“Vinteren, en langvarig årstid, en tid for å samle gylne små øyeblikk, en tid for å legge ut på en sentimental reise og nyte hver eneste ledig time.”
Det er noe rensende, forfriskende ved å gå på de bare stiene langs kysten. Høre isen og bladene knuse lett under skoene, kjenne kulden varme kinnene og bare være tilstede med fuglene og bladenes lyder fra trærne.
Skogen er vakker i alle årstider men spesielt stille og magisk mot vinteren.
Livet i skogen settes på pause, alt visner og faller mot bakken, allikevel føles dette teppet av løv under føttene som at jeg trår på en sky.
Så skjørt men samtidig så mykt.
“Det er livet til krystallen, is flakets arkitekt, frostens ild, solstrålens sjel. Denne skarpe vinterluften er full av det.”
Så vandrer vi her på historisk grunn, lytter etter lyder fra fortiden og leter etter tegn på det som en gang var, det som engang skjedde her. Akkurat her hvor jeg nå står…..
Hva om jeg bare kan knipse for å kunne oppdage, se bare et øyeblikk fra den gang da….
Det er store hendelser og følelser som vekkes til live i mitt hode når jeg tenker på det jeg ser og det jeg leter etter av tegn på bilder fra fortiden.
Om jeg bare kunne gløttet litt, bare noen sekunder…. hadde jeg sett det jeg nå føler?
Og der ved enden av stien står Heimdall med Gjallarhornet sitt, mektig som den vokteren han er..
Men har han noen gang vært her på Midgard, eller er det sånn at for vikingene så var han her, selv om han ikke ses med det blotte øye.
For når Heimdall blåste i Gjallarhornet sitt kunne det virkelig høres over hele verden, så om vi lukker øynene og lytter er det kanskje gjenklangen fra hornet vi hører mellom susen fra sjø, vind og frosne blader.
For han er virkelig vokteren av regnbuebroen/nordlyset (bivrost/bifrost) mellom Åsgard og Midgard, den viktigste veien inn i gudenes rike.
Den ene enden av broen som er forankret i himmelberget, et stort fjell i utkanten av Åsgard, og akkurat der sitter han Heimdall, og skuer ut over verden.
Mens den andre enden vandrer fritt rundt i Midgard.
Gudene brukte nemlig Bifrost som en bro da de skulle fra Åsgard til Midgard. Ikke en hvilken som helst bro, for denne broen var magisk, så intet vanlig menneske kunne finne den andre enden og komme seg til Gudenes rike.
Han trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se hundre mil avgårde både natt og dag, og hadde så god hørsel at han kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene.
Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte ham til å vokte Bifrost.
Bifrosten som forflytter seg hele tiden, slik at kun gudene skal kunne finne den.
Mulig han kun høres av guder men det er allikevel interessant å lytte etter forfedrene og gudenes sjeler og lyder her på dette stedet av graver og fortid.
Men de lydene jeg virkelig hører og forstår er lyden av naturen rundt meg, stillheten vekker hver lille vindkast, et hav av ulike lyder. Hører du godt etter blir det fort små musikkstykker bare av enkelt toner og effekter.
Men det er ikke bare naturen som er på sitt beste på denne årstiden, “Vinteren danner også vår karakter og får frem vårt beste.”
Is inneholder ingen fremtid, bare fortiden, forseglet og skjult.
Som om de er i live, er alt i verden forseglet inne, klart og tydelig.
Is kan bevare alle slags ting på den måten – rent, tydelig.
Det er essensen av is, det er rollen den spiller.
Vakkert, levende men stille og låst og full av hemmeligheter …
Hvis kunst er blomsten, må løvet være livet…
“Hvert eneste blad snakker om et levd liv til meg, flagrende ned fra høsttreet.”
“Høstbladene regner som gull, som regnbuer, når forandringens vinder begynner å blåse, og signaliserer høstens senere dager.”
“Vakkert som det er i dette fargehavet av døende blader, er et falt blad ikke noe mer enn en sommers farvel.”
Velkommen skal du være, du nådeløse, vakre og rene vinter…..
Uansett hvor brutal jeg synes du kan være, er du noe jeg trenger, du er min medisin uansett årstid… naturen er der jeg sorterer og reparerer meg selv og mine tanker og følelser.
