Ja, jeg skal innrømme det. Jeg synes ikke dommeravgjørelsene i kampen mellom Norge og England holdt det nivået en VM-kvartfinale fortjener. Flere situasjoner føltes frustrerende, og det er lov å kjenne på at marginene ikke alltid er rettferdige.

Men når den første skuffelsen har lagt seg, er det én følelse som står sterkere enn alt annet – stolthet.

For dette norske landslaget har gitt oss noe vi har ventet lenge på. De har vist mot, samhold, kvalitet og en vilje som har fått et helt land til å samle seg foran TV-skjermene.

Nyland sto som en bauta bakerst. Berg jobbet utrettelig. Haaland ga aldri opp. Ødegaard ledet laget med klasse. Nusa skapte magi. Ryerson, Bobb og resten av troppen ga absolutt alt de hadde. Og det er nettopp det vi kommer til å huske.

Ingen kan dømme bort innsatsen. Ingen kan ta fra dem gleden de har skapt, håpet de har tent eller stoltheten de har gitt oss nordmenn.

Tusen takk for en VM-reise vi sent vil glemme. Dere har vist at Norge hører hjemme blant de beste i verden.

Dette er ikke slutten på et eventyr.

Det er starten på noe enda større.

«Noen tap føles urettferdige. Men ekte stolthet måles ikke i sluttresultatet – den måles i hjertene de rørte på veien.»