Noen ganger føles verden som om den gynger litt – ikke fordi jeg står på ustø grunn, men fordi kroppen min prøver å fortelle meg noe.
Stresset setter seg ikke alltid i tankene. Noen ganger kjennes det i pusten, i svimmelheten, i hele kroppen som bare vil stoppe opp litt.

Noen dager kjenner jeg det allerede idet jeg åpner øynene.
Den ørheten som får verden til å svaie litt, en uro i kroppen og en tanke som suser: Ikke i dag igjen.
Jeg vet hva det handler om. Stress. Ikke nødvendigvis det synlige, men det stille presset som legger seg under huden – alt det jeg forsøker å rekke, alt jeg bekymrer meg for, alt jeg bærer i stillhet.
🌬️ Når kroppen sier stopp
Stress kan faktisk gjøre deg svimmel og uvel. Kroppen går i alarmmodus, som om den må forsvare seg mot noe.
Pusten blir kortere, skuldrene trekker seg opp, og pulsen øker.
Blodtrykk og blodsukker svinger, og plutselig står du der og kjenner at alt gynger litt – selv om du står stille.
Dette er kroppens måte å rope «pause» på. Den forsøker å fortelle deg at noe må endres.
🌸 Små grep for ro
Når jeg kjenner det komme, prøver jeg å møte det med ro i stedet for motstand.
Jeg puster rolig inn gjennom nesen i fire sekunder, holder pusten litt, og lar luften sive sakte ut igjen mens jeg teller til seks.
En hånd på brystet for å kjenner hvordan hjertet slår.
Jeg minner meg selv på å drikke vann, spise jevnt, sove nok – og å gå ut.
Ut i naturen.
At jeg må ut der lyset og vinden får tankene til å løsne.
⚖️ Når vi ikke lytter
Om vi fortsetter i samme tempo, uten å stoppe opp, kan stresset etter hvert sette seg dypere.
Det kan føre til søvnvansker, utmattelse, hodepine, konsentrasjonsvansker, hjertebank – og i lengden utbrenthet.
Når vi overser kroppens signaler, mister vi gradvis kontakten med oss selv.
Og det er nettopp det stresset lever av – avstanden mellom kroppen og sjelen.
Det er det jeg frykter aller mest, for det skjer oftere og oftere.
🌿 Veien tilbake
Å roe ned er ikke alltid lett. Men det begynner med små valg.
Med å si nei litt oftere, puste litt dypere, og tillate seg å gjøre mindre.
Kanskje handler det ikke om å finne mer tid – men om å være mer til stede i den tiden vi allerede har.
💭 En personlig refleksjon
Jeg har lært å kjenne igjen signalene mine bedre nå. Den svake svimmelheten som sniker seg inn, det trykket bak øynene, rastløsheten i kroppen.
Det er kroppens stille språk, og jeg prøver å lytte.
Jeg setter meg ned, lar stillheten få rom, og minner meg selv på at jeg ikke må prestere hele tiden. Men det er ikke lett i et daglig press der prestasjon ikke harmonerer med arbeidstimer.
At jeg får lov til å hvile.
Ofte går jeg en tur langs kyststien – ser bølgene, hører fuglene og kjenner vinden i håret.
Det skulle bare vært mer av det enn det daglige stresset.
Men da faller pusten på plass igjen, og verden står stille på en god måte.
💚 “Kroppen hvisker før den skriker. Det er når vi begynner å lytte, at helingen starter.”
Ut mot havet
Der stillheten møter vinden,
lar jeg tankene drive fritt.
Bølgene minner meg stille om
at alt jeg trenger, finnes i pustens rytme.
-Hennysway-
