Stikkordarkiv: #ThaiHistory

Historien bak gaten vår i Hua Hin – Soi Mon Mai

Når man kjører rundt i Hua Hin, møter man dem overalt: Soi 5, Soi 51, Soi 88, Soi 94, Soi 102…

Men gaten vi bor i har ikke noe nummer.

Den heter Soi Mon Mai – ซอยหม่อนไหม.

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over hvorfor før nå. Det har bare vært navnet på veien hjem til huset vårt i Thailand. Men da jeg begynte å undersøke litt nærmere, oppdaget jeg at navnet forteller en historie om området vi bor i – en historie om morbærtrær, silke, lokalbefolkning og et kongelig prosjekt som startet for mer enn 50 år siden.

Og plutselig fikk adressen vår en helt annen betydning.

Hjemmet vårt ligger i en annen del av Hua Hin

Når mange tenker på Hua Hin, ser de kanskje for seg stranden, hotellene, nattmarkedet og de travle gatene langs Phet Kasem Road.

Vi bor ikke der.

Huset vårt ligger innover i Hin Lek Fai, på vestsiden av Hua Hin. Her forandrer byen karakter. Det blir grønnere, roligere og mer landlig. Fjellene kommer nærmere, veiene slynger seg mellom små lokalsamfunn, templer, plantasjer, hus og åpne landskap.

Det er nettopp dette jeg liker så godt ved området.

Vi kan dra inn til sentrum av Hua Hin når vi ønsker det, men når vi kjører hjem igjen, føles det som om vi forlater byen litt bak oss.

Her møter vi en annen side av Hua Hin – den siden som ikke alltid vises i turistbrosjyrene.

Hvorfor har nesten alle gatene nummer?

Ordet soi – ซอย betyr omtrent sidegate eller mindre vei.

Langs de store hovedveiene i Hua Hin er mange av sidegatene nummerert. Derfor hører man hele tiden navn som Hua Hin Soi 51, Soi 88 eller Soi 94.

Men thailandske sois trenger ikke ha nummer. Mange eldre eller mer lokale veier har egne navn.

Og vår heter altså Soi Mon Mai.

Det viste seg at det slett ikke er et tilfeldig navn.

หม่อนไหม – morbær og silke

På thai betyr:

หม่อน – mon – morbær

ไหม – mai – silke

Sammen brukes หม่อนไหม – Mon Mai om morbærdyrking og silkeproduksjon.

Det gir mening når man kjenner prosessen. Silkeormen lever av bladene fra morbærtreet.
Uten morbær – ingen tradisjonell silkeproduksjon.

Men hvorfor skulle en vei i Hin Lek Fai være oppkalt etter morbær og silke?

Det var akkurat der historien begynte å bli interessant.

Et kongelig prosjekt i Hin Lek Fai

I 1971 ble det etablert et morbær- og silkeprosjekt i Hin Lek Fai knyttet til dronning Sirikits arbeid for å bevare og utvikle thailandsk silkeproduksjon.

Dronning Sirikit gjorde gjennom flere tiår en stor innsats for tradisjonelt thailandsk håndverk og særlig silke. Slike prosjekter handlet ikke bare om å bevare gamle tradisjoner. De skulle også gi mennesker på landsbygda kunnskap, arbeid og mulighet til inntekt.

Og ett av disse prosjektene lå altså her – i Hin Lek Fai i Hua Hin.

Thailands Queen Sirikit Department of Sericulture omtaler prosjektet som โครงการหม่อนไหมสมเด็จฯ – Royal Mon Mai Project.

Prosjektet arbeidet med nettopp morbærdyrking og silkeproduksjon.

Selv i dag finnes spor etter prosjektet i lokale stedsnavn i området, blant annet et reservoar knyttet til Mon Mai-prosjektet.

Da begynner navnet på veien vår å gi langt mer mening.

Kanskje kjører vi gjennom litt historie hver gang vi drar hjem

Jeg har ikke funnet et historisk dokument som direkte sier:

«Denne veien fikk navnet Soi Mon Mai på grunn av prosjektet.»

Derfor skal jeg heller ikke påstå det som et sikkert faktum.
Men forbindelsen er vanskelig å overse.

Mon Mai-prosjektet lå i Hin Lek Fai. Navnet หม่อนไหม betyr morbær og silke.
Og Mon Mai lever videre som lokalt stedsnavn og veinavn akkurat her.

Det er derfor svært nærliggende å tro at dagens Soi Mon Mai har bevart navnet fra denne delen av områdets historie.

Og jeg synes egentlig det er ganske fint.

Et område med røtter langt tilbake

Det er ikke bare Soi Mon Mai som bærer på historie. Hin Lek Fai – หินเหล็กไฟ har lenge vært en helt annen del av Hua Hin enn feriebyen nede ved sjøen.

Navnet kan oversettes omtrent som «ildstein» eller «flintstein», og området har fått navn etter fjellet Khao Hin Lek Fai. Før villaområder, bassenger og moderne boligprosjekter bredte seg utover her, var dette i stor grad landsbygd med jordbruk, plantasjer og små lokalsamfunn.

Hin Lek Fai ble formelt etablert som egen tambon i 1951, men mennesker hadde selvfølgelig levd og dyrket jorden her lenge før det. Det er litt fascinerende å tenke på når jeg kjører hjemover i dag.

Der vi nå ser hus, små restauranter og boligområder, lå det tidligere jordbruksland – og fra 1970-tallet også morbærfelt og silkeproduksjon knyttet til Mon Mai-prosjektet.

På mange måter bor vi derfor i et område som fortsatt har spor etter det gamle, landlige Hua Hin, bare noen kilometer fra turistbyen ved havet.

Hua Hin er så mye mer enn stranden

Det er kanskje dette jeg liker aller best med å ha et hjem her.

Hua Hin er selvfølgelig havet, stranden, restaurantene, markedene og alt det andre vi elsker ved byen.

Men beveger man seg noen kilometer innover, finnes det et helt annet Hua Hin.

Her finnes små landsbyer og gamle lokalsamfunn. Templer. Jordbruk. Fjell. Små veier som har vært her lenge før boligområdene kom. Og navn som fortsatt bærer med seg historier fra menneskene som levde og arbeidet her før oss.

Soi Mon Mai er en liten del av den historien.

For meg har gaten alltid først og fremst vært veien hjem.

Veien til huset vårt, hagen vår og livet vårt i Thailand.

Nå vet jeg at navnet også forteller om morbærtrær og silkeormer, tradisjonelt thailandsk håndverk og et prosjekt som startet her i Hin Lek Fai på begynnelsen av 1970-tallet.

Det gjør på en måte hjemmet vårt enda litt mer spesielt.

For noen ganger trenger man ikke reise til et museum eller en historisk severdighet for å finne historien.

Noen ganger ligger den rett og slett i navnet på gaten du bor i.

Hennysway – fra vårt lille sted i Hin Lek Fai, Hua Hin 🌿🇹🇭

Prasat Wat Kwai – et glemt khmertempel i Thailands grenseland

Det ligger i dag i Surin-provinsen, Thailand, helt på grensen til Kambodsja, i et område som lenge har vært omstridt mellom de to landene.
Derav urolighetene også nå i Mai- August 2025.

Midt i Surin- Provinsen i Thailand

Midt i Surin-provinsen, helt nær grensen til Kambodsja, ligger Prasat Wat Kwai – et stille vitne til Angkorrikets storhetstid.

Dette lille, mossegrønne tempelet, bygget i klassisk khmer-stil på 11–1200-tallet, bærer med seg både mystikk og historie.

Navnet og betydningen

På thai betyr kwai vannbøffel, og tempelets navn kan oversettes til «Bøffeltempelet».
Ingen vet sikkert hvorfor det fikk dette navnet, men kanskje har det sammenheng med landsbylivet som alltid har vært nært knyttet til bøffelen – både som arbeidsdyr og symbol på styrke.

Arkitektur og stil

Prasat Wat Kwai er oppført i sandstein, med en sentral tårnstruktur (prasat) omgitt av murer og portåpninger (gopura).
Steinen bærer preg av århundrer med vær og vind, kantene er myknet av tid, og mose og slyngplanter klamrer seg til overflatene.

Den typiske khmer-arkitekturen er fortsatt tydelig, med dørkarmer utsmykket i intrikate mønstre og en pyramideformet tårnkrone som peker mot himmelen.

En glemt perle

I motsetning til de kjente ruinene i Angkor, ligger Prasat Wat Kwai bortgjemt og nesten uten turister.
Her kan man gå mellom steinblokkene i stillhet, høre fuglesang og kjenne jungelens pust.

Selv om mye av tempelet har rast sammen, er atmosfæren intakt – nesten som å tre inn i en annen tid.

Historisk kontekst

På 1000–1200-tallet strakte Angkorriket seg dypt inn i det som i dag er Thailand. Khmerene bygget templer som både religiøse og administrative sentre.
Prasat Wat Kwai var trolig et lokalt helligsted, knyttet til hinduisme og senere buddhisme.

Reiseopplevelse

Å besøke Prasat Wat Kwai er som å oppdage en hemmelighet. Her er ingen billettluker eller folkemengder – bare landsbyboere, skyggefulle trær og tidens spor i stein.

Det er et perfekt sted for de som ønsker å oppleve Thailands glemte historie i fred og ro.


Tips:

  • Besøk tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen for best lys.
  • Kombiner turen med besøk til andre khmerruiner i Surin-provinsen.
  • Husk respekt for stedet – dette er fortsatt et hellig område for mange lokale.
AspektHøydepunkter
Byggetid1000–1200-tallet, i Angkor–Bayon-perioden
Opprinnelig dedikert tilShiva
PlasseringSurin-provinsen, Thailand – helt på grensen til Kambodsja
TempelgruppeSammen med Prasat Ta Muen Thom og Prasat Ta Muen Tod
AtmosfæreSkogkledd, fredelig, få besøkende
BetydningBåde kulturarv og politisk symbol

Prasat Ta Muen Thom

Prasat Ta Muen Thom – Khmertempel

Prasat Ta Muen Thom er det største av de tre khmertemplene som ligger langs den gamle ruten mellom Angkor (dagens Kambodsja) og det nordøstlige Thailand.

Tempelet er plassert på en høyde i Surin-provinsen, helt på grensen til Kambodsja, og har derfor hatt en viktig både religiøs og strategisk rolle.


Historie og betydning

  • Byggeperiode: Tempelet stammer fra 1100-tallet, i Bayon-perioden under kong Jayavarman VII.
  • Formål: Det var opprinnelig dedikert til Shiva, men fikk senere buddhistisk preg da Khmer-riket ble sterkt påvirket av Mahayana-buddhismen.
  • Reiserute: Tempelet fungerte som et stoppested for pilegrimer, kongelige og reisende langs den gamle khmer-veien som bandt Angkor sammen med viktige utposter i dagens Thailand.
  • Arkitektur: Det er bygget i sandstein med en imponerende sentral prang (tårn) og en inngang som åpner seg mot sør – uvanlig for Khmer-templer, som vanligvis vender mot øst.

Opplevelsen i dag

  • Mektig plassering: Prasat Ta Muen Thom ligger dramatisk til på en fjellrygg, omgitt av tett jungel og med utsikt mot Kambodsja.
  • Stille og hellig stemning: På grunn av beliggenheten besøkes det av få turister, men mange lokale kommer hit for å gjøre ofringer og søke velsignelser.
  • Grenseområde: Det ligger i et sensitivt grenseområde, og både thailandske og kambodsjanske styrker har hatt tilstedeværelse her. Dette gjør besøket til en blanding av historie, natur og politikk.

Hvorfor viktig?

  • Kulturarv: Prasat Ta Muen Thom er et sterkt symbol på Khmer-sivilisasjonens nettverk, der religion, handel og kommunikasjon ble knyttet sammen.
  • Politisk symbol: I moderne tid har tempelet også vært en del av diskusjonen om grenseområdene mellom Thailand og Kambodsja – et eksempel på hvordan gamle monumenter kan bli symboler i nåtidens konflikter og identitet.

📋 Kort oppsummert

AspektHøydepunkter
Byggetid1100-tallet, Bayon-stilen under Jayavarman VII
Opprinnelig dedikert tilShiva, senere brukt i buddhistisk sammenheng
PlasseringSurin-provinsen, Thailand, på grensen til Kambodsja
ArkitekturSandstein, stor prang, inngang vendt mot sør
AtmosfæreMajestetisk, rolig, omgitt av jungel
BetydningDel av Khmer-rikets gamle vei, kulturelt og politisk symbol