Vi har overnattet på Lungcha Homestay igjen, i idylliske Sam Roi Yot nasjonalpark. Det er som å komme hjem til en stille klem fra naturen.

Her er det lyden av fugler som hilser dagen velkommen, vannet som glir sakte forbi lotusblader, og en mild bris som bærer med seg duften av friskt gress og fuktig jord.

Familien som driver stedet, åpner ikke bare dørene til hjemmet sitt – de åpner også hjertet.
Vi blir møtt med smil, små historier og ekte gjestfrihet som gjør at man føler seg som en del av noe større.

Her går alt i et langsommere tempo. Hjerterytmen følger bølgene på elven, og tankene finner sin egen ro. Jeg kjenner skuldrene synke, pusten bli dypere, og en stillhet fylle meg som er vanskelig å beskrive.

Her kan jeg bare være – i ett med de små øyeblikkene som for alltid fester seg i minnebanken og som jeg kan hente frem igjen på de dagene livet føles tungt.

Henrik, Naomi og jeg har hatt et fantastisk døgn her. Vi har spilt spill til latteren fylte verandaen, tatt en båttur på elven der himmelen speilet seg i vannet, og latt oss sjarmere av de myke potene og vennlige øynene til stedets mange katter.

Kvelden senket seg langsomt over fjellene, og stillheten ble bare avbrutt av nattens egne lyder – fjerne froskekor og suset fra palmetrærne.

Sam Roi Yot er mer enn et vakkert sted. Det er en liten oase for sjelen – et sted som minner oss på at lykke finnes i de stille, enkle stundene, langt unna støyen vi ellers omgir oss med.