Tag Archives: sem

Nisselua – Jubelsangbok fra 1945

Tell Forlag, Oslo 1945

Under krigen var nisselua et symbol på motstand. Det førte til både konfiskering og forbud av røde toppluer.

Under andre verdenskrig i Norge var det flere som markerte sin motstand mot den tyske okkupasjonen og Quislings nazistiske regjering ved å bære rød nisselue. Det ble da i en periode forbud mot å vise seg offentlig med plagget. Rød topplue ble ansett som et nasjonalt symbol, men trolig også som en frygisk lue, et revolusjonært frihetssymbol fra den franske revolusjonen, også kalt jakobinerlue. Som motstandssymbol ble lua delvis erstattet av binders på jakkeslaget, som skulle symbolisere samhold, og hønseringer, beinringer for merking av høns, i norske farger.

Advarsel. Røde toppluer. Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon. Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942. Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende – for barn under 14 år – mot foreldre eller foresatte. Trondheim politikammer, 23. februar 1942

Det er derfor ingen overraskelse at denne lille jubelsangboka fra 1945 heter Nisselua.
Her er det en god samling av Krigs- og jøssingsanger* samt sanger «from over there», drikke- og skåleviser og viser fra sjø og land.
Mye symbolikk i strofene, bl.a i Vidkuns voggevise

Jeg elsker gamle ting, og spesielt glad blir jeg når jeg får eller kjøper gamle julebøker. Men dette var absolutt ingen julebok, dette var en motstands visebok fra 1945.

Avisinnlegg under er fra Hortens lokale avis

Natt til 11. mai kom det til skyting utenfor Kinoen da en tysker klarte å skyte og skade en milorgmann». Nazistene fra Horten ble ført til Berg fengsel ved Tønsberg.

«De siste falne»

Natt til 9. mai var postmann Rangvald Pedersen og jernbanemann Gullik Andersen ute og gikk i Thranes gate da de møtte et par tyskere.
Den ene tyskeren fant fram en håndgranat og kastet mot de to turgåerne. Begge døde etter skadene de fikk.
Ja det var dramatiske fredsdager i Horten!»

15. mai meldte Gjengangeren at de allierte kommer til Horten med fremmøte på kommunebrygga kl. 13:00. Det var forventet at en engelsk avdeling ledet av en engelsk major skulle komme.

Nisselua

Her finner du en samling av – Krigs- og jøssingsanger – ‘From over there’ – Drikke- og skåleviser – Viser fra sjø og land

La meg gi dere noen eksempler fra dette heftet som ble trykt i 1945.

Amerikareisen

Kom, kjære venner, og la oss ta
alle en tur til Amerika,
vekk fra de tomme gryter
dit bort hvor ingen syter

Refr:
Ja, over der er det nydelig,
ja, over der er det frydelig,
bare så synd at Amerika
skal ligge så langt her ifra.

Der er kjøttmat til alle mål,
ost, sjokolade og fårikål,
røyk i lange baner,
masser av bananer.

Vidkuns voggevise

Lille Vidkun er så pen,
ikke spor barbarisk,
hans samvittighet er ren,
maska den er arisk.
han kan stå på egne ben
hilse pent på Terboven.
:/: det kan lille Vidkun:/:

Han har erter, kjøtt og mel
og litt “gryn” i banken.
Han kan hilse “heil og Sæl”
med en høyre lanken.
Utpå Bygdøy har han fått,
seg et lite, fin-fint slott,
:/: det har lille Vidkun:/:

Femti tusen sterke menn
vokter om hans bolig,
så vår dyrbare venn
sover trygt og rolig.
Store, stygge Jøssingflokk
jages over stein og stokk.
:/: sov nu, lille Vidkun.:/:

*Jøssing: Jøssing var under andre verdenskrig en populær benevnelse på alle nordmenn som var motstandere av den tyske okkupasjonsmakten og Nasjonal samlings styre, og håpet på en alliert seier. Uttrykket kommer av stedsnavnet Jøssingfjord.

Dette er en liten jubelsangbok som ble gitt ut i fredsåret 1945.
Jeg beholder den som et minne over mine besteforeldre og andre i familie og slekt som var med i motstandskampen på hver sin måte.
Min morfar som hvalfanger og frakt av våpen med Anglo Norse.
Min farfar som sjåfør og med sitt opphold på Grini, min mormor for sitt heltemot og sin omsorg for russiske fanger på Sem i Vestfold og hennes bror Haldor for sitt frivillige heltemot og spesielle tjeneste med henblikk på sabotasje mot tyskerne og tyske mål.

Haldor Wilhelm Kristiansen – Skytter nr. 1125.

Min mormor`s bror, Haldor Wilhelm Kristiansen.
Antatt i marinen den 20.10.1942 og ble utdannet til skytter i Dumbarton, Scotland.

Meldte seg frivillig til spesiell tjeneste med henblikk på sabotasje mot tyskerne og tyske mål og anlegg i Norge. Ble den 31.12.1944 overført til S.O.K. for videre utdannelse i særoppdrag.

Etter hjemkomsten til Norge i 1945, fortsatte han som kvartermester og minør i den norske marine frem til 1947. I denne tiden drev han med uskadelig gjøring av miner, bomber og andre sprenglegemer av alle typer.

Anglo Norse
Hvalfanger skipet min morfar var på Fritdjof Alfred Løvås

Under andre verdenskrig ble hun( Anglo Norse) rekvirert av Ministry of War Transport og satt i tankfart under navnet «Emipre Chief» med Chr. Salvesen som driftsselskap.

Fidtjof (Alfred) Løvås

1939 Rekvirert av the Ministry of War Transport, London, England. Omdøpt til EMPIRE NORSE.

Beordret fra Madagaskar til Amerika, for å frakte våpen til europa og krigen via Anglo Norse som ble navnet i 1946, Dampskip, hvalkokeri.

Ingeborg Henny Løvås, f. Kristiansen

Min mormor og mitt forbilde Ingeborg Henny f. Kristiansen Løvås, ga bort tobakk, smør, melk og egg til de russiske fangene på Sem skole (midlertidig fengsel) tilbake fikk hun treskårede russer-kjepper og nydelige små esker.
Dette til tross for streng bevoktning av tyske soldater.

Karl Stener Johannessen (farfar)

Grini Fangenummer: 11702
Arrester i Kristiansand 14. juni 1944 (Sjåfør)
Flyttet til Grini 04. juli 1944.

Bekkegata i Horten, Maidagene 1945 var en reise i gledesrus som toppet seg med 17. mai.
Bilde lagt ut i lokalavisen gjengangeren uten informasjon om eier

Takk for deres og andres innsats under og etter andre verdenskrig.

16. mai sier formann i 17. maikomiteen, lektor Nordby, til Gjengangeren: «Under folkefesten på idrettsplassen blir det mulighet for å få seg en svingom, både runddans og moderne dans.

Ved folkefesten skal det være bål og til det mangler man brensel! Formannen oppfordrer de som kommer å ta med seg noe passende brensel.
Til denne kategori regnet formannen Quisling-bilder, nazilitteratur og andre passende ting, som man gjerne vil bli kvitt!»

17. mai ble en dag man aldri har sett maken til her i Horten, med rekordoppslutning til barnetoget, folketoget og vellykkede tilstelninger.

Castrum Tunsbergis – Slottsfjellet

For alle dere som ikke vet det er Slottsfjellet et fjellplatå i Tønsberg kommune, fjellet ligger inntil bysenteret, med en høyde på 63 meter over havet.
Det er mange historiske hendelser fra dette fjellplatået eller berget som det ofte beskrives som i tidligere sagaer.
For meg er dette først og fremst et vakkert sted omringet av nydelig natur, utsikt, bygdehistorie, museer og ikke minst verdens beste rømmegrøt om sommeren.

Tegnet av Henrik Ruud
Fantastisk dag på Tunsberget
Ser dere lystrålen ?, den følger meg om dagen, den traff meg også på Natursentret ved Borrevannet og på Vassbånn
Utsikten fra toppen.

I dag har jeg dratt tilbake til mine barndomsminner, halve meg er nemlig Tønsberg-jente (på morssiden).
Slottsfjellet forbinder jeg med sommer, rømmegrøt, lek og moro.
Kun vi fire jentene, Mormor “Morsei”, mamma, søstera mi Renee og jeg.
Her har vi tilbragt mange timer både i og rundt tårnet, for den gang var tårnet åpent.
Ja til og med slottsfjellsfestivaler på tidlig 80 tallet, der min kusine, Morsei og jeg stolte satt i gressbakken , for å se på fetteren min som spilte trommer i bandet BenzCult.
Det jeg husker mest fra denne festivalen var mye farger, flagrende langt hår i myke rytmiske bevegelser, og meg og mormor som kanskje var litt malplasserte midt i denne frigjorte gjengen av rockere og «blomsterbarn». 🙂

Selve historien om plassen, fjellplatået, berget, var kanskje ikke så interessant på den tiden for meg, men minnene og følelsene vekkes raskt til live i det jeg starter oppstigningen men denne gangen er jeg på jakt etter historiene.
De fleste tenker nok middelalderen når de hører bynavnet Tønsberg, for det var jo da Tønsberg hadde sin storhetstid men det var i vikingtiden byen vokste fram, allerede omkring år null sto havet åtte meter høyere enn i dag i Tønsberg, det vil si nesten helt opp til dagens Storgate.
Så i det som senere skulle bli byen Tønsberg var det ikke så mye av området man kunne dyrke og utnytte den gangen.
De eldste gårdene det er funnet spor etter er likevel fra 200-tallet etter vår tidsregning.
Tønsberg ble etter dette stadig mer befolket, og i århundrene som fulgte vokste det fram en handelsplass.
Nettopp fordi Tønsberg over tid vokste fram som handelsplass og ikke ble grunnlagt av en konge eller annen mektig person, har det alltid vært tvil om når Tønsberg egentlig ble en by.
Den islandske sagaskriveren og høvdingen Snorre Sturlason beskrev i sitt hovedverk, Heimskringla, når og av hvem de andre store middelalderbyene, som Trondheim, Oslo og Bergen, ble grunnlagt.
Men når Snorre kommer til Tønsberg nevnes byens opprinnelse kun diffust og indirekte.
I Håkon Hårfagres saga skriver Snorre at Harald Hårfagre besøkte byen, eller kaupstaden, på vei til slaget ved Hafrsfjord.
Ettersom man antok at slaget fant sted i 872, festet etter hvert tradisjonen seg om at Tønsberg ble grunnlagt i 871.
De mente at det i alle fall da sikkert fantes en by der.
Det skrives av Snorre at Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet innsatte sin egen sønn, Bjørn Farmann, som konge over Vestfold, på Sem (Sæheim) kongsgård, rett utenfor Tønsberg, som kongssete.
Snorre beskriver Bjørn som en klok og fredelig type.
Men den rolige og sindige småkongen skulle få en brutal død.

Rivalisering med halvbroren Eirik Blodøks endte til slutt med at Bjørn Farmann ble hugget ned og drept utenfor Sem (Sæheim) kongsgård i år 927.
Ifølge Snorre ble han hauglagt i Farmannshaugen ved kongsgården, halv brødrene Olav og Sigrød ble også hugget ned av Eirik Blodøks.
Og i følge Snorre falt disse to i kamp ved Gunnarsbø i 934 og også de ble hauglagt på Haugar. 
Nå skal det sies at ingen av disse har blitt funnet på Haugar.

Spennende historie er det uansett men når du prøver å finne informasjon om slottsfjellet er det mye forskjellig som dukker opp og det er kanskje tiden fra 1100 tallet og fram til erobringen på 1500 tallet det er skrevet mest om.
Allerede på 1100 tallet beskrives tunsberghus som en av nordens største ringborger, og det nevnes også at under borgekrigen mellom baglerne og birkebeinere i år 1202 ble den beleiret og tatt. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne sto om Tunsberghus i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen i hele 20 uker, helt til sulten drev baglerne ut fra borgen.
Kong Sverre døde like etter.
Når jeg står her oppe og lukker øynene hører jeg klirrende sverd, piler suser forbi … lukten av brent halm og fakler pirrer sansene.
Og det er vanskelig å ikke høre alle hylene og skrikene av døende krigere i smerte.

Ringborgen Tunsberghus

Ringborgen Tunsberghus ble bygget av kong Håkon Håkonson i hans regjeringstid 1217- 1263.
Det jeg synes er ekstra interessant med denne historien er jo at også Adalsborg ble bygget da, av den samme kongen.
Og begge borgene ble angrepet rundt samme tid nemlig rundt år 1503 av svenskene.
Tunsberghus ble etter dette angrepet plyndret og brent og som Adalsborgen liggende i ruiner, så mye historie, så mange sagaer og det eneste som er igjen er ruiner og Snorre Sturlasons sine kongesagaer.

I innlegget om Løvøy kapell skrev jeg også om et annet pilgrimsmål på veien til Nidaros, nemlig Sankt Mikkels berg ( viet til erkeengelen Mikael) allerede på 1100 tallet omtales den Mikaelskirken på Berget.
Men det var først i 1308 at kirken ble godkjent som kongelig kapell og får avlats-privilegier fra paven i Roma.
I et kongelig dokument fra 1141 nevnes Sancte Micles bergh som pilgrimsmål.
(Det skrives at Kirken antas å ha blitt anlagt omkring midten av 1100-tallet og er første gang nevnt i 1191, i forbindelse med at premonstratensermunkene i Olavsklosteret fikk rett til inntektene fra den. Kirken ble brukt som slottskirke fra Håkon IVs tid og er på Håkon Vs tid nevnt blant de kongelige kapeller. Kirken var rik som følge av store gaver og skal ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.)

Sønnen til Kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes Skuledatter ble også konge i Norge, hans navn var Magnus Lagbøtes Håkonson og kastellen oppe på slottsfjellet er oppkalt etter han, det heter nemlig Magnus Lagabøtes kastell, det bygget er fra ca 1276.

Selve tårnet som står der i dag ble ikke oppført før 1888 og med Bjønstjerne Bjørnsons Innskrift:
“Må byen som på tunet står få blomstre nye tusen år.”

Det er også satt opp steintavler med signaturene til Kong Håkon 1906, Kong Olav 1958 og Kong Harald 1992 på slottsfjellstårnet.

På nedsiden av fjellet møter du på en kvinnelig statue, dette er statuen av Prinsesse Kristina, kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes datter.
Hun dro fra slottet i Tønsberg i år 1257 for å gifte seg med den spanske kong Alfonsons bror.

Les om Borrehaugene og Adalsborgen også