Tag Archives: skogens ro

Vakre historiske Borrevannet

Våknet til nok en nydelig dag med strålende sol og varme.
Selv om turene våre ikke er så lange, inneholder de mye og det er ekstra slitsomt når solen steiker på litt utrente kropper 😂

I dag hadde jeg litt lyst til å besøke mine barndomsrøtter og jeg gledet meg også til et gjensyn med fugletårnet på Vassbånn.

Så vi parkert ved golfbanen og ruslet mot den vakre stien langs golfbanen og videre ned til stien parallelt med Borrevannet.

Dette er et vakkert område, og grønnfarge spektret i seg selv gir meg en ro.

Det er ikke så mye mennesker her på denne stien, ingen som plinger med sykkelbjeller eller haster løpene forbi.
Det skaper en ekstra god tilstedeværelse og gir meg rom for å bare være tilstede i nuet uten forstyrrelser.
Og for meg er det jo nettopp det jeg søker når jeg går ute i naturen, bare være tilstede under raslende ferske blader, kvister som knekker under fotspor og fugler som villige forteller sine historier fra busker, trær og kratt.

I solens varme stråler, i naturens magi, Vi finner ro og glede, under himmelens blåe magi.

-Hennysway-

Vel oppe på haugen du ser på høyre bilde tar du ned til venstre, det er vanskelig å ikke legge merke til dette fantastiske kråkeslottet, og det er en god følelse for meg at dette nettopp er satt opp, for at jeg og andre skal kunne sitte i ro med en kikkert eller et kamera å bare se på mangfoldet og de sjeldne truende fugleartene her nede på Borrevannet.

Vi blir ønsket velkommen av en Svarttrost som er i ferd med å innta et næringsrikt måltid.
Det lover jo bra, og nettopp Svarttrosten er Henrik sin favoritt fugl.

Borrevannet er et nasjonalt viktig fugleområde med ca. 255 registrerte fuglearter.
I tillegg finnes en særegen vegetasjon og et frodig planteliv her nede.   
Det er registrert flere sjeldne og utrydningstruede fuglearter som åkerrikse, vannrikse, gresshoppesanger og rosenfink.
Rørdrum er også påvist ved noen anledninger, gleder meg til en dag og kunne fange noen av disse med objektivet mitt.

Fugletårnet på Vassbånn, er et sted så vakkert og fritt,
Hvor du ser fugler danser i luften, og naturen synger sitt slit.
Fra tårnet ser vi ut over Borrevannet, med ro og fred i sinn,
En oase av stillhet, hvor hjertet finner sin takt.
I fugletårnet på Vassbånn, i naturens skjønnhet og prakt,
Lar vi tankene fly, og sjelen finner sin plass.

Ja det er umulig å skrive om dette stedet uten å bli lyrisk, jeg blir faktisk rørt av naturen.
Samtidig som jeg blir litt lei meg over at så mange ikke forstår at naturen er svaret på så mange hverdagslige utfordringer, psykiske utfordringer og livsstilssykdommer vi har i dagens samfunn.
Vi bryr oss ikke lenger, tar ikke vare på, eller verdsetter det som er gratis og enkelt, men samtidig så livsviktig for oss alle.

Etter en stund her oppe i tårnet vandrer vi videre nedover stien.

Vi finner oss plutselig ved en liten fjellhylle å bare stirrer utover mangfoldet og livet på vannet.

Uflaks for meg befinner de fleste av disse fugleartene seg akkurat nå på andre siden av Borrevannet, og selv med mitt nye objektivt er det akkurat litt for langt unna til skarpe gode bilder.

Men også i dag får jeg øye på en fugleart jeg aldri har sett før, den kalles Toppdykkeren på Norsk. (Great crested grebe)

Her i full flørt med dansende fjærflotte hoder, danser de med halsene i myke jevne bevegelser.

naturepic
Toppdykkeren er en vakker fugl med en silkeglinsende fjærdrakt og en særpreget hodepryd. Under paringspillet om våren reiser, sprer og rister fuglen på hodetoppen

Et par Stokkender (Mallard) kom også flyvende og svømmende forbi, den har jeg sett mange ganger men den er allikevel utrolig vakker med sitt grønn blåe fargespill på hals og hode.
(legger ved et par tidligere bilder også).

Det er helt nydelig å bare sitte sånn, helt stille å bare iaktta naturen og livet fra denne fjellhylla, bare være tilstede akkurat i dette sekund.

Så vidt det er får jeg øye på en Grå hegre, helt i enden av Borrevannet.😍

Hegre – Ardeidae

Gråhegren er en ca. 1 meter høy vadefugl med lange bein, spisst nebb og et vingespenn på hele 175 cm.

Her flyr den over Borrevannet 🤩

Vi gikk videre nedover stien, og på høyre side åpnet det seg litt opp og Semb hovedgård kom til synet.

Men visste dere hvor gammel denne gården faktisk er, og dens historie?
Det gjorde ikke jeg og det er jo slike ting som gjør meg nyskjerrig. Så etter noen søk kom det fram noen historiske godbiter.

Semb Hovedgård har røtter tilbake til middelalderen. Den ble først nevnt i skriftlige kilder på 1300-tallet.
Gården har vært eid av flere adelige familier gjennom århundrene.
På 1800-tallet ble gården kjøpt av familien Semb, som ga den navnet vi kjenner i dag.
Sembs historie er like mangfoldig som gårdens eiere opp gjennom tidene.

Man regner med at det var bosetting ved Borrevannet så langt tilbake som for 5000 år siden – funn i områdene rundt Borre Golfbane tyder på dette.
Noen mener faktisk at Vestfold kongene fra gammelt av kan ha hatt sitt hovedsete her på Semb, det er viktig informasjon å ha med seg inn i nåtiden.

Det er mange historiske plasser rundt Borrevannet, fra den gamle husmannsplassen ved Ramsli, går du videre mot kjærlighetstreet. En stor ærverdig Bøk, der mange har lagt igjen sin signatur på treets kropp.

Rett i nærheten her ligger også restene etter en svært gammel boplass. Her bodde det jegere og fiskere for flere tusen år siden.
Da sto havnivået hit, ca. 40 m høyere enn i dag.
Området er ikke gravd ut, men det er gjort steinalderfunn også her. Langs veien sørover får du innimellom også flott utsikt ned mot Borrevannet.
Denne innsjøen, altså Borrevannet ble faktisk dannet for 8-10 000 år siden, da isen trakk seg tilbake.
Kanskje det er nettopp derfor du finner så mange sjeldne fuglearter her.

Franz26 – Pixabay

Turen nærmer seg slutten , og vi smyger oss ved stien rundt hovedgården.

Selv ved parkeringsplassen må jeg stoppe litt opp og ta innover meg at det også her er historiske hauger, og alt annet enn golf på nyklipte gressplener.
Endring er veldig bra men hva med å lage noen historiske skilt og gjøre nye generasjoner litt kjent med hvilket område de faktisk tråkker rundt i.

Haugene nær golfbanens parkeringsplass skjuler nemlig seksten branngraver fra eldre jernalder.

Hele dette området, mitt barndoms sted og min barneskole hviler på eldgammel historie vi knapt snakker om i dag.

Under Granly skole er det blitt gjort funn helt tilbake til 2500 til 1500 år f. vår tidsregning.
Funn som flint dolk, flintspyd og grov skafthullsøks.
Her har det vært mange boplasser gjennom årtusener helt fra Borrevannet og ned til Tveiten.

På raryggen fra vold til Tveiten, altså rett ved Granly skole ble det også funnet et vikingsverd fra ca. år 900 og en rekke graver som nå er jevnet med jorden.
Det var også funn av stolpehus og kokegroper, og alt det var kun i topplaget av morenejorden.
Utgravinger har ikke vært gjort (kilde: Borreminne 1997)

Det synes jeg er så forferdelig trist å tenke på, både Adalsborgen, Adalstjern og denne raryggen fra Vold til Tveiten har liksom gått litt i glemmeboka. ( blitt slettet fra historien vår).
Det får meg til å tenke på hvordan vi ser på vår egen eksistens og hvor lite verdt vårt ego og tilstedeværelse egentlig er.


Men tenk litt på det dere som går og har gått på Granly skole.❤️

Kanskje det var hans sverd de fant?

Skogens magi, skyggenes venn

Mørkets magi der scenen er mystisk, luften er berusende og skyggene levende.

Verden er helt annerledes i mørket, det er da du får øye på små detaljer og naturen som speiler seg mot hverandre.
Skyggene som lever sine egne liv, krokete grenete fingre som strekker seg og vaier mot himmelens mørke, eller som prøver å fange deg i rytmiske og raslende bevegelser.

Skogen er vakker når det er mørkt, mørkets magi skaper en atmosfærisk oase for meg, til å slappe av og drømme meg bort i.

Når kulda allerede har festet seg til bein og marg….

Den emosjonelle responsen på mørke har skapt metaforiske bruksmåter av begrepet i mange kulturer, ofte brukt for å beskrive en ulykkelig eller varslet følelse. Men for meg er det helt motsatt, mørket gir meg glede, spenning og ro.
Jeg har aldri fryktet mørket, stillheten mørket gir meg, får meg til å slappe av.
Ofte stjeler synsinntrykkene våre alt for mye av våre opplevelser, ved å begrense synet, lar jeg hørsel, lukt og følelser ta over.
Opplevelsen får da en helt annen karakter, en ny opplevelse av opptråkkede stier og menneske skapte pauserom.

Jeg starter med et mørke å bevege meg gjennom, men noen ganger beveger mørket seg gjennom meg, ikke på en vond måte men en god litt vemodig måte, der jeg kan tillate mørket uten at andre ser det.

Kom vetter og troll, følg oss gjennom den magiske skogen i kveld.

Det er her, her i den mørke skogen jeg endelig kan høre meg selv, det er her jeg kan tillate naturens ro til flyte inn i meg som solen flyter inn i trærne.
Det er her i mørkeste magi jeg hører naturens egne historier, de gir meg trøst, glede og inspirasjon.

Det er her, midt i den mørkeste skogen jeg finner min sjel…. noe som. er befriende og gjør meg levende.

Så i mens skogen forteller meg om sin magi og hemmeligheter, fylles jeg med energi og gjør plass til en ny uke med unødig og uviktig informasjon.

Klem et tre, ja uansett hvor rart det måtte høres ut, er det virkelig en klem med medisinske fordeler…
Det å klemme et tre har faktisk vist seg å være helsebringende, det utløser stoffer som oxytocin, som gjør oss mindre stresset og mer avslappet, og som gir oss velvære i kroppen.
Så selv om vi først og fremst lytter til treets lyder og historier er vi ubevisste på at dette gir oss så mye mer enn bare disse fantastiske tidsreisene av noen historier, vi heler også oss selv.
For en utrolig gevinst!

“Between every two pine trees is a doorway leading to a new way of life.”

John Muir

Som snøen smelter til musikk, gjør også trærnes lyder det.
De forvandles og samspiller med lydene av raslende blader og sildrende vann og bølgeskvulp…. vakkert, meditativt og helende.

For å se den vakre naturen i mørket, må du lukke øynene og la naturen selv fortelle deg hva du ser… ofte en vakrere historie enn den du ser i dagslys via egne øyne…

I mørket kan fantasien få fritt spillerom, la skyggene bli din venn, både dine egne og andres skygger….vil gjøre at du føler deg friere og får flere strenger å spille på som menneske, sånn føles det iallfall for meg ❤️

Istidsbelte i Essoskogen – Tønsberg

Turen i dag går i et av Tønsbergs viktigste rekreasjonsområder.

Selv om området ligger tett på Esso sitt hovedraffineri i Norge (Esso Slagentangen), en tur i skogen her gir meg god avkobling og gode opplevelser i et fantastisk turområde.
Oftest kombinerer vi turen med kaffepause på det vernede rullesteinbeltet fra istiden.
Dette beltet strekker seg videre til Mølen og Jomfruland.

Skogen har brede stier og er naturlig nok noe steinete i endel områder, spesielt nære sjøkanten. Et bredt nett av stier gjør at du kan utvide eller minske turen etter eget ønske.

Området er kjent for sin vakre flora på våren og skal ha områder med god matsopp.
Mulighet for fiske fra fjellet i syd eller brygge på Karlsvik.
Syd på Karlsvikodden er det en naturiststrand.

Havet og bøler som slår inn mot en strand eller steiner som er er balsam, det er ikke vanskelig å komme i en meditativ sinnsstemning der hjerte og pust finner rytmen jeg trenger for å tømme hodet og bare være.

Si meg hva du ser og jeg skal vise deg hva jeg ser.

Leave a Reply

Denne dagen tok vi også en tur i nærmiljøet, det vil si kanalen på Karljohansvern i Fyllinga

Hortensskogen - en del av kyststien

Byen der jeg bor er ganske liten, men det er en by omringet av vakker natur og historie. Når solen skinner og gradestokken viser -2 grader er det perfekt å ta seg en tur i nærmeste skog langs sjøen.
Hortensskogen heter skogen jeg i dag har gått en tur i, dette er en flott blandingsskog med en rekke svært gamle trær. Her finner du også den særegne og fredet mistelteinen, som vokser som busker i trekronene. De gamle, hule eikene som også er et perfekt levestedet for et stort og spennende artsmangfold.
En tur langs kanalen og sjøen er for meg balsam for sjelen, her ser jeg levende trær som raskt blir skapninger og nedsnødde krakker som fort lager små noveller i hodet. Naturen har alltid gjort det med meg, vekt meg opp fra en hverdags dvale og åpnet opp for kreativitet, historier og sinnsro.