Etter en festivaldag med høye lyder, mange mennesker og mye energi, måtte 2 slitne hoder ha litt ro.
Og for oss, betyr det en tur ut i skogen.
I dag dro vi til et helt nytt sted for oss, nemlig Grorudvannet.

Grorudvannet ligger på grensen mellom kommunene Sandefjord og Re, og er et populært sted for sportsfiskere og badegjester om sommeren. Det dekker 0,1886 km2 og ligger 92 meter over havet.
Vannet er oppdemmet og var i mange år drikkevannskilde for Tønsbergs befolkning. Det får blant annet tilsig av vann gjennom en 348 meter lang tunnel fra Gørdalsvassdraget.

En ting var vi begge enig i når turen var ferdig, hit skal vi igjen!.
For et utrolig vakkert terreng, pakket inn i tett grønn skog og med skvulpende klart blått vann rett ved stien, herfra kommer du ut av skogen, som et helt nytt menneske.

Grønnere skog enn dette, skal du lete lenge etter…

Hva er det fargen grønn gjør med oss da? jo, grønt er fornyelsens og utviklingens fargen. 
Den forbindes gjerne med helse, natur og harmoni, og skal bidra til problemløsning og helbredelse. Og det var jo akkurat det vi trengte og fikk i dag.

Det er noe fascinerende og mystisk med våren ved slike vann, de limegrønne sivene som skyter fart gjennom vannskorpen, mangrove liknende trær som speiler seg og en eksplosjon av grønn-nyanser jeg ikke trodde fargesirkelen hadde.
Det er nesten som vi går i en fantasi verden, et eventyr…. det vi ser rundt oss ser ikke ekte ut.
Og opplevelsen av å være de to eneste menneskene her inne i denne vakre forlatte skogen, er nesten litt skremmende god.

Jeg tror vi knapt har gått vakrere sti enn dette, ikke ett menneske å se, kun oss og naturen…
Og noen nye skapninger av året.
Før vi forstod at det var en stålorm ble det litt panikk, den lå nemlig rett ved Henrik sin fot, midt på stien.

Stålormen

Visste du forresten at Stålormen er en øgleart i ordenen skjellreptiler Squamata, familien stålormer, Anguidae.
Stålormen mangler for- og bakbein, men skiller seg fra slangene ved å ha små skjell over hele kroppen.
Dessuten har den øyelokk. I tillegg kryper den sakte med stive bevegelser, helt forskjellig fra slangene. Hannen er grålig (se bilder) mens hunnen er mer brunaktig.
Den kan bli inntil 45 centimeter lang.
Når den blir angrepet, kan den kaste halen på samme måte som firfislene. Det vokser da ut en kort halestump igjen.
I fangenskap er det vanlig at den blir 20 år gammel, men rekorden er 54 år.
Så den vi traff på her var altså en hun, jeg tok også bilde av en han men den var død, så jeg lot bilde bli på minnebrikken.

I norsk folketro ble stålormen regnet for å være den giftigste av alle «ormer», og det var et ondt varsel å støte på den. Lå det stålorm i høysåten, skulle det bli regn.
Usikker på hvorfor de mente det, for Stålormen er ikke giftig.

Videre rundt vannet, på denne godt merkede stien ble vi overrasket av nye grønne lunger, og vakker vill natur. Det er så utrolig deilig å gå i en skog som ikke er rasert, hadde det ikke vært for stien, hadde det føltes som om vi var de første menneskene som gikk her. For det var merkelig stille og rart, at vi ikke møtte på ett eneste menneske i dette vakre landskapet.

Halvveis rundt vannet, fant vi en liten fiske brygge, akkurat passe stor for en liten pust i bakken.

Så gikk vi videre inn i det grønne frodige eventyret….

Det ser nesten farge manipulert ut, men dette var akkurat slik skogen møtte oss, ingen filter er brukt på bildene jeg tar.

Som du ser er grønnfargene akkurat like sterke og vakre i videoen som de er på bildene jeg tok denne dagen.
Følg stiene med rød merking, merkingen er tydelig og hyppig, umulig å gå feil.

Midt inne i skogen dukket det opp en postkasse, var kanskje ikke så lett å oppdage med engang men nysgjerrigheten fikk oss jo til å dra i skuffen.
Og der gjemt inne i trestammen lå den røde turboken, så da var det bare å legge igjen en liten hilsen, og en oppfordring til å lese om denne og flere flotte turer i bloggen min 🤩, litt reklame må jo være lov når jeg deler gratis.

Vi nærmer oss slutten på stien i skogen rundt vannet, vi befinner oss plutselig ved Grorudgård.
Med ett blir vi dratt tilbake til sivilisajonen igjen, her i skogen ved slutten av stien møter vi på bikuber, hester og en ensom småvokst heste-type med en mankehøyde på opp til 148 cm, eller en ponni som er betegnelsen i dag.🐴

Langs grusveien opp til badestedet og bilen, er det også motiver å fange med kameraet, jeg storkoser meg…

Og i dag har både jeg, mannen og kameraet fått 100% valuta for tiden og turen.

Obs! en litt flat froske venn i grusen.

Nede ved bilen får jeg øye på et lite skur inne i skogen ved badestranden, ja de har jo tenkt på alt her oppe, tenkte jeg for meg selv.

Men med flere ormer på veien, er nok ikke dette stedet hvor jeg drar ned buksa og setter meg til ro.

Jeg anbefaler alle som elsker, skog, vann og stillhet, til å ta turen til Grorudvannet i Tønsberg.
Ta med matpakke og badetøy, her kan du være hele dagen!