er derfor jeg elsker naturen og det den gjør med meg, det er det jeg trenger mest av alt.
Bare det å være i og med naturen, ingen andre enn meg, Henrik og energien vi får når vi er koblet til moder jord sammen.

En time her ute har senket og fjernet støy fra kropp og sjel, en opplevelse jeg tar med meg å lever lenge på.

Så ta av deg skoene så ofte du kan….. vi trenger energien fra jorden for å holde oss friske!

Fylt med herlig mat og god energi, tar jeg happy floppsene på og vender nesen hjem ❤️

Andre innlegg fra Borre haugene

Hvalhallen – I buken på en hval

Slottsfjellmuseet – Hvalhallen

Blåhval

Det er noe helt magisk å stå i buken på en hval, vi alle vet jo hvor store disse enorme dyrene kan bli men det er allikevel ikke før du har de så på nært hold at du virkelig forstår det.
Jeg har også hvalfangere i familien, både farfar og morfar var hvalfangere.
Særlig morfar var med på mange ulike hvalfangstbåter og hadde mange historier å fortelle både via gamle brev og muntlige fortellinger.
Når jeg står her inne i hallen og kikker opp i taket, er det ikke fritt for at jeg tenker at dette er en galskap jobb, mann mot enorme krefter.

Inne i hvalhallen på slottsfjellmuseet kommer du veldig nær noen av de aller største hvalen vi har, nemlig Finnhvalen, blåhvalen og Spermasetthval.
Disse skjelettene er veldig gamle, og jeg har sett de før sammen med barna men det begynner å bli mange år siden nå.

Utstillingen i hallen (bygg 1939) viser gamle skjeletter av hval og eksemplarer av hvalfostre etc.
Utstillingen er knyttet til byens hvalfangsthistorie.
Skjelettene i hallen er fra en finnhval (finnhval, Balaenoptera physalus) fra 1895, en rekord 27 meter lang blåhval (Balaenoptera musculus) fra Island 1901, en minkhval (vågehval), en spermhval (spermasetthval, spermhval, Physeter macrocephalus) fra 1896, en flaskenosehval (ampulhval, Hyperoodon), en spekkhogger (spekkhogger, Orcinus orca), og en retthval (nordkaper, Eubalaena glacialis), etc.
Legger ved de latinske navnene for de som er ekstra interessert i disse fantastiske skapningen.

I buken på en hval

Finnhvalen er den nest største av alle hvalene målt i lengde, bare slått av blåhvalen.
Blåhvalen er sannsynligvis det største dyret som noensinne har levd på jorda. Bare tungen kan veie like mye som en elefant, hjerte er så stort som en bil aorta (hovedpulsåren) er på ca 20 cm.
Veier et sted mellom 130 000 – 150 000 kg som voksen. Og dette finner mennesker helt fornuftig å jakte på hmmmm. 🙂

Spermhvalen er en tannhval, spermhvalen kan frembringe korte lyder med en styrke på nesten 200 desibel, dette er kraftig nok til å drepe mindre dyr og det er også det som er meningen.

De store hvalene har til alle tider gitt opphav til legender og myter, mye av grunnen er nok at de er så veldig store og lever skjult i havet for oss mennesker.

Du har historien om Jonas i hvalfiskens buk, det er jo kanskje litt interessant at de brukte betegnelsen fisk om dette dyret men det var vel den tids viten om dyret som var grunnen til det.
Sokrates var faktisk den første som skrev ned observasjoner om hvalen (Om ikke dyret Leviathan fra det gamle testamentet også er en hval).
I Historia Animalum skriver han at hvalen var et pattedyr, det er derfor rart at menneskene lenge etter dette fortsatte å kalle det en fisk.
Nok om det, Aristoteles plasserte i sitt dyre-system hvalen i en egen, selvstendig klasse.
Han skriver “Blant vivipare dyr er mennesket, hesten, selen, og andre dyr som er hårdekket” der kom altså også hvalen inn.
(Vivipare dyr er dyr som formerer seg på en slik måte at avkommet utvikles inne i mordyrets organisme og får sin næring fra den.)

Den eldste skriftlige kilden som omtaler hval i vårt område er Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Ottar så både hval og hvalross, men hans fortelling må ha blitt misforstått, opplysningene er i alle fall uklare, noe som har skapt atskillig hodebry for hvalfangsthistorikere og gitt opphav til svært ulike tolkninger.
Mest utfyllende er nok beskrivelsene i Kongespeilet fra omkring 1250. Dette skriftet er bygget opp som en pedagogisk samtale mellom far og sønn, det eneste faren finner verdt å nevne fra Islandshavet, er hvalene, og han understreker at de er meget forskjellige både etter art og vekst. I
Grønlandshavet gjenfinnes mange av de samme artene, samt mange slags sel.
I alt nevner Kongespeilet 22 ulike vestnorske navn på hvaler i havene, hvorav 18 også er nevnt i en lang oppramsing av hvaler i et tillegg til Snorres Skaldskaparmål.

Så ja selv et slikt rom får fram lysten i meg til å finne ut mer, det jeg nå må lære litt mer om, er mine egen bestefedre sine historier som hvalfangere.

Etter et spennende og lærerikt museums besøk dro vi videre på antikkmessen i Eik hallen, og der fikk vi mimret, kost oss med mer historie også fra vår egen barndomstid. Slike messer bringer ofte en slags lengsel tilbake til en tidligere del av mitt liv eller en tidligere tid jeg skulle ønske jeg hadde opplevd.

Vi endte opp med deilige spekepølser og oster, ikke akkurat det jeg hadde forventet men det smakte helt fantstisk etter en lang dag og et overfylt hode.


God kveld til dere alle, her ble det altså spekemat og ost 🙂

På det samme museet kan du se utstillingen fra det fjerdeskip Klåstadskipet og mye mer, ta den en tur på museum i helgen 🙂

Viking – En handelsreise til fjerne strøk

Det fjerde vikingskipet…….. Klåstadskipet.
Klåstadskipet er navnet på et skipsfunn fra vikingtiden.
Men det omtales ofte som «Norges fjerde vikingskip».

I dag har vi virkelig fått fylt oss med historie, fascinasjon over gigant dyr, glede og nostalgi,
Vi startet dagen med et besøk til Slottsfjellmuseet, og et spennende foredrag om det fjerde skipet Klåstadskipet, foredragsholder Fredrik Bjønnes var virkelig en som fikk selv de små tingene som en tre-plugg til å bli interessante, han var utrolig kunnskapsrik og morsom å høre på, noe som ikke er en selvfølge når man er nerd på enkelte temaer.

For dette funnet har ikke en historie som omhandler, viking konger, gull, edelstener og alt det vi finner morsomt å lese om eller se når du hører om vikingskip.

Men det som er spennende med denne historien, er først og fremst at dette skipet er et vitnesbyrd om de helt vanlige handelsmenn/kvinner fra Vikingtiden.
Dette skipet er nemlig det eneste som til nå er gravd ut her i Norge, som ikke er gravgods.

Klåstadskipet skiller seg derfor ut på flere måter fra de mer kjente vikingskipene; OsebergGokstad og Tune.
Det er et vrakfunn, og sannsynligvis et lasteskip, en Knarr (Knarrene var lasteskip med et bredere, dypere og kortere skrog enn langskip og kunne ta desto mer last og manøvreres med mindre mannskap).
Det er ifølge Fredrik flere grunner til at man er ganske sikre på dette, og det er blant annet funnene som ble gjort i skrogets bunn.

Men for å fortelle litt om dette skipet først, det ble først oppdaget i 1893 i Larvik nærmere bestemt Tjølling, Klåstad – Viksfjord.
Den gang lå mesteparten av skipet under vann og det som var synlig var veldig ødelagt.
Hva som skjedde med skipet er uvisst men la oss lukke øynene å se dette store skipet på vei til en av de store handelsbyene.
Det er kanskje høst og høststormene herjer i viken, vinden pisker opp fjorden og det 20 meter lange og 4,5 meter brede handelsskipet er kanskje på vei nordover, kanskje det kommer fra et området som i dag kalles Eidsborg i Telemark.
De har vært der for å laste skipet med brynesteiner, de var kanskje på vei til Hedeby, men den sterke høststormen og de kraftige bølgene som reiser seg, gjør så mannskapet om bord mister kontrollen.
Uten kontroll på skipet driver de inn i fjorden og videre inn i Klåstadkilen, skipet blir liggende på tvers i grunt vann.
Den 30 tonns tunge lasten i skipet, får det til å velte over og halve skipet blir liggende under vann og her blir det liggende helt til 1970.

Den kjente arkeologen Nicolay Nicolaysen foretok undersøkelser og registrerte alle den gang kjente fortidsminner fra middelalderen og forhistorisk tid, og publiserte dem i verket Norske Fornlevninger 1862–66.

Han dro også til dette skipsvraket, men siden det som viste seg over vannflaten ikke var noe syn for øye og heller ikke hadde “viktige” funn, i vrak restene eller nær skipet lot han det bli liggende.
Det er kanskje det som er mest sannsynlig, da ingen utgraving fant sted.

Så det var ikke før Mai 1970 at selve utgravingen fant sted, skipet var 20-22 meter og av dette var faktisk 16,15 meter av kjølen bevart og deler av babor side, det ble også funnet hele 140 fragmenter.
Professor emeritus i norrøn arkeologi, Arne Emil Christensen har en helt spesiell grunn til å glede seg over at Klåstadskipet gjenoppstod, det var nemlig han som ledet utgravingen av skipet i 1970.

Arne Emil Christensen jr.


Men det som styrket ideen om at dette var et lasteskip fra Vikingtid var brynestein blokkene som ble funnet i vrakrestene.
Man vet fra historiene at vikingene fraktet brynestein, pels og jern til de store handelsbyene i nord og fjerne strøk i bytte mot slaver, sølv, silke, vektlodd fra arabiske land, krydder og andre typiske varer som drikkebegre fra Frankerriket, myn­t­er fra kalifatet, slavisk keramikk og bysantinske glassperler.
Og akkurat brynesteinen fra dette området, Eidsborg i Telemark var spesielt populær, da brynesteinen (skiferen) var hardere enn brynestein fra andre land og steder.
For å forstå viktigheten av brynesteinen må man tenke på hva denne steinen ble brukt til, og det var ikke bare for å slipe sverd men nesten alle de verktøy de trengte på den tiden. Man trengte skarpe egg på øksene, på fiskekrokene , knivene og ja til og med nålene måtte ha spisse tupper.
Klåstad skipet var også ulik i den forstand at den ikke hadde så mange årer eller noen hull til årer, den hadde kauper og på grunn av dens konstruksjon kunne den frakte opptil 30 tonn med stein og jern.
Ribe og Hedeby i Danmark og Sverige var på denne tiden de største handelsmarkedet i Nord, så skipet fraktet kanskje lasten hit for å bruke den i handel for varer som ankom fra fjerne østen eller Bysants, det bysantinske riket som ble gjort til rikets hovedstad i 330 under navnet Konstantinopel.
Kaupang ble ikke etablert før ca 200 år etter Klåstadskipet, som er fra ca år 998, så Hedeby og/eller Ribe var nok mest sannsynlig dette skipets handelsbyer, men hvem vet 🙂

Brynestein fra Klåstadskipet, en lett omsettelig ballast å bruke i vikingskipene sammen med jern

En annen oppdagelse som viser forskjellen på dette skipet og de andre store skipene som er utgravd er at det på Klåstadskipet er benyttet treplugger , det er funnet slike treplugger i småskipene fra Gokstad med altså ikke på de tre store gravskipene.
Hva betyr egentlig det for meg og deg som ikke er båtbygger, tja vi kan vel bare nerde litt videre?

Den øverste modellen er et spant fra Osebergskipet. Både før og under vikingtiden ble bordplatene surret til spantene. Hvalbarder ble benyttet til dette i Osebergskipet.
Bordgangene er festet til hverandre med saum og deretter tettes det med ull for å gjøre skroget tett.(Saum er en metallnagle med firkantet tverrsnitt til å fest  båtbord sammen med, eller til å feste båtdeler til båtbordene)
En liten avsporing her: så det er altså her vårt ord søm stammer fra, man bygger nemlig ikke båter, man syr dem sammen med saum.

Klåstadskipet derimot har bordgangene festet til spantet med trenagler, en vanlig teknikk som ble brukt utover middelalderen. Også her er bordlagene festet til hverandre med saum og tettet med ull.

Bilde kun for å vise: Spanter er de innvendige ribbene stående på rekke i et skrog, og som utgjør båtens bærende konstruksjon.

Man tror at grunnen til at denne endringen innen byggteknikk fant sted, var for at det skulle bli lettere å kunne reparere skader på skipene, når de var i andre havner verden over.
Da vikingenes båtbygging teknikk ikke var like kjent og/eller brukt av andre enn vikingen selv.
Ved å endre måten å bygge skipene på til teknikker andre land også benyttet, kunne de være mer sikre på at også de fikk reparert skader på deres skip når de var ute på handelsreiser.
Men også dette er vel kanskje bare antakelser.

Klåstadskipet, andre funn fra skipet var noe tau og benrester etter sau.


Jeg anbefaler alle å ta en tur til Slottsfjellmuseet, akkurat nå er det en fantastisk fin utstilling der fra viktige med ulike vikigfunn, Klåstadskipet og annen historie fra middelalderen.
Det du ser her er kun et utdrag, da jeg ikke ønsker å ødelegge for museet.
Vi storkoste oss med både foredrag og utstilling og om du vil kan du jo også ta en titt på innlegget om hvalhallen, den utstillingen finner du også på slottsfjellmuseet.

Visste du forresten:
– Den viktigste handelsvaren var mennesker/slaver. Og ordet slaver kommer fra at det ofte var det slaviske folket som ble solgt, derav ordet slaver.
– De mest populære slavene var faktisk kristne ofte munker, fordi de kunne lese og skrive.
– I Stavern finner du botanikk du ikke finner andre steder langs kysten, det er fordi skipene ofte kvittet seg med ballasten sin her og med ballesten fulgte det jord og frø/vekster fra andre land og kontinenter.
(ballast =

På samme museum finner du Hvalhallen, det må du få med deg 🙂 kos deg på museum i helgen.

Castrum Tunsbergis – Slottsfjellet

For alle dere som ikke vet det er Slottsfjellet et fjellplatå i Tønsberg kommune, fjellet ligger inntil bysenteret, med en høyde på 63 meter over havet.
Det er mange historiske hendelser fra dette fjellplatået eller berget som det ofte beskrives som i tidligere sagaer.
For meg er dette først og fremst et vakkert sted omringet av nydelig natur, utsikt, bygdehistorie, museer og ikke minst verdens beste rømmegrøt om sommeren.

Tegnet av Henrik Ruud
Fantastisk dag på Tunsberget
Ser dere lystrålen ?, den følger meg om dagen, den traff meg også på Natursentret ved Borrevannet og på Vassbånn
Utsikten fra toppen.

I dag har jeg dratt tilbake til mine barndomsminner, halve meg er nemlig Tønsberg-jente (på morssiden).
Slottsfjellet forbinder jeg med sommer, rømmegrøt, lek og moro.
Kun vi fire jentene, Mormor “Morsei”, mamma, søstera mi Renee og jeg.
Her har vi tilbragt mange timer både i og rundt tårnet, for den gang var tårnet åpent.
Ja til og med slottsfjellsfestivaler på tidlig 80 tallet, der min kusine, Morsei og jeg stolte satt i gressbakken , for å se på fetteren min som spilte trommer i bandet BenzCult.
Det jeg husker mest fra denne festivalen var mye farger, flagrende langt hår i myke rytmiske bevegelser, og meg og mormor som kanskje var litt malplasserte midt i denne frigjorte gjengen av rockere og «blomsterbarn». 🙂

Selve historien om plassen, fjellplatået, berget, var kanskje ikke så interessant på den tiden for meg, men minnene og følelsene vekkes raskt til live i det jeg starter oppstigningen men denne gangen er jeg på jakt etter historiene.
De fleste tenker nok middelalderen når de hører bynavnet Tønsberg, for det var jo da Tønsberg hadde sin storhetstid men det var i vikingtiden byen vokste fram, allerede omkring år null sto havet åtte meter høyere enn i dag i Tønsberg, det vil si nesten helt opp til dagens Storgate.
Så i det som senere skulle bli byen Tønsberg var det ikke så mye av området man kunne dyrke og utnytte den gangen.
De eldste gårdene det er funnet spor etter er likevel fra 200-tallet etter vår tidsregning.
Tønsberg ble etter dette stadig mer befolket, og i århundrene som fulgte vokste det fram en handelsplass.
Nettopp fordi Tønsberg over tid vokste fram som handelsplass og ikke ble grunnlagt av en konge eller annen mektig person, har det alltid vært tvil om når Tønsberg egentlig ble en by.
Den islandske sagaskriveren og høvdingen Snorre Sturlason beskrev i sitt hovedverk, Heimskringla, når og av hvem de andre store middelalderbyene, som Trondheim, Oslo og Bergen, ble grunnlagt.
Men når Snorre kommer til Tønsberg nevnes byens opprinnelse kun diffust og indirekte.
I Håkon Hårfagres saga skriver Snorre at Harald Hårfagre besøkte byen, eller kaupstaden, på vei til slaget ved Hafrsfjord.
Ettersom man antok at slaget fant sted i 872, festet etter hvert tradisjonen seg om at Tønsberg ble grunnlagt i 871.
De mente at det i alle fall da sikkert fantes en by der.
Det skrives av Snorre at Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet innsatte sin egen sønn, Bjørn Farmann, som konge over Vestfold, på Sem (Sæheim) kongsgård, rett utenfor Tønsberg, som kongssete.
Snorre beskriver Bjørn som en klok og fredelig type.
Men den rolige og sindige småkongen skulle få en brutal død.

Rivalisering med halvbroren Eirik Blodøks endte til slutt med at Bjørn Farmann ble hugget ned og drept utenfor Sem (Sæheim) kongsgård i år 927.
Ifølge Snorre ble han hauglagt i Farmannshaugen ved kongsgården, halv brødrene Olav og Sigrød ble også hugget ned av Eirik Blodøks.
Og i følge Snorre falt disse to i kamp ved Gunnarsbø i 934 og også de ble hauglagt på Haugar. 
Nå skal det sies at ingen av disse har blitt funnet på Haugar.

Spennende historie er det uansett men når du prøver å finne informasjon om slottsfjellet er det mye forskjellig som dukker opp og det er kanskje tiden fra 1100 tallet og fram til erobringen på 1500 tallet det er skrevet mest om.
Allerede på 1100 tallet beskrives tunsberghus som en av nordens største ringborger, og det nevnes også at under borgekrigen mellom baglerne og birkebeinere i år 1202 ble den beleiret og tatt. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne sto om Tunsberghus i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen i hele 20 uker, helt til sulten drev baglerne ut fra borgen.
Kong Sverre døde like etter.
Når jeg står her oppe og lukker øynene hører jeg klirrende sverd, piler suser forbi … lukten av brent halm og fakler pirrer sansene.
Og det er vanskelig å ikke høre alle hylene og skrikene av døende krigere i smerte.

«Birkebeinerne» (1869) hvor birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flykter fra baglerne med vesle Håkon Håkonsson, kong Sverres sønnesønn og kongssønn, til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros i 1206.

Ringborgen Tunsberghus ble bygget av kong Håkon Håkonson i hans regjeringstid 1217- 1263.
Det jeg synes er ekstra interessant med denne historien er jo at også Adalsborg ble bygget da, av den samme kongen.
Og begge borgene ble angrepet rundt samme tid nemlig rundt år 1503 av svenskene.
Tunsberghus ble etter dette angrepet plyndret og brent og som Adalsborgen liggende i ruiner, så mye historie, så mange sagaer og det eneste som er igjen er ruiner og Snorre Sturlasons sine kongesagaer.

I innlegget om Løvøy kapell skrev jeg også om et annet pilgrimsmål på veien til Nidaros, nemlig Sankt Mikkels berg ( viet til erkeengelen Mikael) allerede på 1100 tallet omtales den Mikaelskirken på Berget.
Men det var først i 1308 at kirken ble godkjent som kongelig kapell og får avlats-privilegier fra paven i Roma.
I et kongelig dokument fra 1141 nevnes Sancte Micles bergh som pilgrimsmål.
(Det skrives at Kirken antas å ha blitt anlagt omkring midten av 1100-tallet og er første gang nevnt i 1191, i forbindelse med at premonstratensermunkene i Olavsklosteret fikk rett til inntektene fra den. Kirken ble brukt som slottskirke fra Håkon IVs tid og er på Håkon Vs tid nevnt blant de kongelige kapeller. Kirken var rik som følge av store gaver og skal ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.)

Sønnen til Kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes Skuledatter ble også konge i Norge, hans navn var Magnus Lagbøtes Håkonson og kastellen oppe på slottsfjellet er oppkalt etter han, det heter nemlig Magnus Lagabøtes kastell, det bygget er fra ca 1276.

Selve tårnet som står der i dag ble ikke oppført før 1888 og med Bjønstjerne Bjørnsons Innskrift:
“Må byen som på tunet står få blomstre nye tusen år.”

Det er også satt opp steintavler med signaturene til Kong Håkon 1906, Kong Olav 1958 og Kong Harald 1992 på slottsfjellstårnet.

På nedsiden av fjellet møter du på en kvinnelig statue, dette er statuen av Prinsesse Kristina, kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes datter.
Hun dro fra slottet i Tønsberg i år 1257 for å gifte seg med den spanske kong Alfonsons bror.

Langkirken Løvøy kapell fra 1200-tallet

Jeg har ikke så mye forhold til kirker, kapeller og/eller kirkerom, men jeg elsker historier og vakre bygninger:
Og det er kanskje derfor Løvøy kapell fascinerer meg og gjør meg nysgjerrig.

Dette fantastiske stein-kapellet bærer med seg en lang historie , Ja historien går helt tilbake til Olav Kyrres* regjeringstid.

Kapellet ble i sin tid viet til St. Halvard og St. Martin:
(Sankt Hallvard har blitt feiret som lokalhelgen i Norge, særlig på  Østlandet, fra omkring midten av 1000-tallet. Han er også skytshelgen for Oslo.
Sankt Martin har jeg ikke funnet noe om.
)

På innsiden av kapellet er det som er igjen av 1200-tallets opprinnelige kirkebygg, det gamle steinalteret som fremdeles er i bruk.

Og akkurat det er litt spesielt å tenke på når du står inne i kapellet og ser din lille sønn blir døpt, og fatet med vannet står på akkurat dette steinalteret som har vært i bruk i så mange hundre år. Det får meg til å tenke, nå er også du en del av historien til Løvøykapell Benjamin.

På området utenfor kapellet finner du også en stein brønn, dette er ikke en hvilken som helst brønn, dette er St. Olavsbrønnen.
Brønnen var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid, den ble regnet som en «hellig kilde» og man trodde at vannet i brønnen hadde helbredende kraft.  
Løvøy var også stoppested for mange pilegrimer på vei til Nidaros på denne tiden.
(En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker.)

Det forekommer også slike pilegrimsreiser til Løvøy i dag og flere av disse pilegrimsreisene starter i Tønsberg , nærmere bestemt fra stedet hvor Lavranskirken stod i middelalderen og hvor sagaen forteller at Olav Haraldsson gikk til messe.
Deretter går ferden videre opp til slottsfjellet (Sancte Micles bergh) , før de vandrer mot Åsgårdstand.
Neste stopp er Borre kirke, en langskipet steinkirke fra 1100-tallet og som var blant de viktigste pilegrimsmål i Norge i middelalderen, grunnen til det, var Borrekorset som i dag henger på museum, helt konkret hva eller hvilke(n) relikvie(r) som var oppbevart på eller i korset og som gjorde at så mange i middelalderen anså Borrekorset som et hellig kors vet vi ikke i dag, men korset ble ansett å ha helbredende kraft.

Etter dette stoppet bærer det så videre til Løvøykapell og til kilden St. Olavsbrønnen ved kapellet, – kanskje den aller viktigste helligkilde på østlandsområdet i middelalderen!

Borrekorset
St. Olavsbrønnen

Det ble kanskje litt mye historie denne gangen men jeg synes det er viktig at vet hva vi har rundt oss, slik at yngre generasjoner ser verdien av å ta vare på både bygg og historien om selve bygget/plassen.
Vi må aldri igjen tillate det som skjedde under og etter reformasjonen i 1536.
Selv om samfunn, politisk retning, religion og/eller tro endrer seg, må vi ta vare på vår alles felles historie.
Ingen bygninger, relikvier, statuer, skulpturer kan ødelegge det som er/var ekte og betydningsfullt for sin tid, eller det som er gjeldende for akkurat vår tidsperiode her på kloden.
Vi har en plikt til å la hele vår historie gå videre til nye generasjoner og tidsepoker.

*Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1069 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres HeimskringlaFagerskinna og Morkinskinna.

På en vikinggrav…

På Torsdag la jeg ut på B9 galleri/museum, endel forslag på hva man som familie og eller alene kan finne på i vinterferien.
Så når solen flommet over på stuebordet i dag morges, var det bare å ta på seg skoene å komme seg ut selv.
Og når du er så heldig at du bare bor 4,4 km unna historiske Borrehaugene måtte det bli hit turen gikk i dag.
For dere som ikke vet hva Borrehaugene er kommer den en kort upresis historietime fra wikipedia her nå:

Borre kan ha vært et mulig kongesete i vikingtid.
Det antyder gravmonumentene, hallene og restene av en storgård utenfor parken og store bryggefundamenter nede ved sjøen.

Borrehaugene og Ynglingeætten
Antikvar Nicolay Nicolaysen mente på 1800-tallet at Borrehaugene kanskje kunne identifiseres med det som sagaen Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen.
Nicolaysen gravde derfor ut haugen som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden. Han fant bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Likevel konkluderte han med at «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»

Tre måneder etter Nicolaysens undersøkelser utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Ynglingatal, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderte likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass. Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.

Den første storhaugen som ble gravet ut, lå på jordet mellom Midgard vikingsenter og parken. Det skjedde i 1852. Haugen rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Gravhaugen kalles Skipshaugen.
Samlingen gravhauger er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre gravhauger og -røyser innenfor området.

Det er noe magisk med denne plassen, lyset, skyggene og naturen rundt oppfører seg på en helt spesiell måte.
Og det føles også ganske respektløst å trampe på og rundt gravhauger fra en svunnen tid.
Jeg tenker av og til på om dette er så lurt, burde vi ikke vise de døde mer respekt enn dette?
Det var her på Borrehaugene jeg som barn feiret 17 mai med familien og venner, det var her jeg hadde turnoppvisning og dette er stedet jeg syklet forbi hverdag til ungdomsskolen, så det er litt vanskelig å ta innover seg at dette faktisk er en hellig plass og kanskje også en av svært stor betydning siden år 600-900.

Men i dag viste både Borrehaugene og Borrestranden som er tilknyttet stedet seg fra sin aller vakreste side.
Naken men med håp om vår og med et fargespill som inspirerer meg til å se og bare være tilstede.

Skyggene lekte med oss i dag, stranden var både rosa og grønn, en måke danset ballet der ute i sjøen og når stien åpnet seg ned mot stranden traff jeg også på en gjøk i treet som sang med meg på….”jeg gikk en tur på stien og hørte skogen ro, ko ko ko ko”
Selv skjellet som vi så uhøflig tråkket på gjorde seg om til en vakker blomst i dag.
(se på bildene om du ser alle disse du også)

Du visste det kanskje ikke, men min søster Renee M Pedersen er høvding i Borre vikinglag.

Foto: Jon Levi Pedersen (Bilder av Renee, Geir og vår datter Naomi)

Kyststien-Horten

Deilige Lørdag, kalenderen sier Februar men temperaturmåleren sier vååååår.
Når du bor her hvor jeg bor, har du mange valgmuligheter for fantastiske turer rett utenfor døren, i dag ble valget kyststien.

Etter en harrytur i går og en litt lang musikalsk aften, var det en renselse å komme seg ut og ned til kysten.
Så fort jeg trer inn i denne edelløvskogen som kyststien svinger seg igjennom føler jeg en egn ro, en skogsro.
Jeg trekker pusten dypt ned i magen og tar inn saltvannslukten, hører de lette bølgene som skvulper mot strandgrensen og så fort jeg er våken og tilstede hører jeg en gjeng av snakkesalige fugler og trær.
Ja du visste kanskje ikke det men trærne snakker…, de snakker og har spennende historier å fortelle deg hvis du stopper opp og lytter.
Og vil du høre deres dypeste hemmeligheter, åpner du armene dine og gir dem en god og lang klem.
Legg øret ditt tett inntil stammen og bli i ett med treet og dens historie.
Høres kanskje litt sprøtt ut men prøv det, det skader deg i allefall ikke. For meg åpner det alle sanser og fantasien får flyte fritt, ingen trivielle utfordringer trenger igjennom.
Det er da jeg ser alle disse skulpturer og former, trærne forsøker å skjule for de som bare haster av sted.


Kyststien strekker seg fra Falkensten i Horten til Åsgårdstrand er ca. 13 km lang. Strekningen er en svært populær kyststi/sykkelsti, og er en del av Nordsjøløypa.
Start ved Falkensten eller fra Horten havn og følg kysten sørover mot Åsgårdsstrand. Stien er skiltet “sykkelrute 1”.
Hvis du vil ta deg en pause kan du ta deg en tur innom Noatunet Café som ligger i nydelige omgivelser ved Oslofjorden.