Jeg er ikke kristen. Jeg tilhører ingen kirke, men jeg bærer tro i hjertet. Jeg tror på godhet. På menneskelighet. På at vi alle er forbundet, og at det vi gjør – og lar være å gjøre – betyr noe. Som buddhist er påsken for meg ikke en religiøs høytid, men en påminnelse. En invitasjon til å være til stede. Å leve med åpne øyne og et åpent hjerte.

Jeg har alltid elsket det mellom-menneskelige. De små, ekte møtene. Et varmt blikk, en kopp kaffe delt i stillhet, en gest som gjør en forskjell. Påsken gir rom for dette. For fellesskap, raushet og refleksjon. En pause fra tempoet. En mulighet til å spørre:
Hvordan kan jeg være til hjelp?
Hva kan jeg gi?

Når vi er hjemme i Hua Hin, bruker vi ofte påsken i slummen. Ikke for å “redde”, men for å møte mennesker og dyr der de er, slik de er – med respekt, kjærlighet og konkrete handlinger.
Gjennom vårt eget fond, Liams Freedomfond, forsøker vi å gjøre en forskjell.
Ikke storpolitisk, ikke perfekt – men ekte. Litt ris. Et nytt pledd. En operasjon for en gatehund. Et smil.
Noe som gjør livet lettere, om så bare for en dag.

Påske i stillhet

Ikke med kors,
men med åpne hender.
Ikke med salmer,
men med små gjerninger.

En sekk med ris,
et blikk som ser.
Et smil til en fremmed,
et dyr som får fred.

Våren spirer
både ute og i oss.
Påsken er nærhet –
når hjertet får puste.
-Hennysway-

Og selv om vi som oftest feirer påske her hjemme i Norge, lever den samme ånden i oss. Den samme lengselen etter å bidra. Etter å være til nytte. Det er kanskje det påsken betyr for meg: å gå ut av seg selv og inn i et større “vi”. Ikke bare tro på godhet, men praktisere den.

I buddhismen snakker vi om karma, ikke som belønning eller straff, men som bølger av energi. Det du sender ut, kommer tilbake. Ikke nødvendigvis til deg, og ikke nødvendigvis nå – men det former verden. Derfor prøver jeg å velge medfølelse, igjen og igjen. Ikke fordi jeg alltid får det til, men fordi jeg vet at det betyr noe.

Påsken er også en tid for å gi slipp. Slippe tak i det som har tynget.
La noe dø, så noe nytt kan få vokse. Akkurat som naturen. Alt spirer, alt våkner. Vi også.

Og midt i denne vårlige oppvåkningen finnes de stille, varme øyeblikkene jeg elsker mest: Samvær med familien. En samtale som går dypere enn vanlig. Latter ved frokostbordet. Hender som møtes. Hjerter som åpner seg.

Jeg feirer ikke påske med kors og kirker. Jeg feirer den med nærvær. Med handling.
Med kjærlighet i praksis.

Så min feiring har kanskje et litt annet fokus

For å feire påske som buddhist skiller seg markant fra tradisjonelle kristne påskefeiringer, som ofte fokuserer på korset, oppstandelsen og frelsen. For buddhister som meg handler denne tiden mer om refleksjon, medfølelse og indre vekst.

I stedet for å markere en historisk hendelse, kan påsken for buddhister være en anledning til å feire livets syklus og våren, som symboliserer fornyelse og vekst. Det er en tid for å praktisere medfølelse, både mot seg selv og andre, og for å engasjere seg i handlinger som fremmer velvære og harmoni i samfunnet.

Jeg bruker kanskje denne tiden til å meditere, reflektere over livets flyktighet, og styrke mitt engasjement for mindfulness og medfølelse. Fokuset for meg ligger på indre fred og relasjoner, snarere enn på religiøse ritualer. Dermed blir påsken en feiring av kjærlighet og nærhet, hvor man søker å skape en bedre verden for alle levende vesener.❤

God påske – hvor enn du er, og hvem du enn er med.
Måtte du finne lys, både i naturen og i deg selv. 🐥🐣