Tag Archives: natur

En frisk tur langs kysten

“Vinteren, en langvarig årstid, en tid for å samle gylne små øyeblikk, en tid for å legge ut på en sentimental reise og nyte hver eneste ledig time.”

Det er noe rensende, forfriskende ved å gå på de bare stiene langs kysten. Høre isen og bladene knuse lett under skoene, kjenne kulden varme kinnene og bare være tilstede med fuglene og bladenes lyder fra trærne.

Skogen er vakker i alle årstider men spesielt stille og magisk mot vinteren.
Livet i skogen settes på pause, alt visner og faller mot bakken, allikevel føles dette teppet av løv under føttene som at jeg trår på en sky.
Så skjørt men samtidig så mykt.

Kan ikke bli stort blidere enn dette, hahaha 😂

“Det er livet til krystallen, is flakets arkitekt, frostens ild, solstrålens sjel. Denne skarpe vinterluften er full av det.”

Isroser i kinn

Så vandrer vi her på historisk grunn, lytter etter lyder fra fortiden og leter etter tegn på det som en gang var, det som engang skjedde her. Akkurat her hvor jeg nå står…..
Hva om jeg bare kan knipse for å kunne oppdage, se bare et øyeblikk fra den gang da….
Det er store hendelser og følelser som vekkes til live i mitt hode når jeg tenker på det jeg ser og det jeg leter etter av tegn på bilder fra fortiden.
Om jeg bare kunne gløttet litt, bare noen sekunder…. hadde jeg sett det jeg nå føler?

Og der ved enden av stien står Heimdall med Gjallarhornet sitt, mektig som den vokteren han er..
Men har han noen gang vært her på Midgard, eller er det sånn at for vikingene så var han her, selv om han ikke ses med det blotte øye.
For når Heimdall blåste i Gjallarhornet sitt kunne det virkelig høres over hele verden, så om vi lukker øynene og lytter er det kanskje gjenklangen fra hornet vi hører mellom susen fra sjø, vind og frosne blader.

For han er virkelig vokteren av regnbuebroen/nordlyset (bivrost/bifrost) mellom Åsgard og Midgard, den viktigste veien inn i gudenes rike.
Den ene enden av broen som er forankret i himmelberget, et stort fjell i utkanten av Åsgard, og akkurat der sitter han Heimdall, og skuer ut over verden.
Mens den andre enden vandrer fritt rundt i Midgard.

Gudene brukte nemlig Bifrost som en bro da de skulle fra Åsgard til Midgard. Ikke en hvilken som helst bro, for denne broen var magisk, så intet vanlig menneske kunne finne den andre enden og komme seg til Gudenes rike.

Han trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se hundre mil avgårde både natt og dag, og hadde så god hørsel at han kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene.
Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte ham til å vokte Bifrost.
Bifrosten som forflytter seg hele tiden, slik at kun gudene skal kunne finne den.

Mulig han kun høres av guder men det er allikevel interessant å lytte etter forfedrene og gudenes sjeler og lyder her på dette stedet av graver og fortid.

Men de lydene jeg virkelig hører og forstår er lyden av naturen rundt meg, stillheten vekker hver lille vindkast, et hav av ulike lyder. Hører du godt etter blir det fort små musikkstykker bare av enkelt toner og effekter.

Men det er ikke bare naturen som er på sitt beste på denne årstiden, “Vinteren danner også vår karakter og får frem vårt beste.”

Is inneholder ingen fremtid, bare fortiden, forseglet og skjult.
Som om de er i live, er alt i verden forseglet inne, klart og tydelig.
Is kan bevare alle slags ting på den måten – rent, tydelig.
Det er essensen av is, det er rollen den spiller.
Vakkert, levende men stille og låst og full av hemmeligheter …

Hvis kunst er blomsten, må løvet være livet…

“Hvert eneste blad snakker om et levd liv til meg, flagrende ned fra høsttreet.”

“Høstbladene regner som gull, som regnbuer, når forandringens vinder begynner å blåse, og signaliserer høstens senere dager.”

“Vakkert som det er i dette fargehavet av døende blader, er et falt blad ikke noe mer enn en sommers farvel.”

Velkommen skal du være, du nådeløse, vakre og rene vinter…..
Uansett hvor brutal jeg synes du kan være, er du noe jeg trenger, du er min medisin uansett årstid… naturen er der jeg sorterer og reparerer meg selv og mine tanker og følelser.

Les også “På en vikinggrav” trykk på bildet under

Grorudvannet – Pakket inn i fargen grønn

Etter en festivaldag med høye lyder, mange mennesker og mye energi, måtte 2 slitne hoder ha litt ro.
Og for oss, betyr det en tur ut i skogen.
I dag dro vi til et helt nytt sted for oss, nemlig Grorudvannet.

Grorudvannet ligger på grensen mellom kommunene Sandefjord og Re, og er et populært sted for sportsfiskere og badegjester om sommeren. Det dekker 0,1886 km2 og ligger 92 meter over havet.
Vannet er oppdemmet og var i mange år drikkevannskilde for Tønsbergs befolkning. Det får blant annet tilsig av vann gjennom en 348 meter lang tunnel fra Gørdalsvassdraget.

En ting var vi begge enig i når turen var ferdig, hit skal vi igjen!.
For et utrolig vakkert terreng, pakket inn i tett grønn skog og med skvulpende klart blått vann rett ved stien, herfra kommer du ut av skogen, som et helt nytt menneske.

Grønnere skog enn dette, skal du lete lenge etter…

Hva er det fargen grønn gjør med oss da? jo, grønt er fornyelsens og utviklingens fargen. 
Den forbindes gjerne med helse, natur og harmoni, og skal bidra til problemløsning og helbredelse. Og det var jo akkurat det vi trengte og fikk i dag.

Det er noe fascinerende og mystisk med våren ved slike vann, de limegrønne sivene som skyter fart gjennom vannskorpen, mangrove liknende trær som speiler seg og en eksplosjon av grønn-nyanser jeg ikke trodde fargesirkelen hadde.
Det er nesten som vi går i en fantasi verden, et eventyr…. det vi ser rundt oss ser ikke ekte ut.
Og opplevelsen av å være de to eneste menneskene her inne i denne vakre forlatte skogen, er nesten litt skremmende god.

Jeg tror vi knapt har gått vakrere sti enn dette, ikke ett menneske å se, kun oss og naturen…
Og noen nye skapninger av året.
Før vi forstod at det var en stålorm ble det litt panikk, den lå nemlig rett ved Henrik sin fot, midt på stien.

Stålormen

Visste du forresten at Stålormen er en øgleart i ordenen skjellreptiler Squamata, familien stålormer, Anguidae.
Stålormen mangler for- og bakbein, men skiller seg fra slangene ved å ha små skjell over hele kroppen.
Dessuten har den øyelokk. I tillegg kryper den sakte med stive bevegelser, helt forskjellig fra slangene. Hannen er grålig (se bilder) mens hunnen er mer brunaktig.
Den kan bli inntil 45 centimeter lang.
Når den blir angrepet, kan den kaste halen på samme måte som firfislene. Det vokser da ut en kort halestump igjen.
I fangenskap er det vanlig at den blir 20 år gammel, men rekorden er 54 år.
Så den vi traff på her var altså en hun, jeg tok også bilde av en han men den var død, så jeg lot bilde bli på minnebrikken.

I norsk folketro ble stålormen regnet for å være den giftigste av alle «ormer», og det var et ondt varsel å støte på den. Lå det stålorm i høysåten, skulle det bli regn.
Usikker på hvorfor de mente det, for Stålormen er ikke giftig.

Videre rundt vannet, på denne godt merkede stien ble vi overrasket av nye grønne lunger, og vakker vill natur. Det er så utrolig deilig å gå i en skog som ikke er rasert, hadde det ikke vært for stien, hadde det føltes som om vi var de første menneskene som gikk her. For det var merkelig stille og rart, at vi ikke møtte på ett eneste menneske i dette vakre landskapet.

Halvveis rundt vannet, fant vi en liten fiske brygge, akkurat passe stor for en liten pust i bakken.

Så gikk vi videre inn i det grønne frodige eventyret….

Det ser nesten farge manipulert ut, men dette var akkurat slik skogen møtte oss, ingen filter er brukt på bildene jeg tar.

Som du ser er grønnfargene akkurat like sterke og vakre i videoen som de er på bildene jeg tok denne dagen.
Følg stiene med rød merking, merkingen er tydelig og hyppig, umulig å gå feil.

Midt inne i skogen dukket det opp en postkasse, var kanskje ikke så lett å oppdage med engang men nysgjerrigheten fikk oss jo til å dra i skuffen.
Og der gjemt inne i trestammen lå den røde turboken, så da var det bare å legge igjen en liten hilsen, og en oppfordring til å lese om denne og flere flotte turer i bloggen min 🤩, litt reklame må jo være lov når jeg deler gratis.

Vi nærmer oss slutten på stien i skogen rundt vannet, vi befinner oss plutselig ved Grorudgård.
Med ett blir vi dratt tilbake til sivilisajonen igjen, her i skogen ved slutten av stien møter vi på bikuber, hester og en ensom småvokst heste-type med en mankehøyde på opp til 148 cm, eller en ponni som er betegnelsen i dag.🐴

Langs grusveien opp til badestedet og bilen, er det også motiver å fange med kameraet, jeg storkoser meg…

Og i dag har både jeg, mannen og kameraet fått 100% valuta for tiden og turen.

Obs! en litt flat froske venn i grusen.

Nede ved bilen får jeg øye på et lite skur inne i skogen ved badestranden, ja de har jo tenkt på alt her oppe, tenkte jeg for meg selv.

Men med flere ormer på veien, er nok ikke dette stedet hvor jeg drar ned buksa og setter meg til ro.

Jeg anbefaler alle som elsker, skog, vann og stillhet, til å ta turen til Grorudvannet i Tønsberg.
Ta med matpakke og badetøy, her kan du være hele dagen!

Changwat Chiang Mai provinsen

Chiang Mai (เชียงใหม่) er en provins i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås (2005) til 1 764 500.

Provinshovedstaden som også heter Chiang Mai, er en av Thailands viktigste byer og et viktig trafikknutepunkt.

Denne provinsen er en av vår families absolutte favoritter, dette er en helt fantastisk del av Thailand med opplevelser du ikke finner andre steder i dette langstrakte landet.

Har du ikke vært i Chiang Mai så har du ikke opplevd Thailand 🤩
Fra Hua Hin, Phuket, Surathani og bankok, (sikkert fra flere steder også) kan du ta et billig fly, eller om du liker tog, kan natt-toget fra Bangkok benyttes.

Chiang Mai har noen av de eldste og vakreste templene i hele Thailand, maten fra nord Thailand er også ekstremt god og veldig annerledes enn maten fra sør.
En av våre favoritter er Chiang Mai pølser 🙂

Her har du kjølige kvelder, nærheten til Chiang Rai, Pai, Golden triangel, Laos og Myanmar, blant noen spennende steder.
Sett av noen dager og dra rundt på egenhånd, besøk stammefolk, nydelige restauranter og vill jungel.
Skal du se elefanter, er det her du skal gjøre det, det er her de hører hjemme.

Det er 24 distrikter (amphoe) i provinsen, og disse er følgende:

  1. (Mueang) Chiang Mai
  2. Chom Thong
  3. Mae Chaem
  4. Chiang Dao
  5. Doi Saket
  6. Mae Taeng
  7. Mae Rim
  8. Samoeng
  9. Fang
  10. Mae Ai
  11. Phrao
  12. San Pa Tong
  13. San Kamphaeng
  14. San Sai
  15. Hang Dong
  16. Hot
  17. Doi Tao
  18. Omkoi
  19. Saraphi
  20. Wiang Haeng
  21. Chai Prakan
  22. Mae Wang
  23. Mae On
  24. Doi Lo
Les mer om Nord Thailand

Vi har vært i Chiang Mai mange ganger, både med og uten barn.
Følg mine innlegg under reiser i Thailand – kategori Chiang Mai.

Påske ved kysten – Rørestrand

En god dag starter alltid med en god frokost..

Det er mye å skrive om Rørestrand i dag men for meg er Rørestrand først og fremst min lekeplass som barn og tidlig ungdom.
Jeg vokste opp i Rørehagen på Tveiten, så skogen og stranden nedenfor var vår lekeplass, timesvis med cowboy og indianer, svaiende oppe i trekronene og uendelige timer med svette hender rundt buketter av blåveis, hvitveis og andre skogsblomster. Skumle isflak i strandkanten det absolutt ikke var lov til å leke på men dette var en tid uten GPS og smarttelefoner, så ingen visste vel egentlig hva vi drev på med i timesvis utenfor hjemmets fire vegger.

Nå er det en vakker strand med beach bar, stor boltre plass og Camping og en fantastisk kyststi rett ovenfor stranden.
Men da, når jeg vokste opp var det urørt og stillhet her nede, heller ingen tunnel som skilte skogen i to.
Kun ett frakttog fra Skoppum til Horten kom langsomt forbi av og til. Vi lekte og løp igjennom denne skogen på vei ned til Rørestrand, en strand med en liten brygge og en bunn full av stein og tang. 🙂 Ja det var absolutt ingen perle av en strand slik den fremstår i dag, men den var mer privat og naturlig.

Etter dager med turer og masse aktiviteter ute og inne, pakket vi tegne og malesaker med oss ned til standen for å bare være tilstede å nyte.
Der midt i vissent oker brunt siv, i lukten av fersk og gammel tang satt vi.
Solen stekte og fuglene flørtet på steinene langs strandkanten.
Helt vindstille, kun noe rasling fra visne blader i skogen bak, da noen kom bort i de på vei bortover kyststien.

Utrolig takknemlig sitter vi her med fersk varm kaffe, kvikklunsj og jaffa kaker :).
Hvem skulle trodd på palmesøndag at vi skulle være så heldig å få en så flott påske, kun en halv uke etter.
Flere dager på rad med sol og varme, etterlengtet fri til å bare gjøre akkurat det vi vil, når vi vil.
Og dagene har vi virkelig utnyttet til det beste for oss selv.

På hver vår klappstol med hvert vårt malerskrin, myser vi ut over landskapet og Oslofjorden foran oss.
Stillhet og konsentrasjon, våte penselstrøk og akvarellfarger som renner utover og blander seg med de andre våte fargene på papiret.

Naturen er medisin for oss begge og heldigvis er det kyst og ikke fjell vi begge har et ønske om på slike fantastiske dager.

Ser du bjørnen som dukker opp over vannflaten?,

En svevende stein
Bastøya

Her blir vi sittende til solen går bak skyene og skyggen forteller oss at det kun er April. Uten solen som varmer, blir det ganske fort litt vel friskt her nede ved strandkanten.
Vi fortsetter denne herlige påskedagen hjemme med god mat, frisk syrlig drikke og nye kreative timer på B9 galleri. 🙂

Det gleder selvfølgelig litt ekstra å få bilder og meldinger fra datter og svigersønn, som også nyter by og kystpåske i og rundt hovedstaden.
Med turer til Ekeberg, Holmekollen og Bygdøy blant annet :).
Så om vi ikke er sammen denne påsken, føles det allikevel som om vi er med på hverandres turer.

Mine innlegg denne påsken viser at det er utrolig mye man kan gjøre helt gratis, og for meg er disse minnene ofte de aller beste, de uplanlagte små øyeblikkene av glede, rett på utsiden av døren eller kun en buss/biltur unna.

Påskegodteri, vakre dramatiske himler, meditasjon hos Lille Liam, kreative kvelder på B9 galleri og fantastiske turer i vakker natur, både i skog og ved kyst.
Det er påsken 2023 oppsummert for oss.

Medisin i hagen – Snøklokke

Galanthus nivalis

Snowdrop på engelsk

Det er flere typer snøklokker ja mer enn 2500 forskjellige, du har for eksempel:
Tyrkisk snøklokke (Galanthus elwesii) som kan bli opp til 23 cm høy.
Kaukasus snøklokke (Galanthus ikariae) som vokser vilt.
Italiensk snøklokke (Galentus imperati).
Krim snøklokke (Galanthus plicatus) som kan bli 30 cm høy.
Hellas og Sicilia (Galanthus Reginaeolgae) minner veldig om helt vanlig snøklokke men denne blomstrer om høsten istedenfor våren.

Jeg er heldig som har hele min gamle hage full av snøklokker i store klaser, de minner meg på at det nå er vår i luften, selv under tung nysnø, strekker de seg gjennom med sine vakre hvite bjeller og lyse skjøre grønnfarge.

Som en av vårens første blomster, symboliserer de ofte nye begynnelser, håp, gjenfødelse og evnen til å overvinne utfordringer. Dette gjør det til en veldig positiv blomst å gi noen som kanskje går gjennom en utfordring og trenger litt ekstra støtte og oppmuntring.

Delikat duftende med en lett honningaktig, kremet mandel lukt, betyr det latinske navnet ‘Galanthus’ ‘melkeaktig blomst’, og denne lille blomsten har samlet århundrer med velduftende folklore rundt sin opprinnelse, og fortsetter å inspirere parfymere med sin transcendente penhet.

Snøklokker er i seg selv giftige, dette skyldes giftige alkaloidforbindelser, som er spesielt konsentrert i pærene deres. To viktige alkaloider som finnes i snøklokker er lykorin og galantamin, begge finnes også hos påskeliljer.

Mytologi og medisinsk bruk :
Circe var trollkvinnen i gresk mytologi som dopet Odysseus’ mannskap for å få dem til å glemme hjemlandet, og deretter fortsatte å gjøre mennene om til svin. Da Odyssevs satte ut for å redde mannskapet sitt, beskyttet han seg med en motgift fra nettopp snøklokkeblomsten.
Myter har ofte et visst grunnlag, da denne samme motgiften blir studert i dag som en mulig behandling for Alzheimers sykdom.
De gamle grekerne visste at et ekstrakt av Datura stramonium-planten, kjent i dag som thorn apple eller jimsonweed, har evnen til å frarøve mennesker minnene deres og kaste dem inn i en hallusinatorisk tilstand, noen ganger ledsaget av vrangforestillinger om å bli forvandlet til dyr. Den aktive ingrediensen i datura er atropin, som har effekten av å blokkere virkningen av en viktig nevrotransmitter kjent som acetylkolin.
Alzheimers sykdom er preget av mangel på acetylkolin, og utviklingen av sykdommen kan potensielt bremses av legemidler som øker nivåene av acetylkolin i hjernen.
Dette er hva Hermes, gudenes budbringer, rådet Odyssevs til å bruke for å beskytte seg mot Circes narkotikaforsterkede trolldom. Og dette er hva bønder i Balkan-landene har brukt i århundrer for å behandle seg selv for ulike “nerve” problemer. På 1950-tallet ble Dimitar Paskov, en bulgarsk kjemiker interessert i denne folkloren og varslet det medisinske miljøet.
En bivirkning av galantamin er indusering av klare drømmer, som har stimulert interessen for bruk av galantamin som et rekreasjonsmiddel.
Disse har vært lite brukt i folkemedisin her pga dens gift, men brukes nå i mulig behandling av Demens sykdommer som Alzheimer.

Snøklokkeblomster er normalt ansett som et symbol på renhet og håp, og en budbringer om vår og gjenfødelse. Men de har også blitt ansett som et varsel om død, kanskje fordi snøklokker ofte vokser på kirkegårder.

Fun facts:
Snøklokker er å finne i musikkstykker, dikt og fortellinger.
-Snowdrops var kallenavn det britiske folk ga militærpolitiet under andre verdenskrig, pga deres hvite hjelmer og hansker sammen med det brune belte i midten av en olivengrønn uniform.
-I det tyske eventyret om snøhvit og de syv dverger blir “snowdrop”, brukte som et alternativt navn for prinsesse snøhvit.
-I korthistorien til Hans Christian Andersen “The Snowdrop”:
Luften er fortsatt kald ute, men allerede regnet og solen kiler snøklokken, som fortsatt er god og varm i løken sin under jord og snø…….

-Komponisten Tchaikovsky skrev et 12 måneders piano stykke,
der hans April stykke kalles snowdrop som undernavn.
-Johann Strauss ga navnet til hans mest kjente waltz Scheeglöckchen “Snowdrops”.

Snøklokken egner seg godt til å farge, tilsett farge i vannet og du kan få dine snøklokker i alle verdens farger :), noe å tenke på nå når vi nærmer oss konfirmasjons og bryllupstider.
Hvis du har en potte eller vase med utsprungne blomster så kan du bare sette de kaldt, da lukker de seg igjen.

Snøklokker i hagen

Hvorfor blogg og til hvem skriver jeg?

Hennysway er min vei til endring, og bloggens ulike sider og emner forteller om hva som gir meg livsmotivasjon og hverdagglede.

I det siste har jeg fått endel spørsmål angående bloggen, hvorfor en blogg?, hva ønsker jeg å formidle?, og til hvem skriver jeg.

Spørsmålene er gode og mange men svarene er litt dypere og mer personlige enn selve spørsmålene.
Hvorfor det ble en blogg vet jeg ikke helt, jeg har alltid elsket å skrive.
Har skrevet mange dikt, noveller og ja til og med en ganske tykk biografisk roman som ikke er utgitt ennå.
Jeg elsker å mimre og hente fram tidligere minner bare for å sette meg selv tilbake til akkurat det minnet, å bare være der en stund.
Jeg elsker de små øyeblikkene, opplevelsene og følelsene som gjør gir meg et lite klyp i sansesesentrene mine.
Og med et bilde er opplevelsen min ofte komplett, derfor har jeg alltid kameraet med meg også fysisk.
Ja for utsnittene til alle bildene tar jeg først med øynene, det utsnittet som fanger oppmerksomheten min og som gir meg den gode følelsen blir utsnittet jeg også fotograferer med kameraet.
Utsnittene kommer gjerne med en setning, eller en liten historie inne i hodet først.
Jeg har det man på fagspråket kaller et fotografisk minne det betyr at jeg behandler bildet jeg ser, ved å gjøre en nøye skanning. Timer, dager og år senere kan jeg fremdeles huske det, som om det er rett foran meg i detalj, det er utrolig godt å ha en slik evne når jeg skal ta vare på minner men det er også forferdelig vondt.
For når jeg husker alle detaljer av en god mat opplevelse eller en rensende skogstur, så gjør jeg også det med alt det vonde jeg har opplevd gjennom livet. Hos meg blir slike minner ofte forsterket, fordi følelsene jeg følte der og da kommer med i selve bildeminnet.

Jeg har alltid elsket naturen, selv om jeg ikke alltid har benyttet dens kraft og heller ikke alltid satt pris på den. Jeg har nok latt jobb og forpliktelser ta altfor stor plass i livet mitt, det er noe jeg ikke ville gjort igjen.

Hele mitt voksne liv har jeg jobbet med og for at andre skal trene på å finne glede og mestring i egne liv, ja rett og slett finne sin livsmotivasjon.
Jeg tenker ikke da på hårete mål, jeg tenker på små hverdagslige hendelser, gjøremål og aktiviteter.
Det å smake på maten jeg spiser, nei ikke bare smake med munnen men faktisk smake med ro, syn, lukt, følelse og munn, ja rett og slett med alle sanser.

Etter at Benjamin døde 15.05.2016 stoppet livet mitt helt. Jeg så absolutt ingen verdi i å leve lenger utenom min datter Naomi, mann Henrik og de nærmeste da selvfølgelig, som er grunnen til at jeg valgte å fortsatt være her. Ja for det var faktisk et valg både jeg og min mann tok den gangen for snart 7 år siden!

Jeg så ingen logisk grunn til at jeg fortsatt skulle forholde meg til de banale tingene i livet, alt det overfladiske, løgnen, fasadene, falskheten, reglene og rutinene som er menneskeskapte for at vi alle på ett eller annet tidspunkt skal tryne.
For mennesker jeg var glad i, hadde tillit til og som jeg trodde var mine allierte forsvant, feige lukket de øynene og snudde meg ryggen når alvoret startet og jeg trengte dem aller mest i livet.
Det er smertefullt og vondt å erfare, og akkurat det erfarte jeg flere ganger i løpet av de første årene etter Benjamin sin død.
Men selv slike erfaringer styrker meg nå, de er med på å holde klare linjer i livet og å prioritere hvem og hva jeg bruker min energi på.
Hvem og hva jeg trenger, for at jeg skal ha det bra?, det er det eneste som betyr noe for meg, for det er først da jeg kan gi og elske tilbake til de som faktisk fortjener det.
Nå ser jeg mine støttespillere med et klarere blikk, de som alltid tar meg imot når jeg faller.
Det er kun plass til positiv energi i resten av mitt liv !


Men selv da, når jeg hadde det som aller verst i livet, fortsatte jeg etter vært å så mine frø i drivhuset, jeg fortsatte å lage egenprodusert mat og drikke fra hagens spiskammer, jeg fortsatte å skrive dagbok og dikt, jeg fortsatte å produsere musikk, både vår og Benjamin sin musikk, jeg fortsatte å sitte i timesvis å se og lytte på fuglene i hagen og jeg kunne sitte i strandkanten på Borrestranda og bare være i ett med naturen.
Jeg er overbevist om at hvis jeg ikke hadde klart å finne disse små øyeblikkene, og faktisk også legge merke til disse gledene i hverdagen den gangen, så hadde jeg ikke vært her i dag.

Etter noen år startet jeg å drømme igjen, jeg tillot meg selv å ha lyst til å leve, lyst til å le, lyst til å danse, lyst til å oppleve, lyst til å kreere, lyst til å hjelpe og å gjøre det 100%.
Jeg måtte restarte livet uten å ta med meg alt det negative fra fortiden, jeg måtte ta en indre kamp, bestemme meg for at det er kun denne dagen i dag jeg kan gjøre noe med. Jeg bestemte meg for å være takknemlig for alt jeg fortsatt kunne gjøre noe med og det andre ikke kunne ta fra meg.
Den vonde meningsløse og urettferdige fortiden, ble derfor skrevet ned i den biografiske romanen og permene ble lukket til de en gang åpnes igjen for alle til å lese, når jeg er klar.

Jeg fant ut at jeg gjør mye forskjellig, jeg holder på med mange ulike ting, jeg er ingen ekspert på noe av det jeg driver med og det i seg selv tenkte jeg kunne inspirere andre til å bare gjøre, uten å tenke på resultater eller hva andre mener og tenker om det som blir gjort eller lagd.
For det er nettopp det bloggen min handler om, hva DU eller i dette tilfelle JEG bryr meg om, tenker på, opplever, ønsker å dele og hva det gir og gjør med meg som menneske, hva det gjør med hele meg.
Trene meg selv på å fange øyeblikk og gode minnebilder, vekke barnet i meg og si til henne at det viktigste er at du har det gøy, koser deg og mestrer.

Så med andre ord, hennysway er min livsmotivasjon.
Den handler om mine små, enkle gjøremål, hendelser, opplevelser i hverdagen som gir meg hverdagsglede og mestring.
For hver eneste gang jeg skriver ett innlegg lærer jeg nye ting, jeg blir mer oppmerksom, mer aktiv både fysisk og psykisk og jeg får lyst til å gi og dele med dere.

Jeg føler også at jeg er privilegert med en positiv holdning til det meste i livet, jeg ser sjeldent katastrofer eller hinder når noe blir ødelagt , eller ikke blir som planlagt, jeg lar ikke sykdom hindre meg eller stoppe meg, jeg ser alltid etter løsninger med engang og jeg er kanskje over middels sta 😊
Noe jeg selv ser på som en positiv egenskap, selv om andre kanskje ikke alltid er enige i det.
Min aller største fiende var meg selv men nå begynner til og med vi å bli venner, og vi er enige i en viktig ting, ingen andre mennesker, systemer og/eller regler skal kunne stoppe eller endre det jeg ønsker å si eller formidle 🙂

Håper du finner inspirasjon til å ta vare på din hverdagen, for dagen i dag kommer aldri igjen.

Hun her skulle jeg gjerne tatt en prat med, hun har allerede opplevd mye vondt i livet men er ikke i nærheten av å ane hva som kommer.


Så da fortsetter jeg min vei til et liv jeg selv er regissør av og hennysway blir min læringsarena på veien ut av A4 boksen.

Nordens krokodille ligger dypt under isen

I dag startet vi turen ved Horten natursenter, det ligger ca 4,4 km fra der vi bor i Horten, denne siden av Borrevannet er jeg mer kjent med, enn Vassbånn som jeg skrev om i et tidligere innlegg i Februar 2023.

Natursentret har de siste årene blitt et fantastisk læringssted for kommunens elever, elever fra alle skoletrinn har mulighet til å få være med på mange ulike aktiviteter her, for her undervises det både i naturkunnskap og friluftsliv i praksis.

Men for meg er det selve plassen, vannet og våtmarksområde rundt som er fascinerende. Helt fra jeg var ganske liten hørte jeg historier om gedigne gjedder som ikke bare hadde jafset i seg ulike kroppsdeler fra de som hadde badet her(særlig nakne menn) men også om folk som ikke hadde blitt funnet igjen etter å ha lagt på svøm over vannet.
Disse historiene har aldri blitt verifiserte på noen som helst måte men de festet seg og jeg hadde veldig respekt for vannet som ung jente.

Jeg husker mange turer ned hit, fisketurer med kanoer og trejoller på jakt etter ål, gjedde og abbor. Late dager liggende på verket omringet av kuer som brautet eller stod med forbeina godt plantet ned i leiren ved vannkanten og drakk.
Det ble også sagt at de største gjedde aldri viste seg men lå ganske stille på det dypeste området av vannet, noen hevdet å ha sett enorme skygger ved pumpehuset men aldri hadde noen hverken fanget eller fått tatt noen bilder av de.

Jeg husker panikken de gangene jeg la på svøm her og sjøgress viklet seg inn rundt både armer og bein, en lammende panikk for å bli disse nordens krokodillers neste måltid.

For meg var det nok å vite at disse storkjeftede og glupske fiskene, hadde 700 spisse tenner og var fantastiske som snikjegere med bakholdsangrep som den viktigste jaktteknikken. Og ikke la deg lure av disse stillestående fiskene for de kom raskt opp i 50 km når de bestemmer seg for å angripe.
Som regel står denne underbitte kamuflasje fargede fisken helt stille i sivet og bare ventar på at et passende byttedyr skal komme nær nok til at han kan hogge til.
Ja alt dette visste jeg og det ble vel derfor avgjørelsen om å holde meg i båt eller på gresset kom ganske raskt, etter et par turer innviklet i sjøgress, liljer, samt leire bunnen som alltid holdt meg godt fast rundt anklene på vei opp også medføret høy puls. Det var akkurat som om at dette vannet ikke ønsket gjester, en slags advarsel, ja uansett jeg tok den til meg.

Gjedda kalles for nordens krokodille på grunn av den store og tannrike kjeften, kombinert med en lang og grønnfarget krokodillekropp.

Esox lucius på latin, største gjedda som er fisket til nå i Norge, veide 19, 540 kg, men de aller største gjeddene kan bli opptil 35 kg tunge og 1,5 m lange.

Litt om Borrevannet:
Borrevannet er en vakker innsjø med en beliggenhet som gir deg mulighet for turgåing langs vannet, bading, fiske, kanopadling eller bare en hyggelig rotur på blikkstille vann.
Vannet er ca 800 meter på det bredeste og hele 16 meter på det dypeste (1,8 km2, 4,5 km langt)
Borrevannet er i følge fiskermiljøet et av Norges mest spennende gjeddevann.
Gjeddefangst på 1 meter er ikke uvanlig. 
Rekorden er på hele 18 kg og det gjorde meg ikke noe tryggere, 🙂
Borrevannet har også mye Abbor, 2 kg er ikke sjeldent å få som fangst av denne sorten.

Leier du overnatting på Borrevannshyttene kan du benytte deg av kano og robåt. 

https://www.visitnorway.no/listings/borrevannshyttene/202811/

Sildrende bekker
På vei hjem igjen

Tilos 2020

Tilos er en liten gresk øy og kommune i Egeerhavet. Den er en av de større øyene i Dodekanesene og ligger midtveis mellom Kos og Rhodos. Den har en befolkning på 780 innbyggere (folketelling for 2011). Sammen med de ubebodde småøyene Antitilos og Gaidaros, utgjør den kommunen Tilos som til sammen har et landareal på 64,525 km². Tilos er en del av den regionale enheten Rhodos. Den tilhører også regionen sørlige egeiske øyer.

På øya finnes det blant annet en grotte som det siden 1970-tallet har blitt gravd fram levninger av dvergelefanter.
En del av funnene er stilt ut på et lite museum i det administrative hovedstedet Megalo Korio.

Øya har noen fantastiske strender som er helt uberørt, samt landsbyer med en unik karakter, inkludert turist Livadia og den forlatte bosetningen Mikro Chorio.

Som alle vet var det nesten umulig å få til en ferie utenfor Norge dette året og året etter, men midt i Juli 2020 ble Hellas plutselig grønt ( dvs minimal smitte):
Vi benyttet sjansen og bestilte oss en liten ferie ned til varmen, vi landet i Rhodos og tok en liten ferje over til Øyen Tilos.
Dette var en fantastisk reise og ikke minst øy.
Vi var 4 norske turister på denne øyen denne ferien og ellers var det tomme strandsenger og minimalt med trafikk på de få veiene rundt på øya.

Men de fastboende og noen turister fra de andre greske øyene var overlykkelige over å se oss, og vi ble tatt imot med vennlighet, kjærlighet og håp.

Apollo Studios som vi bodde på, ligger bare 50 meter fra Tilos havn og stranden i Livadia, de tilbyr romslige, selvbetjente boenheter med en møblert balkong med utsikt over Egeerhavet. Du kan slappe av på takterrassen med en bok fra biblioteket eller som oss på vår egne store balkong.

Vi møtte Andreas, eieren av Apollo studio leilighetene nede ved havnen, der stod han med sin lille hvite bil og ventet på oss, for å kjøre vår bagasje den lille biten fra havnen og opp til hans studio leiligheter.
Han viste oss rundt i de ulike studio leilighetene sine og siden det var Covid og vi var 2 av 4 gjester på denne øyen fra Norge fikk vi den beste leiligheten med fantastisk utsikt over Livada stranden og havnen.
Perfekt leilighet! Moderne møblert, godt utstyrt, god utsikt, nær både strand og sentrum.
Andreas og Irene som forøvrig er et par, er to verter som er utrolig vennlige og behjelpelige, du føler deg som en god venn i møte med de.
Vi anbefaler dette stedet, men det er mange andre fantastiske steder å bo på denne øya også.

Alt handlet om avstand, munnbind og håndsprit denne turen og viste termometret over 37,5 grader slapp du ikke ombord på hverken fly eller båt.

Det er mange skjulte vakre små og store strender rundt på øya, vi leide oss en liten bil og tok oss en runde rundt for å oppleve disse og alle andre unike plasser.
Stranda vi var mest på het Livada stranda, der har du små tavernaer langs strand stien og strandsenger helt ned til vannkanten.
Plaka stranden er også en nydelig strand som ligger helt ved spissen av øya under en av de populære severdighetene nemlig klostret Agios Panteleimon.
Klostret har en vakker beliggenhet på toppen av fjellet, videre opp fra Plakastranden, veien opp blir vakrere og mer dramatisk jo nærmere man kommer klostret.
Når det er sagt, må jeg tilføye at jeg ikke turde la Henrik kjøre opp der, det var stup bratt hele veien og veien blir smalere og smalere uten snu muligheter, så beklager folkens har ingen bilder fra toppen her, full panikk og hyperventilering på meg.
Men Eristos stranden og Lethra stranden er også helt fantastiske strender som kan besøkes og disse ligger ikke på toppen av et fjell.

Micro Chorio

Noen kilometer nord for Livadia ligger den forlatte og fascinerende landsbyen Mikro Chorio. Så langt som på 1950-tallet var Mikro Chorio som en hvilken som helst gresk landsby: man gikk til kirken på søndager, gamle menn satt på kafeer og barn lekte i smugene. Men vannet i brønnene tørket opp og innbyggerne forlot husene sine og flyttet til Megalo Chorio eller Livadia.

Det er fascinerende å vandre rundt i den øde landsbyen og fantasere om hvordan livet en gang tok form her. Hvordan så det ut her da? Satt folk på den gamle tavernaen? Var det kø utenfor kirken? Lekte barn i smugene på bakken? Det er virkelig en merkelig følelse å gå rundt i en helt øde landsby.

Men i en kort periode i høysesongen gjenopplives landsbyen takket være Mikro Chorio Music Bar. Siden for noen år siden driver to karer fra øya denne populære musikkbaren i et av de gamle husene, på terrassen kan du drikke cocktailer og se ut over den øde landsbyen, det nattsvarte landskapet og stjernehimmelen.
Gratis skyttelbuss til og fra Mikro Chorio starter utenfor Eleni Minimarket på politistasjonen i Livadia. Bussene begynner å kjøre rundt 23:00 og går til tidlig morgen.

Charkadiohulen

Keramikk og steinverktøy oppdaget i Charkadio-hulen indikerer menneskelig aktivitet på Tilos i den tidlige neolittiske perioden (8000 f.Kr. til 7000 f.Kr.), sammen med den store samlingen av bein på 1,2 til 1,6 meter høye dvergelefanter, karbon datert til mellom 4000 og 7000 f.Kr. (noen nå i museet). Masseti (2001) antyder sameksistens av disse dyrene med mennesket …


Late dager i Livadia

Vakker solnedgang i den lille fiskerlandsbyen Ag. Adonios

Hjemmelagd honning fra Andreas og Irena

Solnedganger over Tilos

Kveldskos på Apollo Studio

Tips til alle som besøker greske øyer, ta med gode badesko.

Plaka beach
Middag i solnedgangen
Morgenstund på taket

Storslåtte Karljohansvern

Dagen startet ganske overskyet og den eneste solen i siktet var frokosten jeg fikk av Henrik :).

Men akkurat som bestilt, trengte solen seg gjennom skylaget så fort vi var ferdig å spise, så den planlagte turen til kunstsentret i Tønsberg ble raskt byttet ut med en tur til Karljohansvern i Horten.
Stien rundt Karljohansvern er en del av kyststien som strekker seg til Åsgårdstrand men denne dagen valgte vi altså den andre veien fra Horten kirke ned til Vollane og rundt det som nesten er en egen liten øy kun tilknyttet fastlandet og Horten by med 3 ulike bruer.
Vollane eller Vollen som det egentlig heter, er Hortens største og mest populære badeplass.
Diger østvendt gresslette ned mot Oslofjorden og en smal sandstrand.
Mest populære er en påstand kanskje ikke alle er enige i, for i Horten er det litt sånn at om du har vokst opp ved Løvøya er dette den mest populære stranden og for meg som er vokst opp på Borre er den ingen bedre strand enn Borrestranda, ikke viktig er det heller men måtte bare sies, tilbake til turen i dag, nemlig vakre Karljohansvern.
Denne veien/stien er en flott rundtur i historiske omgivelser, på turen finner du tre kanonbatterier fra 1870 årene, Horten Kirke som er fra 1855 og rester etter over hundre år med skipsverftsindustri for de som er interessert i historie er det mye å lese om Karljohansvern på nettet.

For meg handler nesten hver tur ut i naturen om å lage egne historier, selv om jeg også er opptatt av hva som har foregått i akkurat det område jeg befinner meg i, tidligere og gjerne langt tilbake i tid.
Det skaper liksom litt ekstra spenning å tenke på hvordan det så ut da, hva gjorde de som gikk akkurat her hvor jeg går nå, hva tenkte de på?
Kan naturen fortelle meg noe vi ikke kan se med det blotte øye? ofte føler jeg det, eller jeg ser små budskap på bakken og fremmed elementer som ikke kan ha vært der fra før.
I dag har jeg brukt ekstra lang tid på denne rundturen, jeg har ikke fulgt stien men strandlinjen på jakt etter “gull” eller for meg gull men kanskje for andre bare helt vanlig irriterende glass biter.
Jeg har et prosjekt i hodet med sjøglass og selv om jeg blir både irritert og skremt over hvor mye glass det ligger langs vår strandlinje, blir jeg altså også glad for å finne nettopp de slitne, frostede glassbitene (kanskje også noen andre blir glad for at jeg faktisk tar de med meg hjem).
Møringa heter stranden du møter på etter Vollane.
Møringa har alltid vært der men er splitter ny fra 2009 etter at den ble frigitt fra militært bruk.
Stranden ser litt uryddig ut, men skal i følge lokalkjente ha en veldig fin sandbunn.
Akkurat det teste jeg ikke i dag men det var langs strandlinjen her jeg så fargeprakt og mystikk, både menneskeskapt og skapt av tidens tann.

Selv om den gamle flyhangaren, Hangar B er vernet og funnet bevaringsverdig av myndighetene, er det ikke noe som tyder på at det gjøres noe med fasaden. Rust og knuste ruter og nå som den er symbolsk sperret med gjerder er det bare enkelte leieboere som kan ta seg inn, en av de ser du på bilde over.
Men uten å starte en politisk debatt her må jeg si at dette bygget burde tilhørt kultur Horten.
Et sted med liv, kreativitet, inkludering og bare moro, ja vi har kulturhuset 37 i Horten men vi trenger mye mer, et sted der vi kan arrangere store konserter og teatermiljøet med fler kan boltre seg..

Hele veien ble vi vist kjærlighet, men for å se alle disse kjærtegnene må du faktisk stoppe opp litt å se deg rundt … jeg er nemlig overbevist om at naturen ønsker å forteller meg noe.

Kyststien-Horten

Deilige Lørdag, kalenderen sier Februar men temperaturmåleren sier vååååår.
Når du bor her hvor jeg bor, har du mange valgmuligheter for fantastiske turer rett utenfor døren, i dag ble valget kyststien.

Etter en harrytur i går og en litt lang musikalsk aften, var det en renselse å komme seg ut og ned til kysten.
Så fort jeg trer inn i denne edelløvskogen som kyststien svinger seg igjennom føler jeg en egn ro, en skogsro.
Jeg trekker pusten dypt ned i magen og tar inn saltvannslukten, hører de lette bølgene som skvulper mot strandgrensen og så fort jeg er våken og tilstede hører jeg en gjeng av snakkesalige fugler og trær.
Ja du visste kanskje ikke det men trærne snakker…, de snakker og har spennende historier å fortelle deg hvis du stopper opp og lytter.
Og vil du høre deres dypeste hemmeligheter, åpner du armene dine og gir dem en god og lang klem.
Legg øret ditt tett inntil stammen og bli i ett med treet og dens historie.
Høres kanskje litt sprøtt ut men prøv det, det skader deg i allefall ikke. For meg åpner det alle sanser og fantasien får flyte fritt, ingen trivielle utfordringer trenger igjennom.
Det er da jeg ser alle disse skulpturer og former, trærne forsøker å skjule for de som bare haster av sted.


Kyststien strekker seg fra Falkensten i Horten til Åsgårdstrand er ca. 13 km lang. Strekningen er en svært populær kyststi/sykkelsti, og er en del av Nordsjøløypa.
Start ved Falkensten eller fra Horten havn og følg kysten sørover mot Åsgårdsstrand.

Stien er skiltet “sykkelrute 1”.
Hvis du vil ta deg en pause kan du ta deg en tur innom Noatunet Café som ligger i nydelige omgivelser ved Oslofjorden.
Og der har de både inne og ute servering, du kan også leie for selskaper 🤩

Vet du hva Noatun egentlig betyr?
I norrøn mytologi er Nóatún (gammelnorsk “skipinnhegning”) boligen til guden Njörðr, beskrevet i Prosa Edda-boken Gylfaginning som lokalisert “i himmelen”.
Så derfra kommer navnet!