Da søster og svoger spurte oss om vi ønsket å være med på Redninga for å se/høre en konsert, var vi egentlig ikke helt i stemning til det, men når jeg leste litt om dette musikk prosjektet ble jeg veldig nyskjerrig. Dette er musikk i min gate, musikk som blander naturens lyder med rytmisk sjelero. Og med en kombinasjon av HAM koret, kunne dette bli noe helt nytt og annerledes. Så ja, etter hvert gledet vi oss til å finne på noe med familie i en ellers grå Februar lørdag.
Det var første gang for alle inne på Redninga, lokalene er åpne og med god plass, sittegrupper og en stor godt lyssatt scene.
Og med Robert Hauge på lyd, gledet vi oss alle til denne musikk opplevelsen.
Matho & the Molecule Man
Denne konsert opplevelsen startet kl 21.00, og her ble du satt i en meditativ stemning øyeblikkelig. Med rytmiske toner og fantastisk perkusjon fra Andreas Barth, svevende mystiske natur musikalske scenetepper av Thortrillion på synth, ble jeg dratt inn i et univers der naturen skriker, vugger og beroliger oss med dens egne fortellinger. Marianne Eide forsterket opplevelsen med vakker vokal, stemme effekter og tekster med fortellinger du ikke bare hører, men også føler. Ja dette var vakkert! og noe jeg ønsker å høre mer av.
Men dette var kanskje ikke stedet for en slik musikk opplevelse, her var det altfor mange som var kommet for å feste. Og allerede før konserten var i gang, var flere ganske legge klare etter min mening.
Under mesteparten av den første konserten ble musikken overdøvet av berusede snakkesalige menn på bordet bak oss, det ble umulig etterhvert å få med seg hverken tekst eller lydbilde, for deres intensjon var å snakke høyere enn musikken fra scenen. Ikke er det bare respektløst ovenfor de som holder konsert, men også for alle oss som faktisk kjøpte billetter for å oppleve denne natur musikalske reisen.
Mitt forslag til Matho & Molecule Man er å spille på et konserthus, Horten kino, eller et sted der folk ikke er fulle før en slik konsert starter. Passer kanskje supert for HAM sin musikk men ikke for en meditativ musikk opplevelse.
Når det er sagt, dere var utrolig bra og jeg gleder meg til å oppleve dere igjen, kanskje med et synsutrykk i bakgrunn for en mer helhetlig opplevelse. 🤩
HAM – Korsang, Pønk og Hardcore
Ikke noe tvil om at dere skaper stemning 🤩 og om poenget med koret er å kose seg både for kormedlemmene og de som ser på, gjør dere noe riktig.
Korsang på en bar/restaurant er kanskje ikke det de fleste er vant med men med låter som skaper allsang og engasjement så funker det fett.
Tidvis ustemte både i stemmer og kropper, men hva gjør vel det, hahah. Likte også kombinasjonen med en av låtene de hadde sammen med Matho & Moleculemann. Det funket og det så ut som om publikum likte det de hørte også, god stemning.
Må også gi en en hands up til dirigent Lise Kristina Røed, du har en en vrien jobb med å få alle medlemmene til å se på deg samtidig, men med musikkglede, uhøytidelighet og humor funker det meste.🎶🤩 Gøy å se dere var det iallefall.
Andre musikalske opplevelser i Horten
Og snart er det tid for nok en Døra for andre, det gleder jeg meg stort til.
Folketeateret i Oslo, ikke lur på hva du må få med deg før jul, bestill billetter med en gang.
Da var kvelden jeg har gledet meg til lenge endelig her 😍 Jeg sikret meg billetter til forestillingen med engang de ble lagt ut for salg og visste egentlig veldig lite om forestillingen annet enn at denne måtte jeg se. Så jeg gledet meg ikke noe mindre da jeg så premiere anmeldelsene fra de store avisene.
Premieren på Miss Saigon var 1. September og dette skrev anmelderne om forestillingen 🤗
Miss Saigon er skrevet av skaperne bak Les Misérables, Claude-Michel Schönberg og Alain Boublil, og settes for første gang opp som en storskalaproduksjon i Norge. Miss Saigon er en gripende musikal med en sterk historie og vakker musikk. Musikalen tar oss med til Saigon under Vietnamkrigen på 1970-tallet.
Her vitner vi forbudt kjærlighet mellom den amerikanske soldaten Chris og den foreldreløse, vietnamesiske jenta Kim – som blir tvunget til å jobbe på baren og bordellet «Dreamland».
Krigens kaos skaper hjerteskjærende dramatikk, og historien er dessverre evig aktuell. Forestillingen har en storslått scenografi, mektig musikk, og er den mest ambisiøse produksjonen fra Scenekvelder til nå.
Lørdag 9. September 2023 – vår tur til å se Miss Saigon
Vi har ikke vært på Folketeateret siden 2014, da vi så og hørte på Dalai Lama. Dette er virkelig en imponerende teatersal, med plass til 1 400 mennesker.
Mitt forhold til Vietnam
Jeg har et veldig spesielt forhold til Vietnam, en tilhørighet til kulturen, menneskene og deres historier fra jeg var 10 år gammel, og de første båtflyktningene kom til Norge og etterhvert min hjemby Horten.
Jeg fikk raskt mange nye venner, lærte meg deres språk, maten deres, religionen deres, tradisjonene deres og kulturen deres godt å kjenne. Samtidig som jeg lærte de å kommunisere på norsk via brevskriving og kommunikasjon, jeg delte hverdags-opplevelser og ga de et innblikk i norsk kultur, og Norge som land. De lærte meg å lage vietnamesisk mat, sy vietnamesiske klær, jeg hadde mine egne nasjonaldrakter Áo dài, jeg hadde også et eget vietnamesisk navn Thúy Vàng. Slik ble også min identitet og tilhørighet formet, en norsk liten jente som følte mer tilhørighet til det vietnamesiske samfunnet enn det norske. Der følte jeg meg sett, satt pris på og verdsatt for den jeg var og det jeg mestret, jeg følte kjærlighet og jeg følte varme, det bygde opp en selvtillit og selvfølelse jeg ikke hadde fra før, og som endret meg som person allerede som ganske ung. Fortsatt den dag i dag 45 år seinere, sitter jeg og ser og/eller hører på vietnamesisk teater (Cải lương) og vietnamesisk musikk og kanskje spesielt i de periodene jeg trenger å samle meg, finne tilbake til hvem jeg er og hva jeg står for. Dette kan høres sprøtt ut for de som ikke kjenner meg men for de rundt meg er dette en stor del av meg og min identitet
Historiene fra mine venner og deres familier var mange, tragiske, triste og dramatiske. Men også sterke med stolthet og kjærlighet til et land de måtte forlate uten å vite for hvor lenge.
Det var historier en norsk 10-15 åring ellers aldri hørte om, det å ha venner med slike opplevelser gjør noe med deg selv også som menneske. Du prøver å forstå, du ønsker å være tilstede, du utvikler en empati og medmenneskelighet du ellers ikke forstår, når du lever beskyttet i et trykt land som jeg og alle de andre på skolen tross alt gjorde, selv om enkelte også her har grusomme historier å bære på.
Men jeg lærte også hvordan en flukt samler folk, hvordan kultur, religion, tradisjon, historie og viktige minner, lever videre ved at menneskene stolt bærer sine historier, verdier, kjærlighet, musikk og holdninger videre og overføre de til de som kommer etter ved bare å ha en sterk trygg identitet. Dette bygger andre-generasjoners vietnamesere til en generasjon med sterk tilhørighet, og trygghet uten selv å kanskje aldri ha besøkt moderlandet sitt. (Dette gjelder selvfølgelig ikke alle og kanskje ikke de adopterte som kom etter krigen)
Som voksen og med familien har vi vært innom hele det langstrakte Vietnam fra Sapa i nord til Saigon i sør et par ganger, og vi elsker naturen, menneskene, maten og kulturen vi møter, og for meg er det ekstra gøy å kunne snakke et språk det sjelden er turister som snakker her, det skaper mange gode relasjoner og opplevelser.
Det tok lang tid før jeg bestemte meg for å se landet jeg hadde hørt og lært så mye om, mye motstand i meg av respekt for alle de som måtte forlate dette engang vakre landet. Men mennesker er mennesker og noen av de møtene jeg har hatt med mennesker fra både nord og sør har satt dype spor i meg, og jeg er glad jeg har fått oppleve dette som voksen.
Hadde det ikke vært for regimet, politikken og dens påvirkning hadde dette landet helt klart vært landet jeg ville hatt min alderdom i.
Så for meg ble dette veldig sterkt, jeg var klar over at jeg kom til å få en reaksjon, men opplevelsen var formidabel, wow….. Denne historien må belyses og jeg er sikker på at det satt mange i salen med opplevelser og minner fra denne tiden, det har vært lokk på lenge. Samtidig er det så viktig for alle oss andre rundt å forstå hva andre mennesker rundt oss kommer med av bagasje til vårt trygge frie land. Det er kun da vi kan hjelpe, kun da vi kan være gode medmennesker som ser, deler og føler med.
Miss Saigon 2023
Uten å røpe for mye om musikalen vil jeg kun legge ved noen bilder og noen videoklipp. Denne musikalen har allerede satt opp ekstra forestillinger så dette er noe du bør prioritere før Desember. Dette er en forestilling alle elsker og snakker om på vei ut av teateret, menn som kvinner, tørker en tåre og hjertens enige. Så fra oss, helt klar terningkast 6, noe den har fått over hele linja.
“Krig er alltid forferdelig! Likevel kan sterk kjærlighet vokse fram under slike grusomme forhold”
Gjør deg klar, helikoptret lander snart i Saigon ……
Forestillingen bygger opp til årets store opplevelse for meg, sceneteppet gir deg et innblikk i en tid, et land og en krig mennesker i ettertid alltid vil høre om i skole.
Vietnamkrigen var en konflikt i Vietnam, Laos og Kambodsja, fra 1. november 1955 til Saigons fall 30. april 1975. Det var den andre av Indokina-krigene og ble offisielt utkjempet mellom Nord-Vietnam og Sør-Vietnam. Vietnamkrigen er en av de største og mest grufulle konflikter i verdenshistorien.
Fra 1965 deltok amerikanske styrker direkte i krigen mot Nord-Vietnam og den kommunistiske geriljaen i sør, Vietcong. Da kampene var som hardest på slutten av 60-tallet hadde USA over en halv million soldater i landet. USAs mektige krigsmaskin måtte til slutt gi tapt for Nord-Vietnams geriljakrig, og 29. april 1975 ble de siste amerikanske marinesoldatene evakuert fra USAs ambassade i Saigon. Bare noen timer senere rullet de første nordvietnamesiske stridsvognene inn i byens gater og tok kontroll over den sørvietnamesiske hovedstaden.
Vietnamkrigen etterlot seg ikke bare bombekratere, store ødeleggelser etter napalmbomber og tusenvis av drepte og sårede. Igjen satt også 100.000 amerasians – barn som ble unnfanget under krigen av amerikanske soldater og vietnamesiske kvinner. Deres oppvekst var preget av forfølgelse og undertrykkelse. Men i 1988 fikk “fiendens barn” oppreisning og ble invitert til å bosette seg i USA. For noen ble det lykken – for andre ble møtet med den vestlige kulturen vanskelig.
Og inn på scenen dundrer det siste helikoptret i Saigon…. ikoniske sterke scener kjente over hele verden, mødre som løfter barna sine opp mot en ukjent framtid, soldater som forlater sin kjærlighet……..
Saigon 30 April 1975 – “The fall of Saigon”
En drøm om et land langt borte for noen, en fantasi som kanskje ble til et mareritt. Soldater som ble spyttet på og kalt barnemordere. 19 års gamle unge menn fra en krig de ikke ante hva handlet om, hvem fienden var og hva deres oppdrag egentlig gikk ut på….. hatet også av sine egne
Skuespillere, dansere, scenekunst og orkester
Denne forestillingen har ikke fått terningkast 6, kun pga de fantastiske hovedkarakterne på scene. Alt av detaljer stemte i dette oppsettet, scenekunsten, orkestret, detaljene, danserne, ja hele ensemblet, kunsten, kostymer, ja kort sagt alt.
Men Kim – Catharina Vu, Chris – Sigurd Vespestad Marthiniussen, Engineer – Duc Mai-The, John – Espen Grjotheim, Ellen – Sanne Kvitnes, Thuy – Carl Sohlberg, Gigi – Karen Bernardino og Tam ved Olive Skjelseth Nguyen (som spilte når vi så forestillingen). Tam spilles av 4 forskjellige nydelige barn. Tusen takk til dere alle sammen for en troverdig, sterk og emosjonell opplevelse.
Takk til orkester ledet av Bendik Eide…… uten dere hadde det vært lite følelser og innlevelse.
Og ikke minst en takk til “scenekvelder” som har satt sammen en sann, realistisk og ekte musikal som faktisk forteller en glemt historie. Jeg var virkelig både i Saigon, Amerika og Bangkok, dette var mye mer en en musikal for meg. En film kan aldri få til det dere sammen har klart med denne oppsettingen.🙏🏻
Catharina Vu – Kim
Kim og jeg, for meg nok et tårefylt møte ❤️ for en varm og god person, håper jeg får oppleve deg i mange andre musikaler, filmer og/eller teater framover.
Flyet fra Saigon – Vietnamkrigens norske barn 1968-1975
I boken Flyet fra Saigon har forfatter og journalist Liz Buer skildret den dramatiske fortellingen om adopsjonsoperasjon igangsatt av Komiteen for Sydøst-Asia i 1968. Totalt ble omlag 130 vietnamesiske barn adoptert av norske familier i perioden 1968–1975. Om lag 800.000 barn ble foreldreløse i Vietnam i løpet av krigsårene.
«Jeg følte at dette er mitt land og mitt folk. Jeg følte sorg, sinne og savn. Det ble veldig ensomt. Som et tomt rom langt inne i sjelen.» 800 000 barn ble foreldreløse under Vietnamkrigen. Da Line Buer reiste til landet hun var adoptert fra, oppsto sterke følelser. Hvor hørte hun egentlig til? I oktober 1968 lettet et fly fra Saigon. Ombord var 71 babyer og småbarn på vei mot Norge, de var syke, underernærte og traumatiserte. Dette er historien om hva som skjedde, den utrolige redningsoperasjonen av idealistiske ungdomspolitikere på norsk høyreside, om forholdene de kom fra og hva de kom til. Ble billetten til Norge et lykkelodd? Liz Buer (1964) er norsk journalist og forfatter, og kusinen til Line Buer.