Tag Archives: steinalderen

Plassane, Smedodden og Sandbånn

Melsomvik

Det finnes ikke noe bedre enn å våkne av at solen skinner gjennom vinduet og varmer meg på kinnet.
Og når det også er varmere på verandaene enn det er inne i stuen har dagen startet helt komplett 🙂 .

Etter en fantastisk egge frokost a`la Henrik, en samtale med kråkeparet i pæretreet og rykende varm kaffe med Sade på øret, var egentlig dagen allerede komplett for mitt vedkommende.

Men vi har veldig godt av litt aktivitet begge to, så vi bestemte oss for å ta kyststien i Stokke – Melsomvik, denne gang starte motsatt vei, altså fra båthavnen i Melsomvik.
På vei ut mot Melsomvik var det skiltet til et loppemarked på Vear.

Loppemarked på Vear

Jeg elsker loppemarkeder, har gjort det siden før jeg kunne gå. Loppemarked er bare gode minner for meg, kvalitetstid med min mormor Morsei, mamma, tante, søster og kusine.
Barkåker (Nauen) var mitt favoritt loppemarked.., ingenting slo dette når jeg var liten.
Jeg var så heldig å ha en mor som kunne trylle med gamle klær, hun sydde de vakreste antrekk til hele familien med alt hun kunne finne på slike loppemarkeder, absolutt ingenting var umulig for henne og med en perfeksjon var det sømmer bedre enn kjøpte plagg hadde.

Og for at vi ikke skulle bli flaue over hjemmesydde klær, sprettet hun av de populære merkene på gamle bukser, jakker og t-skjorter og sydde de på våre nye plagg.
Fantastiske plagg som ingen andre hadde 🙂 jeg er så takknemlig for dette i dag, hun var fantastisk flink med alt håndarbeid, akkurat som min Morsei og min farmor.
Jeg er utrolig takknemlig for at noe av denne kunskapen har smittet over på meg og min datter 🙂

Men poenget mitt, var at vi fant noen flotte skatter her på Vear, alt kostet kun 10 kr og alt skulle bort. Vi fikk med oss store gamle gullrammer, en munk reproduksjon av Trøst og en nydelig keramikk bolle med oliven/mosegrønn lasur til 5 kr.
Fornøyde med skattene kjørte vi videre ut mot Smedodden.

Vi kjørte først feil og parkerte ved en parkeringsplass som skulle tilhøre kyststien men etter svette rygger og vonde hofter fant vi ut at vi ikke var i nærheten av Melsomvik båthavn.
Når vi derimot kom tilbake til bilen, oppdaget vi et skilt som pekte 800 meter lengre bort for å følge kyststien.

Da var det bare å ta fram google – maps og holde seg til kjøre beskrivelsen fra den, denne gangen :).
Ingen tur er forgjeves, så vi koste oss på ukjente stier og fikk oss en ekstra tur i det vanvittige sommerværet.
Naturen er bare så vakker her inne i skogen, skyggene danser, små bekker sildrer og blinker.
Hvite tepper med hvitveis og høylytte småfulger som markerer sin plass, sitt tre. Man kan ikke være annet enn lykkelig over å få oppleve slike dager.

Nå har vi funnet ut at vi har fått oss et favorittsted her ute på Melsomvik, denne kyststien har alt det vi setter pris på, skog, svaberg, sjøvann, fantastiske strender og mange idylliske små gjemmesteder overalt fra smedodden og helt til Brunstad.
Du kan være helt for deg selv og du kan dra med hele familien og kose deg fra morgen til kveld.

Melsomvik badeplass – Plassane, Smedodden og Sandbånn

Ikke bare får du en flott tur her, der er også flere flotte naturlige sandstrender og litt svaberg. Det er et ypperlig sted for piknik og bading en fin vår/sommerdag, ja det var faktisk flere som badet i dag 22. April.
Området fikk også en betydelig oppgradering våren 2015 – bl. a. med et flott nytt stupetårn. (se bilde)

Dette er stedet har alt å tilby deg, så selv om jeg elsker kyststien i Horten er denne kyststien et alternativ, og en frisk pust i minnebanken.

Turen fra Melsomvik videregående skole til Trælsodden
Fossnesveien 3, 3160 Stokke, ikke så langt unna

På fottur med historisk sus til Trælsodden

På tripadvisor leitet jeg etter nye stier og områder i nærmiljøet og en av turene som utpekte seg ut, var fottur til Trælsodden med eller utenom kyststien.

Trælsodden ligger i Tønsbergfjorden og tilhører Stokke kommune.

Med historie om bosetting og gravlegging fra jernalderen samt rester av skytestillinger fra andre verdenskrig, er Trælsodden et turmål med mye historie.
GPS`en ga oss nok ikke den korteste veien dit men det fant vi ikke ut før vi hadde gått over 3,5 km 🙂 .
Så på kjøpet fikk vi en fantastisk men lang granskogs tur i det flotte påskeværet forbi disse fredede kulturminnene.

Men for at det skal bli litt letter for dere, er det mulig å parkere ved båthavnen i Melsomvik.
Fra E18 kjører du gjennom Stokke og følger veien til bensinstasjon og rundkjøring, der du tar rett frem mot Melsomvik Båthavn.
Parker på stor grusplass like før båthavna.

Vi parkerte derimot ved Solnesveien ved Melsomvik videregående skole, det er endel tøffe oppoverbakker denne veien men det er en bred og god grusvei og det er denne veien du går for å komme forbi Smedodden og Sandbånn ut til odden.

Ut på tur, aldri sur 🙂

Når du kommer frem til gravfeltet på odden kan du velge å følge Kyststien eller Melsomskogen natursti. Du finner Kyststien ved å følge den blå merkingen på trær, steiner eller stolper.

Du finner også en informasjonstavle på Trælsodden med fakta om gravminnene.
Du finner også såkalte hulveier i området. Dette sies det skal være de eldste sporene som finnes av ferdsel.
Fra Brunstad til Melsomvik via kyststien ble det i en rapport hevdet at det var hele 13 automatisk fredede kulturminner, av disse var det 3 steinalder boplasser, et område med 2 (koke) groper og og et hulveisystem.
Funnene ligger opp 50 – 55 meter, ved det som tidligere er blitt utregnet til å være strandlinjen for ca 6000 f.kr. siden.
Dersom funnene på lokalitetene er spor etter
strandbundne aktiviteter, peker høyden over havet mot en datering til den første delen av den seinmesolittiske nøstvetfasen, ca. 6350–6000 f.Kr.
Jeg legger ved rapporten her for dere som er ekstra interesserte i historie 🙂

https://hennysway.no/wp-content/uploads/2023/04/RPT_V_Stokke_Sandefjord_Brunstad_lok.24_lok.26-2.pdf

For meg er det alltid litt ekstra følelser i sving på slike stier og/eller områder. Jeg kan ikke slippe helt taket i å tenke på hvordan det så ut da, hva gjorde de?, hva tenkte de og hva snakket de om. Snakket dem noen gang om fremtiden, og hvordan så den ut i deres tanker?, hva ville de sagt til meg om de kunne?, og hva var de bekymret for ?

Jeg tror det ville vært like sprøtt for dem å treffe meg som det ville vært for meg å treffe dem. Men jeg skulle så gjerne bare kunnet smugtittet litt.
Jeg liker å tenke at det er en grunn til at vi mennesker tiltrekkes av de samme områdene tusener av år, for det var helt fantastisk her nede ved odden i solen, denne varme påskedagen.


Vi fant oss et lite svaberg i solen, solen stekte og livet var rett og slett bare herlig. Slitne ben og vonde hofter ble druknet i vakkert glitrende vann, fuglekvitter og lukten av furuskog og bål.

Her lå vi da, i solen på nok ett historisk sted, dagdrømmene ble etterhvert til vanlige drømmer og med ett var tankene blitt med inn i søvnen her på svaberget.

Av og til er det bare fantastisk å ligge slik omringet av vakker natur og bare være tilstede der tid ikke eksisterer.

Etter et par timer her nede ved Trælsodden tok vi samme vei tilbake gjennom skogen og våre forfedres bosettinger.
Solen snek seg gjennom skogens trange tette granskog og lyste opp andre fantastiske attraksjoner 🙂
For det er fremdeles bosetninger her i skogen med enorme arkitektuoriske bygninger.

Og for å motivere meg til å holde ut videre den lange veien tilbake, ga skogen meg også litt kjærlighet på veien ned.

Dette har vært en sikkelig herlig påskedag ved kysten, med timer ute i naturen, med klar blå himmel og varm sol, allverden av tid til å nyte og ny kunnskap om en svunnen tid.

På vei ut av Melsomvik, ble vi nok en gang fanget av et gammelt motiv.
Eller det var vel ikke helt “elg i solnedgang” men det var iallfall “rådyr i solnedgang”.

Melsomvik Mølle

Bekken som går mellom Akersvannet og Melsomvikbukta har drevet kverner, møller og sagbruk så langt tilbake som historien går.
Første gang det er nedskrevet noe om dette er i “Rødeboken” fra 1397. Der heter det: “Forsekvernen udi Melsombekken er en stor herlighet”.

Opp gjennom årene var det mange kverner og sager. Den siste mølla var i drift til 1965 og i 1977 ble den revet og brent.
Det var også meningen å rive Møllerstua, men enken etter mølleren bodde der og rivingen ble utsatt. Melsomvik vel og Hans Gerhard Sørensen engasjerte seg sterkt i å bevare stua og det som var igjen av den gamle mølla. 

Adalsborgen – En historisk tidsreise

Fra 6350 f.kr og helt til andre verdenskrig.

Etter tips fra en av dere lesere av bloggen, gikk turen i dag til Adalsborgen.
Helt nytt sted for meg, har verken sett eller hørt om dette stedet før, det har jeg kanskje men ingen ting om disse historiene har iallfall festet seg før i dag.

Ofte skulle jeg ønske det bare var mulig å ta tidsreiser istedenfor gåturer, da hadde jeg fått historien både tidsriktig og uten antagelser og tolkninger, samtidig som jeg ikke heller hadde trengt å gjette på alt jeg ser.

Men det er kanskje det som er litt spennende også, for det gir jo både meg og deg en mulighet til selv å føle, reflektere og gruble over historiene fra stedet.
Det du ser og hva/hvordan dette har blitt brukt eller levd med og i.
Forestille meg samfunnet, samtaler som ble holdt, konflikter og alt det et annet liv fra de ulike tidsepoker inneholder.

Jeg må ærlig si at det ikke er mye her som minner meg om en mektig festningsborg, hadde jeg ikke visst det hadde jeg aldri sett det.
Men når jeg vet det, er det mye lettere å forestille seg hvordan det må ha sett ut her fra 800 f.kr og fram til andre verdenskrig.

Bygdeborgene* var primitive festningsanlegg, anlagt på små og bratte fjelltopper som var utilgjengelige fra flere kanter. 
Bygdeborgene forklares vanligvis som midlertidige tilfluktssteder under urolige forhold i jernalderen, dels som festningsanlegg i utkantene av de gamle riker. (Midgard ?)

Noen var i bruk fra yngre bronsealder, cirka 800 år før vår tidsregning, men de er fra romertiden og folkevandringstiden, og noen var i bruk helt opp mot vikingtiden.
Det er funnet rester etter ca. 300 bygdeborger i landet, trolig har det vært flere.
I Horten kommune finner vi rester av 3 bygdeborger:
Skaanevetan,
Adalsborgen og
Reirborgen.
Trolig ble disse borgene, -som de fleste andre bygdeborger, bygd under folkevandringstiden, dvs. år 400- 600 e. Kr.
Kanskje Reirborgen og Adalsborgen kommer fra helt forskjellige tidsepoker?

Det er ikke så mye informasjon om disse bygdeborgene å finne, så jeg benyttet meg i dag av chatgpt, (kunstig intelligent samtalerobot):
Det var kanskje ekstra gøy å bruke denne teknologien, når jeg skal skrive om noe så historisk som dette stedet.

Det Chatgpt kunne fortelle meg som nettet ellers ikke fant, var at det mest sannsynlig var Håkon Håkonsson (en av Norges mest kjente konger) som bygde denne festningen på 1200 tallet.
Den lå strategisk til ved inngangen til Oslofjorden og var en del av forsvarslinjen mot angrep fra Danmark og Sverige.

Festningen i seg selv inneholdt en ringmur, et hovedtårn, flere mindre tårn og en grøft rundt murene.
Adalsborgen ble utsatt for mange angrep og beleiringer men det ble aldri erobret.
Den ble rett og slett bare forlatt og forfalt på 1500tallet.


Vi gikk videre på en vei som ble anlagt under den 2. verdenskrig.
Tyskerne sprengte ut store steinblokker av borgåsens høye og bratte østside som vi nå går under på stien.
Disse steinen ble brukt til tanksperring på jordet opp fra stranda ved gamle Steinbrygga på Borre.
Steinhinderet gikk på nordsiden av Borre kirke og ned i retning mot Borrevannet.

Etter krigen ble steinene brukt til molobygging av ny båthavn på Steinbrygga.

CC BY-SA 3.0 Foto: Svend Aage Madsen.


Veien ender i en snuplass og går videre som sti sørover i skogen.
Stien går igjennom en fantastisk trolsk, vakker skog, så for de som bare ønsker en naturopplevelse, kan denne stien anbefales.

Det er også gjort flere funn av redskaper, våpen og bosetninger fra steinalderen i området rundt Skoppum som viser at området her var bebodd og aktivt brukt av mennesker i denne perioden men det er ingen indikasjon på at disse funnene og festningen har noen sammenheng.

Når det gjelder steinalder lokalitetene er det greit å huske at strandlinjen den gang lå langt høyere enn nå, ca 50-60 m over nåtidens strandlinje.
Steinalderfolkene på Skoppum bodde derfor ganske nær sjøen.

Totalt er det funnet 128 boplassfunn og 159
løsfunn fra Steinalderen i Vestfold i perioden 2000–2017.
Flertallet av de undersøkte lokalitetene er kystboplasser som kan dateres til tidlig- og mellommesolitikum, altså kan området her oppe på Skoppum ha vært et samfunn allerede fra 6350–4650 f.kr og 4650–3800 f.kr.
Hvorfor ikke arkeologer graver mer her i området forstår jeg ikke.


Men det er mer historie her, for i randsonen øst og sør for Borgåsen skal det også finnes tufter etter stuebebyggelser for småkårsfolk, ikke synlig under snøen.
Navn som «Kuskestua», «Susingstua» og Nils Børjerstua» (kan påvises).

Det er altså i dette området det er funnet fossile dyrkingsspor.
Eller for å si det med enklere ord: spor etter tidligere åkerbruk, menneskelagde åkere.
Det er også registrert mange steinalderfunn her og rundt borgen i 50-80 meters høyde etter den tids strandlinje da.

Hvis du går videre så kommer du gjennom en ny forsvarsmur.
Den har noen merkelige runde gropene i hver ende inn mot bergveggene.
Kløfta eller dalen, er flat i bunnen og har en sperremur i den nordre enden.
Arkeologer som har vært her har tenkt seg at det her har vært et ideelt sted å stenge inne bufe = kyr, kanskje for å hindre at ulv og/eller andre rovdyr skulle få tatt dyrene, eller kanskje den ble brukt til noe annet?, holde noen andre innestengt? hmmm, spennende.

Når terrenget skråner ned i bøkeskog mot sør og vest ser vi den utrakte enorme festningsmuren.
Den strekker seg i øst/vest retning i ca. 80-90 meter.
Det er liknende murer i samme retning over på den østre delen av borgen.
Her kan du se stengte fjellkløfter i mer skrånende bergsider.

Den lengste muren avsluttes ute på fjellkanten mot vest.
Det kan se ut for å være tre parallelle murer som har rast sammen.

Arkeologer mener at muren kan ha vært fundament for trepalisader som igjen vil gi et høyt forsvarsverk.
Prøv å legg merke til de runde gropene i muren.
Hva kan dette ha vært til?
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor visuelt imponerende dette må ha vært, selv nå etter mer enn 1500 år,i utrast tilstand.
Hvordan så det ut da?

Stien er ca 2 km lang (fram og tilbake).
Den er lettgått, unntatt selve opp- og nedstigningen til Adalsborgen.
Ja den var tung med snø og is som underlag og ingen sti å følge, hahah 🙂

Solveggen


Kommer du med bil: Finner du en liten parkeringsplass ved FV666 ved turens start.

For den interesserte, anbefaler jeg deg å lese arkeolog Tryggve Bernts masteravhandling i arkeologi gjort høsten 2012, den heter: ””Bygdeborgene – Tid for revurdering?””

Det er trist at slike steder ikke har mer interesse for vår arkeologer, politikere og historikere, for slike turer som dette bare trigger vitebegjæret mer, i alle fall mitt 🙂

*(Er oppmurte borganlegg fra forhistorisk tid, De fleste bygdeborgene i Norge kan dateres til yngre jernalder, selv om enkelte er datert til eldre jernalder og bronsealder.)

Krevende og spennende tur

Et trolsk slør over Adalstjernet

Noen dager har jeg mest lyst til å bare bli liggende i senga, og det er på disse dagene jeg er takknemlig over å ha startet mitt nye prosjekt.
Bloggen er med på å holde meg i gang, den minner meg på hensikten og gevinsten jeg har og får av å jakte på små øyeblikk og hverdagsgleder.
Så med litt underbevisst press kom jeg meg opp også i dag.

En av perlene i vårt nærmiljøet, er et sted jeg ofte ønsker meg tilbake til. Stedet er Adalstjern, vi som familie har mange turer og gode minner fra dette turområdet, små barneskritt med sekk, kakao, sjokolade og appelsin. Røde kinn og livsglede…. det føles så altfor lenge siden nå.


Jeg har ikke visst så mye om historien til området der Adalstjernet ligger, så i dag har jeg også fått tilegnet meg litt ny kunnskap, og den ønsker jeg å dele med dere, for det er noe magisk med det å vite historien til en plass, når du vandrer mellom trærne. over små bekker og ser deg rundt.
Det kan til og med være historien du nå får som neste gang gjør så du virkelig oppdager de små detaljene rundt deg.

Adalstjern ble fredet som naturreservat i 2006, formålet var å bevare myrlandskapet og bøkeskogen på Vestfoldraet. *
Adalstjern oppstod da en grunn bukt ble avsnørt fra fjorden mot siste istid, demmet opp av morene og fjell.
Det er funn av leire og saltvannsarter i dyplagene som forklarer dette.
Myrlandskapet er det eneste på Raet* som er intakt og med den gamle bøkeskogen i nord, finner du et unikt mangfold i dette reservatet.

Dette forklarer hvorfor jeg alltid får en følelse av at det er nettopp her,
du finner alle de overnaturlige vesener vi har hørt om i sagnene og eventyrene.
Her bor troll, nøkken og kanskje til og med huldra, og de gangene tåken ligger over tjernet er det lett å se alle disse fasonger og skikkelser bevege seg rundt bøketrærne og i vannoverflaten på tjernet.
Og når jeg også kan fortelle dere at det ble funnet et urnegravfelt i åkermarken like nord for turstien blir mystikken mer troverdig.
Disse keramikkurnene fylt med bein og trekull var nedsatt i groper på flatmarken.
Det viste seg at disse funnene var veldig sjeldne, ja faktisk så sjeldne at de er datert tilbake til yngre bronsealder og fram til før-romersk jernalder, dvs. 500 år f.kr. til kr.f.
Det er faktisk også funnet stolper etter hus i denne åkermarken nord for Fagerlund og til og med sør for parkeringsplassen til universitetet Bakkenteigen, har det blitt observert noen funnstrukturer av uklar type og alder.


Er det rart jeg får den samme følelsen jeg får på Borrehaugene, det er sjel i denne skogen….
Gammel historie som ønsker å gi det sjelero og kunnskap, og nettopp det får jeg her, ved dette ur gamle tjernet.
Det er skjebner og historier som fortelles i alle lag av tjernet og skogen rundt, og om du stopper opp merker du det både i lyset og kontrastene.

En helt magisk dag ble det altså i dag bare 6,5 km fra Horten sentrum.

“Det som er kroket, kan ingen rette opp” –
 
En sikker følgesvenn i et godt grep
Sildrende vårtegn…..

*Raet er store morene- og israndavsetninger fra en stans i isens tilbaketrekning i perioden yngre dryas