Tag Archives: midgard

En frisk tur langs kysten

“Vinteren, en langvarig årstid, en tid for å samle gylne små øyeblikk, en tid for å legge ut på en sentimental reise og nyte hver eneste ledig time.”

Det er noe rensende, forfriskende ved å gå på de bare stiene langs kysten. Høre isen og bladene knuse lett under skoene, kjenne kulden varme kinnene og bare være tilstede med fuglene og bladenes lyder fra trærne.

Skogen er vakker i alle årstider men spesielt stille og magisk mot vinteren.
Livet i skogen settes på pause, alt visner og faller mot bakken, allikevel føles dette teppet av løv under føttene som at jeg trår på en sky.
Så skjørt men samtidig så mykt.

Kan ikke bli stort blidere enn dette, hahaha 😂

“Det er livet til krystallen, is flakets arkitekt, frostens ild, solstrålens sjel. Denne skarpe vinterluften er full av det.”

Isroser i kinn

Så vandrer vi her på historisk grunn, lytter etter lyder fra fortiden og leter etter tegn på det som en gang var, det som engang skjedde her. Akkurat her hvor jeg nå står…..
Hva om jeg bare kan knipse for å kunne oppdage, se bare et øyeblikk fra den gang da….
Det er store hendelser og følelser som vekkes til live i mitt hode når jeg tenker på det jeg ser og det jeg leter etter av tegn på bilder fra fortiden.
Om jeg bare kunne gløttet litt, bare noen sekunder…. hadde jeg sett det jeg nå føler?

Og der ved enden av stien står Heimdall med Gjallarhornet sitt, mektig som den vokteren han er..
Men har han noen gang vært her på Midgard, eller er det sånn at for vikingene så var han her, selv om han ikke ses med det blotte øye.
For når Heimdall blåste i Gjallarhornet sitt kunne det virkelig høres over hele verden, så om vi lukker øynene og lytter er det kanskje gjenklangen fra hornet vi hører mellom susen fra sjø, vind og frosne blader.

For han er virkelig vokteren av regnbuebroen/nordlyset (bivrost/bifrost) mellom Åsgard og Midgard, den viktigste veien inn i gudenes rike.
Den ene enden av broen som er forankret i himmelberget, et stort fjell i utkanten av Åsgard, og akkurat der sitter han Heimdall, og skuer ut over verden.
Mens den andre enden vandrer fritt rundt i Midgard.

Gudene brukte nemlig Bifrost som en bro da de skulle fra Åsgard til Midgard. Ikke en hvilken som helst bro, for denne broen var magisk, så intet vanlig menneske kunne finne den andre enden og komme seg til Gudenes rike.

Han trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se hundre mil avgårde både natt og dag, og hadde så god hørsel at han kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene.
Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte ham til å vokte Bifrost.
Bifrosten som forflytter seg hele tiden, slik at kun gudene skal kunne finne den.

Mulig han kun høres av guder men det er allikevel interessant å lytte etter forfedrene og gudenes sjeler og lyder her på dette stedet av graver og fortid.

Men de lydene jeg virkelig hører og forstår er lyden av naturen rundt meg, stillheten vekker hver lille vindkast, et hav av ulike lyder. Hører du godt etter blir det fort små musikkstykker bare av enkelt toner og effekter.

Men det er ikke bare naturen som er på sitt beste på denne årstiden, “Vinteren danner også vår karakter og får frem vårt beste.”

Is inneholder ingen fremtid, bare fortiden, forseglet og skjult.
Som om de er i live, er alt i verden forseglet inne, klart og tydelig.
Is kan bevare alle slags ting på den måten – rent, tydelig.
Det er essensen av is, det er rollen den spiller.
Vakkert, levende men stille og låst og full av hemmeligheter …

Hvis kunst er blomsten, må løvet være livet…

“Hvert eneste blad snakker om et levd liv til meg, flagrende ned fra høsttreet.”

“Høstbladene regner som gull, som regnbuer, når forandringens vinder begynner å blåse, og signaliserer høstens senere dager.”

“Vakkert som det er i dette fargehavet av døende blader, er et falt blad ikke noe mer enn en sommers farvel.”

Velkommen skal du være, du nådeløse, vakre og rene vinter…..
Uansett hvor brutal jeg synes du kan være, er du noe jeg trenger, du er min medisin uansett årstid… naturen er der jeg sorterer og reparerer meg selv og mine tanker og følelser.

Les også “På en vikinggrav” trykk på bildet under

I Strandparken med truede fuglearter

Og millioner/milliarder gamle steinarter…..

Kom Mai du skjønne milde….., nå har vel våren kommet?
Denne fredagen fikk iallfall både kantklipper og gressklipper slippe ut fra hiet :). Greiner er klipt og løv er fjernet, min kråke venn inspiserer gresset og da må det jo være vår!

Vi har så og si vært ute hele fredagen og lørdagen, kost oss med hage, sjø, skog, nydelige solnedganger, yre fugler og neongrønne knopper og siv.

Denne gangen på tur, har det vært ekstra spennende å følge fuglene langs strandkanten ved kyststien.
Fullmånen har også sørget for ekstremt lavvann i strandlinjen, og det gleder spesielt meg, for jeg er litt nerd på alle disse fantastiske steinartene som befinner seg i vannet akkurat her.
Istiden har hentet med seg steinarter jeg ikke helt forstår hvor kommer fra og til vanlig er de heller ikke synlige fra land.
Så i dag har turen her nede ved Borre nasjonalpark vært ekstra spennende.

Måten å komme i gang på er å slutte å snakke og begynne å gjøre. - ...

Jeg er ganske sikker på at våren prøver å fortelle meg noe, og budskapet er nok aktuelt for flere enn meg, vi må bare lytte:
“Blomster bryr seg ikke om hvordan de skal blomstre. De bare åpner seg og vender seg mot lyset og det gjør dem vakre.”
Og det er nok dette vi også bør forsøke, ikke bry oss så mye om hvordan og hvorfor, bare åpne oss å la lyset og det som er rundt oss, gjøre oss vakre.

Også Linerla tuslet rundt på steinene, denne tillitsfulle lille fuglen.
(Se bilde over)
Linerle er for dere som ikke vet det, en av trekkfuglene og et sikkert vårtegn. Linerla er en tillitsfull insektseter som kan rusle rundt etter deg i hagen. Den er faktisk så uredd at den kan finne på å legge redene sine på de mest pussige steder, for eksempel i blomsterpotter både i hager og i gartneri.

Litt på avstand men samtidig nære nok til å fange de flotte Hettemåkene med linsa.
Hettemåkene har vært fredet i Norge siden 2007. I den nyeste rødlisten fra 2021 ble hettemåken listet som kritisk truet. Akkurat nå er det flere par her nede ved strandkanten og de er majestetiske.

Hettemåken er en av Norges aller minste måker. Den har en lys grå rygg, hvit underside, blodrøde bein og en karakteristisk mørk hette på hodet. Hettemåken er en ekte alteter som spiser mye forskjellig, og tar villig menneskemat.
Visste du forresten at :
Hettemåken mister den karakteristiske hetten om vinteren. Istedenfor har de på vinterstid en mørk flekk bak øyet. Den lever i sesongekteskap, men mange gamle maker danner par på nytt.

En annen Spennede fugleart jeg fikk oppleve i dag var Siland – Mergus Serrator.
En artig punker med stirrende røde øyne, den var litt skyere enn hettemåkene men et par bilder fikk jeg tatt som bevis 🙂 .
Det tynne nebbet og den piggete sveisen gjør at man lett kjenner igjen silanda.
Nebbet har små sagtenner som gjør det lettere å fange fisk med. Man finner den oftest i grunne farvann og store, klare vann med liten vegetasjon ved vannkanten. Den holder seg der småfisk er i rikelige mengder
Visste du forresten:
Silanden er en norsk ansvarsart. Det vil si at arten har en betydelig andel av sin naturlige utbredelse i Norge (25% eller mer av Europeisk utbredelse), og er derfor under spesielt vern. Stingsild en viktig del av kostholdet til Silanden.

Fugler i Naturen

Følg Fugler i Naturen på deres facebook.

Last ned fugleappen, alt blir veldig mye gøyere når du er ute på tur 🙂
Visste du forresten at det er Henrik Ruud som har lagd denne appen?

Så etter noen timer her nede helt alene med historiske steiner og truede fuglearter føler jeg meg utrolig takknemlig. Det er ingenting annet, som gir meg mer glede og undring enn mangfoldet vi har rett på utsiden av døren hver eneste dag.

Denne lørdagen måtte selvfølgelig gi meg ett siste punktum, jeg lurer ikke lengre på om våren har kommet for å bli, naturen har gitt meg alle de svarene jeg trenger for å tro det i dag.

Så når solen gikk ned ved Indrehavn i kveld var jeg mer enn tilfreds med livet.
Disse naturopplevelsene og gledene jeg har fått fylt meg med i dag kan jeg leve av lenge…… Takk.

På en vikinggrav…

På Torsdag la jeg ut på B9 galleri/museum, endel forslag på hva man som familie og eller alene kan finne på i vinterferien.
Så når solen flommet over på stuebordet i dag morges, var det bare å ta på seg skoene å komme seg ut selv.
Og når du er så heldig at du bare bor 4,4 km unna historiske Borrehaugene måtte det bli hit turen gikk i dag.
For dere som ikke vet hva Borrehaugene er kommer den en kort upresis historietime fra wikipedia her nå:

Borre kan ha vært et mulig kongesete i vikingtid.
Det antyder gravmonumentene, hallene og restene av en storgård utenfor parken og store bryggefundamenter nede ved sjøen.

Borrehaugene og Ynglingeætten
Antikvar Nicolay Nicolaysen mente på 1800-tallet at Borrehaugene kanskje kunne identifiseres med det som sagaen Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen.
Nicolaysen gravde derfor ut haugen som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden. Han fant bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Likevel konkluderte han med at «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»

Tre måneder etter Nicolaysens undersøkelser utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Ynglingatal, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderte likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass. Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.

Den første storhaugen som ble gravet ut, lå på jordet mellom Midgard vikingsenter og parken. Det skjedde i 1852. Haugen rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Gravhaugen kalles Skipshaugen.
Samlingen gravhauger er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre gravhauger og -røyser innenfor området.

Det er noe magisk med denne plassen, lyset, skyggene og naturen rundt oppfører seg på en helt spesiell måte.
Og det føles også ganske respektløst å trampe på og rundt gravhauger fra en svunnen tid.
Jeg tenker av og til på om dette er så lurt, burde vi ikke vise de døde mer respekt enn dette?
Det var her på Borrehaugene jeg som barn feiret 17 mai med familien og venner, det var her jeg hadde turnoppvisning og dette er stedet jeg syklet forbi hverdag til ungdomsskolen, så det er litt vanskelig å ta innover seg at dette faktisk er en hellig plass og kanskje også en av svært stor betydning siden år 600-900.

Men i dag viste både Borrehaugene og Borrestranden som er tilknyttet stedet seg fra sin aller vakreste side.
Naken men med håp om vår og med et fargespill som inspirerer meg til å se og bare være tilstede.

Skyggene lekte med oss i dag, stranden var både rosa og grønn, en måke danset ballet der ute i sjøen og når stien åpnet seg ned mot stranden traff jeg også på en gjøk i treet som sang med meg på….”jeg gikk en tur på stien og hørte skogen ro, ko ko ko ko”
Selv skjellet som vi så uhøflig tråkket på gjorde seg om til en vakker blomst i dag.
(se på bildene om du ser alle disse du også)

Du visste det kanskje ikke, men min søster Renee M Pedersen er høvding i Borre vikinglag.

Foto: Jon Levi Pedersen (Bilder av Renee, Geir og vår datter Naomi)