Tag Archives: løvøya

Reverompa under skyfri himmel

Kroppen er litt ekstra sliten etter en nasjonaldag med folkehav, høyhæla sko og steikende varme.

Flaggene hos lille Liam måtte tas ned og blomstene skrek etter vann.
Men jeg følte jeg trengte en tur ut i skog og natur, om ikke annet for å nullstille meg.
Finne roen og fjerne støyet fra i går, et av stedene vi stadig drar tilbake til er Reverumpa. Her er det mange flotte avslappingsoner oppe på fjellhyllen over strandlinjen.

Og etter en kort tur inn på den grønn dekkede skogstien befant vi oss plutselig på andre siden av fjellspissen.

Også her på Reverumpa er Tjeld og Ærfugl et nydelig syn å oppdage.
Begge disse fugleartene har et vakkert særpreg.

Og det er slik jeg reparer meg selv, etter Benjamin sin død er 15 og 17 mai veldig tunge dager, og det krever mye av oss begge å ta disse dagene tilbake, minnes de med sorg men også glede over alle de fantastiske minnene vi har fra tidligere 17 maier.
17 mai var virkelig Benjamin sin dag, han elsket dem, alt ved denne dagen var glede for han helt til den aller siste 17 maien i 2015.

Alltid pyntet med dress og slips, stolt i toget med egen klasse eller med tidligere lærere fornytt barnetrinn. Han stilte lykkelig opp 🥰

Å slike minner gir både glede og sorg, alle smilene og alle møtene denne dagen tar ekstra på.
Så 18 mai er vi begge ganske tomme og det er derfor vi søker naturen, den enste medisin som hjelper og fyller oss med energi.

I skogens stille sus og sang, finner sjelen balsam i sorgens fang.
Mellom trærnes , helbredes såret, og finner en hvilende favn.
Naturens kraft, er så vis og mild, den lindrer smerten, og gir oss trøst og sorgens smerte stilner, i denne vennlige skogens armer.

-Hennysway-

Så her på denne fjellkamen leger vi vår sjel i stillhet, sakte fylles vi igjen av god energi og livskraft igjen.

Skog og vann har alltid hatt denne effekten på meg, selv som barn.
Der hvor jeg vokste opp var skogen vår lekeplass, og det var hit jeg gikk når noe var tungt.
Her i toppen av et tre kunne jeg sitte å bare fantasere, eller midt blant ville blomster og maur kunne jeg ligge å bare se opp på himmelen og lege meg selv.

Idag som voksen vet jeg at skog og natur har en god effekt på psykisk helse, tidligere bare følte jeg det.

Det som er godt for hjertet er også godt for hjernen, og forskning viser at naturen er beroligende, gir mer energi og motvirker stress og negative tanker.
Så ja dette er den aller beste medisin for oss begge ❤️

Så etter noen timer her i stillhet vender vi nesene hjem igjen, og til tross for en vanskelig dag som 17 mai er for oss, hadde vi en fantastisk fin feiring denne dagen helt i ånd med Ruud Familys tradisjoner.

Takk Reverompa for din magiske medisin ❤️

Flere innlegg fra Reveromp i Horten

Gå gjerne inn på siden Ut på tur med hennysway, der finner du mange fantastiske tur forslag både i Horten og Tønsber. Ja egentlig over hele Vestfold.
Kos deg og nyt naturens medisinske effekt.

Solnedgangens Visdom

Endelig avtar varmen noe, vi lokkes av en etterlengtet stillhet ved vannet.
Lukten av sommer er noe alle har et forhold til, blikkstille vann, lukten av tang, saltvann, sommer blomster og varme fjell knauser.
Vuggende seilbåter og folk som ligger å dupper i vannkanten etter en lang varm dag.

Her satt vi, på hver vår klappstol helt nede ved vannkanten. Stillheten pakket oss inn i dette vidunderlige lyset fra solen.
Solnedgang er vakkert, også kalt solefall og soleglad, uansett hvor du befinner deg på moder jord er den vakker og trollbindende.

“Solnedganger er for meg et bevis på at avslutninger også kan være vakre.”

Reverompa er bare et utrolig vakkert sted, denne lille bukten har alt.
Og dette er også sammen med Indrehavn, stedet for vakre solnedganger, ro og stillhet.

Reverompa, som jeg tidligere har beskrevet i ett innlegg, (legger det ved nederst i dette innlegget) har sjeldne, truede blomster arter og området er vernet.
Men det er ikke vernet fra å nyte, svømme, kose deg eller bare være. Være tilstede med naturen i dette indre havnebassenget, som beskyttes/skjermes av fjell, og skog rundt de mange små øyene og skjærene.
Her i denne paradis bukten er du i le for vinden, og i le for folkemengde 😍


Henrik, jeg, noen kveldsbadere, Gråhegre (Ardea cinerea)
Knoppsvanen (Cygnus olor), Måkefamilien (Laridae)
Storskarvn (Phalacrocorax carbo) og noen vuggende seilbåter.

Ser du på en solnedgang, glemmer du i et kort øyeblikk din atskillelse:
Du blir solnedgangen.
Det blir øyeblikket da du føler dens skjønnhet.

Mytologi, fakta og solnedgang

I gresk mytologi er Hesperides, nymfene for kvelden og det gylne lyset fra solnedganger, som var “Vestens aften-dattere” eller “Nymphe-daughters” .
HESPERIDENE var kveldens gudinne-nymfer og solnedgangens gyldne lys.
De var døtrene til enten Nyx (Natt) eller den himmelbærende Titan Atlas.

I følge de gamle mytene ble solen satt i en vogn, og guden Helios kjørte vognen langs himmelen. Slik kunne solen stå opp og gå ned, Phaethon var sønnen til guden Helios som i all hemmelighet tok vognen en dag for å kjøre den. (Hvordan det gikk, kan du lese om i historien om Helios)

Hvem er den norrøne guden for solnedgang?
Sól (germansk mytologi).
Sol var den av åsynjene (kvinnelige æser) gudinnene i norrøn mytologi som førte solvogna over himmelen. Solvogna var en vogn med sola oppi, gudinnen Sol var datter av Mundilfare, og hun var søster til guden Måne.

Amaterasu, den himmelske solgudinnen som den japanske keiserfamilien hevder de stammer fra, og en viktig Shintō-guddom i Japan.

Dazbog er den slaviske guden for sol, ild, varme, varme, lys og vær.

Päivätär (‘Lady Sun’) er solens gudinne i finsk mytologi. Hun eier solens sølv, spinner sølvgarn og vever klær av dem.

I mange kulturer representerer solnedgangen slutten på noe, enten det er en lang dag eller en persons liv. Det høres kanskje litt mørkt ut, men mange personer forbinder solnedganger med noe stort som går mot slutten på noe.

Fara er et muslimsk navn for jenter, Fara betyr “solnedgang.”
Jawna, betyr også “solnedgangen” og har en arabisk opprinnelse. Vahalani, dette navnet for jenter og har en hawaiisk opprinnelse, det betyr også «solnedgang».

Jeg er en opacarophile ……, en som elsker solnedganger

Leter du etter solnedganger?
Tiden for solnedgang kan du lese i almanakken, i lokalavisen eller på en GPS.
GPSen gir deg tiden for soloppgang og solnedgang ut fra den posisjonen du er på.

Kos deg med innlegg fra fantastiske Reverompa

Reverompa – Horten

Reverompa er en badeplass i Horten kommune, stranda ligger litt øst for Bromsjordet ved Indrehavn.
Selve stranda består av to deler som henger sammen med en passasje langs en fjellknaus.

Stranda er har en badebrygge og er en småsteins strand. Men bakenfor stranda er det også skog med stier. Et nydelig sted med utsikt mot Løvøya.

Men Reverompa er mer en et badested, det er også et plantefredningsområde, det er faktisk ett av tre kjente voksesteder i Vestfold for den nasjonalt sjeldne og sterkt utrydningstruede planten Kammarimjellen.
På Reverompa finner du denne plantearten i en gul variant, på østre Bolærne finnes den i en purpurfarget variant.

Planten er i snylterotfamilien og blir 10-40 cm høy. Stengelen er opprett, enkel eller greinet, og har korte hår. Bladene er lange og lansettformede, motsatte og sittende. Planten blomstrer i juni-august med blomster samlet i et kort, sett ovenfra korsformet aks

Frukten er en kapsel på omtrent 1 cm, og spres av maur. Kammarimjelle er en eurasiatisk art som vokser på tørr, åpen, varm og kalkrik, steinete mark. Du finner den i heier, veikanter, skrenter, åkerkanter og småskog. 

https://www.biologiportalen.net/pages/planter.php?artikkel=275#prettyPhoto

Selve Reverompa som strand er kanskje ikke så mye å skryte av, Horten har strender som er mye bedre enn denne. Men allikevel er det en vakker plass med rom for ro og stillhet, det er nye toaletter her og med badebryggen er det en strand som inviterer både bad og skygge. Rett over stranden finner du små grønne oaser for avslapping mellom trærne.
Dette området ble kjøpt av Horten kommune fra Falkenstenbruk i 1929. Mange mente da at det kanskje var et tullete kjøp fordi badestranden lå for langt unna byen. Men i dag tror jeg flere er glade for kjøpet, for dette er en fast badestrand for mange og nettopp det at den ligger litt usjenert til er grunnen.

På veien tilbake, oppdaget vi en hage med 5 rådyr, her lå de å slappet av i skumringen. Et vakkert syn for øye, selv om jeg kan forstå at de som får alle sine vekster og planter ikke er like fornøyde med besøket.

Les også disse:

Castrum Tunsbergis – Slottsfjellet

For alle dere som ikke vet det er Slottsfjellet et fjellplatå i Tønsberg kommune, fjellet ligger inntil bysenteret, med en høyde på 63 meter over havet.
Det er mange historiske hendelser fra dette fjellplatået eller berget som det ofte beskrives som i tidligere sagaer.
For meg er dette først og fremst et vakkert sted omringet av nydelig natur, utsikt, bygdehistorie, museer og ikke minst verdens beste rømmegrøt om sommeren.

Tegnet av Henrik Ruud
Fantastisk dag på Tunsberget
Ser dere lystrålen ?, den følger meg om dagen, den traff meg også på Natursentret ved Borrevannet og på Vassbånn
Utsikten fra toppen.

I dag har jeg dratt tilbake til mine barndomsminner, halve meg er nemlig Tønsberg-jente (på morssiden).
Slottsfjellet forbinder jeg med sommer, rømmegrøt, lek og moro.
Kun vi fire jentene, Mormor “Morsei”, mamma, søstera mi Renee og jeg.
Her har vi tilbragt mange timer både i og rundt tårnet, for den gang var tårnet åpent.
Ja til og med slottsfjellsfestivaler på tidlig 80 tallet, der min kusine, Morsei og jeg stolte satt i gressbakken , for å se på fetteren min som spilte trommer i bandet BenzCult.
Det jeg husker mest fra denne festivalen var mye farger, flagrende langt hår i myke rytmiske bevegelser, og meg og mormor som kanskje var litt malplasserte midt i denne frigjorte gjengen av rockere og «blomsterbarn». 🙂

Selve historien om plassen, fjellplatået, berget, var kanskje ikke så interessant på den tiden for meg, men minnene og følelsene vekkes raskt til live i det jeg starter oppstigningen men denne gangen er jeg på jakt etter historiene.
De fleste tenker nok middelalderen når de hører bynavnet Tønsberg, for det var jo da Tønsberg hadde sin storhetstid men det var i vikingtiden byen vokste fram, allerede omkring år null sto havet åtte meter høyere enn i dag i Tønsberg, det vil si nesten helt opp til dagens Storgate.
Så i det som senere skulle bli byen Tønsberg var det ikke så mye av området man kunne dyrke og utnytte den gangen.
De eldste gårdene det er funnet spor etter er likevel fra 200-tallet etter vår tidsregning.
Tønsberg ble etter dette stadig mer befolket, og i århundrene som fulgte vokste det fram en handelsplass.
Nettopp fordi Tønsberg over tid vokste fram som handelsplass og ikke ble grunnlagt av en konge eller annen mektig person, har det alltid vært tvil om når Tønsberg egentlig ble en by.
Den islandske sagaskriveren og høvdingen Snorre Sturlason beskrev i sitt hovedverk, Heimskringla, når og av hvem de andre store middelalderbyene, som Trondheim, Oslo og Bergen, ble grunnlagt.
Men når Snorre kommer til Tønsberg nevnes byens opprinnelse kun diffust og indirekte.
I Håkon Hårfagres saga skriver Snorre at Harald Hårfagre besøkte byen, eller kaupstaden, på vei til slaget ved Hafrsfjord.
Ettersom man antok at slaget fant sted i 872, festet etter hvert tradisjonen seg om at Tønsberg ble grunnlagt i 871.
De mente at det i alle fall da sikkert fantes en by der.
Det skrives av Snorre at Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet innsatte sin egen sønn, Bjørn Farmann, som konge over Vestfold, på Sem (Sæheim) kongsgård, rett utenfor Tønsberg, som kongssete.
Snorre beskriver Bjørn som en klok og fredelig type.
Men den rolige og sindige småkongen skulle få en brutal død.

Rivalisering med halvbroren Eirik Blodøks endte til slutt med at Bjørn Farmann ble hugget ned og drept utenfor Sem (Sæheim) kongsgård i år 927.
Ifølge Snorre ble han hauglagt i Farmannshaugen ved kongsgården, halv brødrene Olav og Sigrød ble også hugget ned av Eirik Blodøks.
Og i følge Snorre falt disse to i kamp ved Gunnarsbø i 934 og også de ble hauglagt på Haugar. 
Nå skal det sies at ingen av disse har blitt funnet på Haugar.

Spennende historie er det uansett men når du prøver å finne informasjon om slottsfjellet er det mye forskjellig som dukker opp og det er kanskje tiden fra 1100 tallet og fram til erobringen på 1500 tallet det er skrevet mest om.
Allerede på 1100 tallet beskrives tunsberghus som en av nordens største ringborger, og det nevnes også at under borgekrigen mellom baglerne og birkebeinere i år 1202 ble den beleiret og tatt. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne sto om Tunsberghus i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen i hele 20 uker, helt til sulten drev baglerne ut fra borgen.
Kong Sverre døde like etter.
Når jeg står her oppe og lukker øynene hører jeg klirrende sverd, piler suser forbi … lukten av brent halm og fakler pirrer sansene.
Og det er vanskelig å ikke høre alle hylene og skrikene av døende krigere i smerte.

Ringborgen Tunsberghus

Ringborgen Tunsberghus ble bygget av kong Håkon Håkonson i hans regjeringstid 1217- 1263.
Det jeg synes er ekstra interessant med denne historien er jo at også Adalsborg ble bygget da, av den samme kongen.
Og begge borgene ble angrepet rundt samme tid nemlig rundt år 1503 av svenskene.
Tunsberghus ble etter dette angrepet plyndret og brent og som Adalsborgen liggende i ruiner, så mye historie, så mange sagaer og det eneste som er igjen er ruiner og Snorre Sturlasons sine kongesagaer.

I innlegget om Løvøy kapell skrev jeg også om et annet pilgrimsmål på veien til Nidaros, nemlig Sankt Mikkels berg ( viet til erkeengelen Mikael) allerede på 1100 tallet omtales den Mikaelskirken på Berget.
Men det var først i 1308 at kirken ble godkjent som kongelig kapell og får avlats-privilegier fra paven i Roma.
I et kongelig dokument fra 1141 nevnes Sancte Micles bergh som pilgrimsmål.
(Det skrives at Kirken antas å ha blitt anlagt omkring midten av 1100-tallet og er første gang nevnt i 1191, i forbindelse med at premonstratensermunkene i Olavsklosteret fikk rett til inntektene fra den. Kirken ble brukt som slottskirke fra Håkon IVs tid og er på Håkon Vs tid nevnt blant de kongelige kapeller. Kirken var rik som følge av store gaver og skal ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.)

Sønnen til Kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes Skuledatter ble også konge i Norge, hans navn var Magnus Lagbøtes Håkonson og kastellen oppe på slottsfjellet er oppkalt etter han, det heter nemlig Magnus Lagabøtes kastell, det bygget er fra ca 1276.

Selve tårnet som står der i dag ble ikke oppført før 1888 og med Bjønstjerne Bjørnsons Innskrift:
“Må byen som på tunet står få blomstre nye tusen år.”

Det er også satt opp steintavler med signaturene til Kong Håkon 1906, Kong Olav 1958 og Kong Harald 1992 på slottsfjellstårnet.

På nedsiden av fjellet møter du på en kvinnelig statue, dette er statuen av Prinsesse Kristina, kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes datter.
Hun dro fra slottet i Tønsberg i år 1257 for å gifte seg med den spanske kong Alfonsons bror.

Les om Borrehaugene og Adalsborgen også

Langkirken Løvøy kapell fra 1200-tallet

Jeg har ikke så mye forhold til kirker, kapeller og/eller kirkerom, men jeg elsker historier og vakre bygninger:
Og det er kanskje derfor Løvøy kapell fascinerer meg og gjør meg nysgjerrig.

Dette fantastiske stein-kapellet bærer med seg en lang historie , Ja historien går helt tilbake til Olav Kyrres* regjeringstid.

Kapellet ble i sin tid viet til St. Halvard og St. Martin:
(Sankt Hallvard har blitt feiret som lokalhelgen i Norge, særlig på  Østlandet, fra omkring midten av 1000-tallet. Han er også skytshelgen for Oslo.
Sankt Martin har jeg ikke funnet noe om.
)

På innsiden av kapellet er det som er igjen av 1200-tallets opprinnelige kirkebygg, det gamle steinalteret som fremdeles er i bruk.

Og akkurat det er litt spesielt å tenke på når du står inne i kapellet og ser din lille sønn blir døpt, og fatet med vannet står på akkurat dette steinalteret som har vært i bruk i så mange hundre år. Det får meg til å tenke, nå er også du en del av historien til Løvøykapell Benjamin.

På området utenfor kapellet finner du også en stein brønn, dette er ikke en hvilken som helst brønn, dette er St. Olavsbrønnen.
Brønnen var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid, den ble regnet som en «hellig kilde» og man trodde at vannet i brønnen hadde helbredende kraft.  
Løvøy var også stoppested for mange pilegrimer på vei til Nidaros på denne tiden.
(En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker.)

Det forekommer også slike pilegrimsreiser til Løvøy i dag og flere av disse pilegrimsreisene starter i Tønsberg , nærmere bestemt fra stedet hvor Lavranskirken stod i middelalderen og hvor sagaen forteller at Olav Haraldsson gikk til messe.
Deretter går ferden videre opp til slottsfjellet (Sancte Micles bergh) , før de vandrer mot Åsgårdstand.
Neste stopp er Borre kirke, en langskipet steinkirke fra 1100-tallet og som var blant de viktigste pilegrimsmål i Norge i middelalderen, grunnen til det, var Borrekorset som i dag henger på museum, helt konkret hva eller hvilke(n) relikvie(r) som var oppbevart på eller i korset og som gjorde at så mange i middelalderen anså Borrekorset som et hellig kors vet vi ikke i dag, men korset ble ansett å ha helbredende kraft.

Etter dette stoppet bærer det så videre til Løvøykapell og til kilden St. Olavsbrønnen ved kapellet, – kanskje den aller viktigste helligkilde på østlandsområdet i middelalderen!

Borrekorset
St. Olavsbrønnen

Det ble kanskje litt mye historie denne gangen men jeg synes det er viktig at vet hva vi har rundt oss, slik at yngre generasjoner ser verdien av å ta vare på både bygg og historien om selve bygget/plassen.
Vi må aldri igjen tillate det som skjedde under og etter reformasjonen i 1536.
Selv om samfunn, politisk retning, religion og/eller tro endrer seg, må vi ta vare på vår alles felles historie.
Ingen bygninger, relikvier, statuer, skulpturer kan ødelegge det som er/var ekte og betydningsfullt for sin tid, eller det som er gjeldende for akkurat vår tidsperiode her på kloden.
Vi har en plikt til å la hele vår historie gå videre til nye generasjoner og tidsepoker.

*Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1069 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres HeimskringlaFagerskinna og Morkinskinna.