Tag Archives: løvøykapell

Langkirken Løvøy kapell fra 1200-tallet

Jeg har ikke så mye forhold til kirker, kapeller og/eller kirkerom, men jeg elsker historier og vakre bygninger:
Og det er kanskje derfor Løvøy kapell fascinerer meg og gjør meg nysgjerrig.

Dette fantastiske stein-kapellet bærer med seg en lang historie , Ja historien går helt tilbake til Olav Kyrres* regjeringstid.

Kapellet ble i sin tid viet til St. Halvard og St. Martin:
(Sankt Hallvard har blitt feiret som lokalhelgen i Norge, særlig på  Østlandet, fra omkring midten av 1000-tallet. Han er også skytshelgen for Oslo.
Sankt Martin har jeg ikke funnet noe om.
)

På innsiden av kapellet er det som er igjen av 1200-tallets opprinnelige kirkebygg, det gamle steinalteret som fremdeles er i bruk.

Og akkurat det er litt spesielt å tenke på når du står inne i kapellet og ser din lille sønn blir døpt, og fatet med vannet står på akkurat dette steinalteret som har vært i bruk i så mange hundre år. Det får meg til å tenke, nå er også du en del av historien til Løvøykapell Benjamin.

På området utenfor kapellet finner du også en stein brønn, dette er ikke en hvilken som helst brønn, dette er St. Olavsbrønnen.
Brønnen var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid, den ble regnet som en «hellig kilde» og man trodde at vannet i brønnen hadde helbredende kraft.  
Løvøy var også stoppested for mange pilegrimer på vei til Nidaros på denne tiden.
(En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker.)

Det forekommer også slike pilegrimsreiser til Løvøy i dag og flere av disse pilegrimsreisene starter i Tønsberg , nærmere bestemt fra stedet hvor Lavranskirken stod i middelalderen og hvor sagaen forteller at Olav Haraldsson gikk til messe.
Deretter går ferden videre opp til slottsfjellet (Sancte Micles bergh) , før de vandrer mot Åsgårdstand.
Neste stopp er Borre kirke, en langskipet steinkirke fra 1100-tallet og som var blant de viktigste pilegrimsmål i Norge i middelalderen, grunnen til det, var Borrekorset som i dag henger på museum, helt konkret hva eller hvilke(n) relikvie(r) som var oppbevart på eller i korset og som gjorde at så mange i middelalderen anså Borrekorset som et hellig kors vet vi ikke i dag, men korset ble ansett å ha helbredende kraft.

Etter dette stoppet bærer det så videre til Løvøykapell og til kilden St. Olavsbrønnen ved kapellet, – kanskje den aller viktigste helligkilde på østlandsområdet i middelalderen!

Borrekorset
St. Olavsbrønnen

Det ble kanskje litt mye historie denne gangen men jeg synes det er viktig at vet hva vi har rundt oss, slik at yngre generasjoner ser verdien av å ta vare på både bygg og historien om selve bygget/plassen.
Vi må aldri igjen tillate det som skjedde under og etter reformasjonen i 1536.
Selv om samfunn, politisk retning, religion og/eller tro endrer seg, må vi ta vare på vår alles felles historie.
Ingen bygninger, relikvier, statuer, skulpturer kan ødelegge det som er/var ekte og betydningsfullt for sin tid, eller det som er gjeldende for akkurat vår tidsperiode her på kloden.
Vi har en plikt til å la hele vår historie gå videre til nye generasjoner og tidsepoker.

*Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1069 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres HeimskringlaFagerskinna og Morkinskinna.

På en vikinggrav…

På Torsdag la jeg ut på B9 galleri/museum, endel forslag på hva man som familie og eller alene kan finne på i vinterferien.
Så når solen flommet over på stuebordet i dag morges, var det bare å ta på seg skoene å komme seg ut selv.
Og når du er så heldig at du bare bor 4,4 km unna historiske Borrehaugene måtte det bli hit turen gikk i dag.
For dere som ikke vet hva Borrehaugene er kommer den en kort upresis historietime fra wikipedia her nå:

Borre kan ha vært et mulig kongesete i vikingtid.
Det antyder gravmonumentene, hallene og restene av en storgård utenfor parken og store bryggefundamenter nede ved sjøen.

Borrehaugene og Ynglingeætten
Antikvar Nicolay Nicolaysen mente på 1800-tallet at Borrehaugene kanskje kunne identifiseres med det som sagaen Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen.
Nicolaysen gravde derfor ut haugen som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden. Han fant bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Likevel konkluderte han med at «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»

Tre måneder etter Nicolaysens undersøkelser utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Ynglingatal, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderte likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass. Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.

Den første storhaugen som ble gravet ut, lå på jordet mellom Midgard vikingsenter og parken. Det skjedde i 1852. Haugen rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Gravhaugen kalles Skipshaugen.
Samlingen gravhauger er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre gravhauger og -røyser innenfor området.

Det er noe magisk med denne plassen, lyset, skyggene og naturen rundt oppfører seg på en helt spesiell måte.
Og det føles også ganske respektløst å trampe på og rundt gravhauger fra en svunnen tid.
Jeg tenker av og til på om dette er så lurt, burde vi ikke vise de døde mer respekt enn dette?
Det var her på Borrehaugene jeg som barn feiret 17 mai med familien og venner, det var her jeg hadde turnoppvisning og dette er stedet jeg syklet forbi hverdag til ungdomsskolen, så det er litt vanskelig å ta innover seg at dette faktisk er en hellig plass og kanskje også en av svært stor betydning siden år 600-900.

Men i dag viste både Borrehaugene og Borrestranden som er tilknyttet stedet seg fra sin aller vakreste side.
Naken men med håp om vår og med et fargespill som inspirerer meg til å se og bare være tilstede.

Skyggene lekte med oss i dag, stranden var både rosa og grønn, en måke danset ballet der ute i sjøen og når stien åpnet seg ned mot stranden traff jeg også på en gjøk i treet som sang med meg på….”jeg gikk en tur på stien og hørte skogen ro, ko ko ko ko”
Selv skjellet som vi så uhøflig tråkket på gjorde seg om til en vakker blomst i dag.
(se på bildene om du ser alle disse du også)

Du visste det kanskje ikke, men min søster Renee M Pedersen er høvding i Borre vikinglag.

Foto: Jon Levi Pedersen (Bilder av Renee, Geir og vår datter Naomi)