Tag Archives: naturopplevelse

Svarttrosten og dens kraft

Svarttrosten (Turdus merula) er en vakker fugleart i trostefamilien.
De har en tendens til å bygge reir på omtrent samme sted hvert år.
De skålformede reirene plasseres vanligvis i busker eller lave trær, og noen ganger til og med på hyller i murer eller bergvegger.
Hos oss er det buskene ved dammen som er svarttrostens domene, år etter år.

Svarttrosten har en rik kulturell betydning og dukker opp i forskjellige folkefortellinger og overtro.

Svarttrosten er en av favoritt fuglene i vår hage, den vakre sangen synger oss i søvn, den vakre skinnende fjærkledde kroppen og den egne måten å bevege seg raskt bortover gresset på jakt etter mark gjør den annerledes og spesiell.
Hver vår dukker den opp fra buskene ved dammen i hagen, først er det hannen som kommer og etter noen uker har det plutselig dukket opp en hun der også ❤

Svarttrosten (Turdus merula) har en rik kulturell betydning og dukker opp i ulike folkefortellinger og overtro. La meg dele noen interessante observasjoner:

  1. Magisk sang:
    • Svarttrostens vakre, melankolske sang høres ofte tidlig om morgenen eller om kvelden.
      Fuglene sitter da oftest i toppen av et tre eller på høye punkter som TV-antenner eller skorsteiner. 
    • Sangen er kraftig og melodiøs, og den kan minne oss om mysteriene i naturen.
      The Beatles brukte til og med svarttrostens sang i sin kjente sang “Blackbird”
  2. Symbolikk og overtro:
    • I europeisk folklore er svarttrosten knyttet til det overnaturlige og spådommer om fremtiden.
      Den kan også symbolisere kjærlighet og er i noen deler av Europa knyttet til gudinnen Venus .

Så neste gang du hører svarttrostens melodi, kan du tenke på dens magi og mysterier – en del av vår verden som alltid er til stede. 🌿🎵

Trosten og den magiske sangen

Skrevet av Hennysway

I en liten skog, der solstrålene danset mellom bladene, bodde en ensom trost. Han hadde fjær så mørke som natten og øyne som speilet stjernene. Men det som gjorde ham virkelig spesiell, var hans sang.

Hver morgen, når duggen fremdeles glitret på gresset, satte trosten seg på en tynn gren. Han løftet hodet og åpnet nebbet. Da strømmet tonene ut – en melodi så vakker at selv blomstene stoppet for å lytte.

Folk fra landsbyen kom for å høre trostens sang. De satt musestille, tårer i øynene, og lot seg fange av den magiske musikken. Noen sa at trosten sang om kjærlighet, andre mente han formidlet hemmeligheter fra himmelen.

Men trosten var ensom. Han lengtet etter en venn, noen å dele sin sang med. Så en dag fløy en liten meis ned og satte seg ved siden av ham. “Hvorfor synger du så vakkert?” spurte meisen.

Trostens øyne lyste. “Fordi sangen min er min gave til verden,” svarte han. “Jeg vil at alle skal føle seg lykkelige når de hører den.”

Meisen ble rørt. “Kan jeg synge med deg?” spurte hun.

Trostens hjerte hoppet av glede. Sammen løftet de nebbene og fylte skogen med en duett av toner. Det var som om himmelen smilte ned på dem.

Siden den dagen sang trosten og meisen sammen. De ble bestevenner og delte alt – soloppganger, regnbuer og stjerneskudd. Og når de sang, kunne til og med trærne ikke la være å danse.

Og så, i den lille skogen, ble trosten ikke lenger ensom.
Han hadde funnet sin venn, og sammen skapte de den vakreste musikken verden noensinne hadde hørt. 🎶 🥰

The Beatles – Blackbird

Mine beste venner har fjær

En liten historie fortjener mine fuglevenner.
Alltid er de der, når jeg er glad og når jeg er trist.
Med sine små hoder og runde øyne, observere de meg og kommer nærmere og nærmere for hvert år som går.
Vi trenger ikke snakke, vi bare er i samme energi.
De gir meg trygghet og jeg dem.
Slik knyttes våre bånd, et bånd som etter år er det samme med nye generasjoner på veranda rekkverket.

Til fuglenes ære

Skrevet av Hennysway

I en liten hage, omgitt av blomster og frodig grønt, bodde en mangfoldig gjeng med fjærkledde venner.
Hver morgen våknet de til solens varme stråler og begynte sin daglige koreografi.

Spurvene, de små og livlige, hadde bygget reir i tretoppene.
De travet frem og tilbake, fløy i sirkler og sang høyt for å vekke hele nabolaget. “God morgen!” kvitret de, som om de ønsket å dele sin glede med verden.

Kråkeparet, de store og kloke, hersket over hagen.
De hadde et reir i den gamle eika, høyt oppe i greinene. Hver dag samlet de glitrende skatter – knapper, glansbilder og glitrende plastikk – og la dem pent i reiret. “For våre små,” sa de stolt til hverandre.

Trostens sang var som en symfoni. Han satt på det lille ute-taket og fylte luften med sin vakre melodi. “Hør på meg!” ropte han til alle som ville lytte.
Og alle lyttet, for trostens sang kunne få selv de tristeste hjertene til å smile, og de mest urolige hodene til å sovne.

Lirnerlene, de små og rampete, hadde bygget reir under takskjegget.
De fløy i vilt kaos, dykket og snurret som akrobater. “Se hva vi kan!” skrek de til hverandre, og det var umulig å ikke le av deres livlige opptreden.

Kjøttmeisen, den kloke og nysgjerrige, hadde funnet et perfekt gjemmested i busken ved vinduet.
Der satt han og studerte menneskene som gikk forbi og et ekstra øye hadde den til meg.
“Hva gjør de, hva tenker hun på?” spurte han seg selv og noterte alt i sin lille fugledagbok.

Og midt blant dem, deres nye venn, var jeg.
Jeg satt på en stol i hagen, med et smil om munnen og øynene fulle av undring.
Jeg hadde lært meg fuglenes språk og snakket med dem om alt fra været til livets mysterier.
“Dere er mine beste venner,” sa jeg til dem, og de kvitret i svar.
Kanskje følte de litt det samme om meg?

En dag skjedde det noe magisk. Alle fuglene samlet seg på en gren, som om de hadde avtalt det på forhånd.
De så opp mot himmelen, der en regnbue strakte seg fra den ene horisonten til den andre. “For oss,” sa de i kor, og det føltes som om hele verden smilte.

Og så fløy de av gårde, hver til sitt reir, med regnbuens farger i vingene. For i min lille hagen, vårt felles hjem, fant vi vennskap, sang og undring – alt som gjorde livet vakkert og morsomt. 🥰

Grorudvannet – Pakket inn i fargen grønn

Etter en festivaldag med høye lyder, mange mennesker og mye energi, måtte 2 slitne hoder ha litt ro.
Og for oss, betyr det en tur ut i skogen.
I dag dro vi til et helt nytt sted for oss, nemlig Grorudvannet.

Grorudvannet ligger på grensen mellom kommunene Sandefjord og Re, og er et populært sted for sportsfiskere og badegjester om sommeren. Det dekker 0,1886 km2 og ligger 92 meter over havet.
Vannet er oppdemmet og var i mange år drikkevannskilde for Tønsbergs befolkning. Det får blant annet tilsig av vann gjennom en 348 meter lang tunnel fra Gørdalsvassdraget.

En ting var vi begge enig i når turen var ferdig, hit skal vi igjen!.
For et utrolig vakkert terreng, pakket inn i tett grønn skog og med skvulpende klart blått vann rett ved stien, herfra kommer du ut av skogen, som et helt nytt menneske.

Grønnere skog enn dette, skal du lete lenge etter…

Hva er det fargen grønn gjør med oss da? jo, grønt er fornyelsens og utviklingens fargen. 
Den forbindes gjerne med helse, natur og harmoni, og skal bidra til problemløsning og helbredelse. Og det var jo akkurat det vi trengte og fikk i dag.

Det er noe fascinerende og mystisk med våren ved slike vann, de limegrønne sivene som skyter fart gjennom vannskorpen, mangrove liknende trær som speiler seg og en eksplosjon av grønn-nyanser jeg ikke trodde fargesirkelen hadde.
Det er nesten som vi går i en fantasi verden, et eventyr…. det vi ser rundt oss ser ikke ekte ut.
Og opplevelsen av å være de to eneste menneskene her inne i denne vakre forlatte skogen, er nesten litt skremmende god.

Jeg tror vi knapt har gått vakrere sti enn dette, ikke ett menneske å se, kun oss og naturen…
Og noen nye skapninger av året.
Før vi forstod at det var en stålorm ble det litt panikk, den lå nemlig rett ved Henrik sin fot, midt på stien.

Stålormen

Visste du forresten at Stålormen er en øgleart i ordenen skjellreptiler Squamata, familien stålormer, Anguidae.
Stålormen mangler for- og bakbein, men skiller seg fra slangene ved å ha små skjell over hele kroppen.
Dessuten har den øyelokk. I tillegg kryper den sakte med stive bevegelser, helt forskjellig fra slangene. Hannen er grålig (se bilder) mens hunnen er mer brunaktig.
Den kan bli inntil 45 centimeter lang.
Når den blir angrepet, kan den kaste halen på samme måte som firfislene. Det vokser da ut en kort halestump igjen.
I fangenskap er det vanlig at den blir 20 år gammel, men rekorden er 54 år.
Så den vi traff på her var altså en hun, jeg tok også bilde av en han men den var død, så jeg lot bilde bli på minnebrikken.

I norsk folketro ble stålormen regnet for å være den giftigste av alle «ormer», og det var et ondt varsel å støte på den. Lå det stålorm i høysåten, skulle det bli regn.
Usikker på hvorfor de mente det, for Stålormen er ikke giftig.

Videre rundt vannet, på denne godt merkede stien ble vi overrasket av nye grønne lunger, og vakker vill natur. Det er så utrolig deilig å gå i en skog som ikke er rasert, hadde det ikke vært for stien, hadde det føltes som om vi var de første menneskene som gikk her. For det var merkelig stille og rart, at vi ikke møtte på ett eneste menneske i dette vakre landskapet.

Halvveis rundt vannet, fant vi en liten fiske brygge, akkurat passe stor for en liten pust i bakken.

Så gikk vi videre inn i det grønne frodige eventyret….

Det ser nesten farge manipulert ut, men dette var akkurat slik skogen møtte oss, ingen filter er brukt på bildene jeg tar.

Som du ser er grønnfargene akkurat like sterke og vakre i videoen som de er på bildene jeg tok denne dagen.
Følg stiene med rød merking, merkingen er tydelig og hyppig, umulig å gå feil.

Midt inne i skogen dukket det opp en postkasse, var kanskje ikke så lett å oppdage med engang men nysgjerrigheten fikk oss jo til å dra i skuffen.
Og der gjemt inne i trestammen lå den røde turboken, så da var det bare å legge igjen en liten hilsen, og en oppfordring til å lese om denne og flere flotte turer i bloggen min 🤩, litt reklame må jo være lov når jeg deler gratis.

Vi nærmer oss slutten på stien i skogen rundt vannet, vi befinner oss plutselig ved Grorudgård.
Med ett blir vi dratt tilbake til sivilisajonen igjen, her i skogen ved slutten av stien møter vi på bikuber, hester og en ensom småvokst heste-type med en mankehøyde på opp til 148 cm, eller en ponni som er betegnelsen i dag.🐴

Langs grusveien opp til badestedet og bilen, er det også motiver å fange med kameraet, jeg storkoser meg…

Og i dag har både jeg, mannen og kameraet fått 100% valuta for tiden og turen.

Obs! en litt flat froske venn i grusen.

Nede ved bilen får jeg øye på et lite skur inne i skogen ved badestranden, ja de har jo tenkt på alt her oppe, tenkte jeg for meg selv.

Men med flere ormer på veien, er nok ikke dette stedet hvor jeg drar ned buksa og setter meg til ro.

Jeg anbefaler alle som elsker, skog, vann og stillhet, til å ta turen til Grorudvannet i Tønsberg.
Ta med matpakke og badetøy, her kan du være hele dagen!

Et trolsk slør over Adalstjernet

Noen dager har jeg mest lyst til å bare bli liggende i senga, og det er på disse dagene jeg er takknemlig over å ha startet mitt nye prosjekt.
Bloggen er med på å holde meg i gang, den minner meg på hensikten og gevinsten jeg har og får av å jakte på små øyeblikk og hverdagsgleder.
Så med litt underbevisst press kom jeg meg opp også i dag.

En av perlene i vårt nærmiljøet, er et sted jeg ofte ønsker meg tilbake til. Stedet er Adalstjern, vi som familie har mange turer og gode minner fra dette turområdet, små barneskritt med sekk, kakao, sjokolade og appelsin. Røde kinn og livsglede…. det føles så altfor lenge siden nå.


Jeg har ikke visst så mye om historien til området der Adalstjernet ligger, så i dag har jeg også fått tilegnet meg litt ny kunnskap, og den ønsker jeg å dele med dere, for det er noe magisk med det å vite historien til en plass, når du vandrer mellom trærne. over små bekker og ser deg rundt.
Det kan til og med være historien du nå får som neste gang gjør så du virkelig oppdager de små detaljene rundt deg.

Adalstjern ble fredet som naturreservat i 2006, formålet var å bevare myrlandskapet og bøkeskogen på Vestfoldraet. *
Adalstjern oppstod da en grunn bukt ble avsnørt fra fjorden mot siste istid, demmet opp av morene og fjell.
Det er funn av leire og saltvannsarter i dyplagene som forklarer dette.
Myrlandskapet er det eneste på Raet* som er intakt og med den gamle bøkeskogen i nord, finner du et unikt mangfold i dette reservatet.

Dette forklarer hvorfor jeg alltid får en følelse av at det er nettopp her,
du finner alle de overnaturlige vesener vi har hørt om i sagnene og eventyrene.
Her bor troll, nøkken og kanskje til og med huldra, og de gangene tåken ligger over tjernet er det lett å se alle disse fasonger og skikkelser bevege seg rundt bøketrærne og i vannoverflaten på tjernet.
Og når jeg også kan fortelle dere at det ble funnet et urnegravfelt i åkermarken like nord for turstien blir mystikken mer troverdig.
Disse keramikkurnene fylt med bein og trekull var nedsatt i groper på flatmarken.
Det viste seg at disse funnene var veldig sjeldne, ja faktisk så sjeldne at de er datert tilbake til yngre bronsealder og fram til før-romersk jernalder, dvs. 500 år f.kr. til kr.f.
Det er faktisk også funnet stolper etter hus i denne åkermarken nord for Fagerlund og til og med sør for parkeringsplassen til universitetet Bakkenteigen, har det blitt observert noen funnstrukturer av uklar type og alder.


Er det rart jeg får den samme følelsen jeg får på Borrehaugene, det er sjel i denne skogen….
Gammel historie som ønsker å gi det sjelero og kunnskap, og nettopp det får jeg her, ved dette ur gamle tjernet.
Det er skjebner og historier som fortelles i alle lag av tjernet og skogen rundt, og om du stopper opp merker du det både i lyset og kontrastene.

En helt magisk dag ble det altså i dag bare 6,5 km fra Horten sentrum.

“Det som er kroket, kan ingen rette opp” –
 
En sikker følgesvenn i et godt grep
Sildrende vårtegn…..

*Raet er store morene- og israndavsetninger fra en stans i isens tilbaketrekning i perioden yngre dryas