Først og fremst vil jeg starte med å gratulerer alle de fantastisk mødrene rundt i verden.
Jeg har selv vokst opp i et hjem og en tid, der morsdag og farsdag var dager man ikke skulle glemme.
Alle på skolen lagde de vakreste, mest kreative kortene de klarte å kreere.
Det var en forventning om at du gjerne skulle lage frokost eller vise at du brydde deg ekstra denne dagen.
Som voksen ser jeg på disse dagene med litt andre øyne, er det sånn at alle har fantastisk mødre?, er det sånn at alle mødre fortjener å bli hyllet?
De forventningene som er knyttet til disse dagene kan oppleves som et mareritt for mange.
Alle de som ikke har en mor, eller ikke kan fordra sin mor eller for de som selv ønsker å velge hvilken dag de vil hylle sin mor på.
Jeg kom over et blogg innlegg fra en mor som gruet seg til denne dagen, ja hun startet med klump i magen allerede når 1 februar viste seg i kalenderen.
Hun var en mor som aldri fikk noen form for oppmerksomhet på slike dager, hverken fra mann eller barn.
Og det å sitte på selve morsdagen og bli bombardert av andres morsdag, blomster, gaver, perfekte unger med perfekte kort og kanskje til og med morsdags-frokost med agurker kuttet som små hjerter, gjør at man kanskje blir ennå mer bevisst sin egen verdi.
Eller det sosiale medier og handelstanden har satt som forventinger på hva det er som gjør at du kan/skal føle deg som en god mor.
Jeg er heldig, ikke fordi jeg får morsdags-meldinger, for de er jeg usikker på om blir skrevet fordi det er forventet at de skal skrives eller fordi andre forventer at de bør skrives.
Nei jeg er heldig fordi jeg har mann og barn som forteller med at de elsker meg og at jeg er en god mor også i Mars, November og Juli.
Misforstå meg rett, jeg også tenker tanken på om de husker hvilken dag det er og jeg forventer nok også en liten hilsen, men jeg er smertelig klar over at denne hilsen kanskje ikke er like mye verdt som den jeg fikk i går eller i forrige uke.
Om jeg blir glad ?, selvfølgelig både glad, rørt og stolt men jeg tenker også mer på de som ikke får de eller egentlig ikke fortjener å få de.
Jeg misliker sterkt at vi som mennesker skal bli tvunget til å måtte ha slike følelsesløse forventninger, både til de som bør sende hilsen til sin mor eller far men også for de som skal motta disse.
Det er barnet ditt som burde kunne bestemme eller avgjøre om du er en som bør hylles ekstra denne dagen, ikke media, handelstand og/eller forventningene til den som skal hylles.
Men det er bare mine refleksjoner, og jeg føler ekstra mye med de barna/voksne som i dag gruer seg av mange ulike grunner.
Samtidig som det rører meg, å selv ha fått en fantastisk melding av min datter på facebook i dag.
Fortjent eller ikke, det er viktig at vi setter pris på hverandre men det må være ærlig.
