Tag Archives: Kyststien i Horten

Romjulens magi – langs kyststien

Etter dager på sofaen og bugnende matfat, var det en befrielse å komme seg ut i naturen igjen.

Mitt førstevalg er alltid sjøen, så turen i dag startet ved Rørestrand.

Desember uten snø bringer med seg melankoli, men det er vakkert og jeg får sinnro.

Desember uten snø, en annen slags fred,
hvor frostens hvite ikke lenger er led.
Men tåken danser mykt over frossen jord,
og stillheten kaller, hvor skogens pust bor.

Kontraster maler himmelen grå,
en melankoli som lar tankene stå.
I vinterens grep, uten gnistrende skinn,
finner vi roen i alt som er innen.
-Hennysway-

Det kan se ut som om alt bare er dødt og vissent, men går du nærmere ser du et vakkert levende liv bak beskyttende skall.

Men du må stoppe opp og se for å få øye på det.

Nordens palme strekker seg mot det lille lyset himmelen er villig til å dele, det er akkurat nok til at den kan stå oppreist gjennom hele vinteren.

Under vinterens kalde, harde favn,
hviler planter i dvale, i mørkets savn.
Langs sjøens kant, i et dystert spill,
skjuler de liv som venter og vil.

Røttene drømmer i jordens skjød,
om vårens lys og en frodig glød.
Skjønnheten lever, om enn i skjul,
et løfte om grønnhet i vinterens hjul.
-Hennysway-

Himmelens fargespill er det eneste som skaper varme på denne stien, og fargene lager skygger i vannskorpen og på siv.

Jeg blir aldri lei av å gå kyststien til Borrehaugene, det er så mye historie i hvert eneste skritt jeg tar.
Tankene spinner om alt det bakken skjuler, og jeg undrer på om jeg noen gang kommer til å forstå hvorfor akkurat denne strekningen gjør så mye med meg.

Hodet spinner og historier dukker opp, det er som om jorden og trærne har så mye å fortelle.
Men du må stoppe opp og lytte for å høre, akkurat som i dag på samme sti og sted som meg:

Langs kysten ved Borre

De lave skyene speilet fjorden som en matte av grått og blått, mens bølgene slo mykt mot steinene langs kysten. To vikinger gikk side om side langs stien ved Borrehaugene, klærne deres duftet av salt sjø og tjære fra skipene de hadde jobbet på tidligere samme dag.

“Se der,” sa Torgeir, og pekte mot horisonten hvor en flokk sjøfugler fløy lavt over vannet. “Tegn på god fangst, det der. Kanskje vi får sild nok til hele vinteren denne gangen.”

Ragnvald humret og skrapte med skotuppen mot en skjellfylt stein. “Eller kanskje Njord gir oss en storm i stedet.
Du vet hvordan gudene liker å leke med oss.”

De stoppet ved en flat stein som lå vendt mot havet. Bak dem ruet gravhaugene, stille voktere av ættens fortid. Torgeir slo seg ned og kikket mot bølgene som glitret i det svinnende dagslyset.

“Tror du de hører oss?” spurte han lavt, nesten hviskende.

Ragnvald fulgte blikket hans, opp mot haugene som strakte seg som mektige skygger mot himmelen. “De gamle? Ja, kanskje de gjør det. Jeg tror de vokter over oss. Og kanskje de ler når vi tar gale valg.”

“Som når vi fulgte din idé om å bruke ny sveis til blotet?” sa Torgeir og lo høyt, og dultet til kameraten.

Ragnvald ristet på hodet, men et smil snek seg frem. “Ikke noe galt i å prøve å se imponerende ut for gudene.
Selv om det førte til at Halvdan kalte meg for “niding” resten av kvelden.”

De lo sammen, en varm lyd i den kalde kvelden, før Torgeir pekte ut mot en liten båt som nærmet seg kysten.
“Der er de tilbake. Olav og mennene hans.
Kanskje de har nytt om landene i vest.”

“Og kanskje de har mjød,” svarte Ragnvald, og reiste seg. “Kom, la oss høre hva de har sett. Kanskje det er vår tur å dra neste gang.”

De gikk videre, med vinden i ryggen og historiene til de døde i jorden bak seg, klare for å skrive sine egne, akkurat som meg.
-Hennysway-

Ja slike historier minner meg på hvorfor jeg går ekstra varsomt på denne stien langs vannet.

Når mørket endrer skogen blir den mer mystisk, skygger danser og vaier i vinden og etter lyden av vannet som treffer land.

Da er det ikke noe som er bedre enn finne et utbrent bål, som igjen fargelegger de mørkeste strå.

Men selv om mørket gjør skarpe og klare bilder om til duse, kan nettopp det skape fantasien du allikevel trenger for å se det som virkelig er rundt deg.

De mest uklare bildene kan ofte bli de aller vakreste.

En deilig romjulsdag med frisk luft, vakre farger og spennende historier.

Naturen heler oss i Hortenskogen

Etter over en uke med feber og intense leddsmerter, var vi heldigvis feberfrie begge to.

Kroppene bare skrek etter frisk sjøluft og en liten langsom gåtur. Vi er jo så utrolig heldige som bor så nær alle de vakre stiene, strendene og skogsområdene her i Horten, og det er nok derfor vi er så utrolig glad i naturen også.

Kyststien fra Fyllinga og videre gjennom Hortenskogen

Fra Fyllinga fortsetter kyststien på østsiden av Karljohansvern nordover gjennom Hortensskogen.

Hortenskogen er en flott blandingsskog med en rekke svært gamle trær, trær med sjel som jeg liker å si.
Her finner du også den særegne og fredete mistelteinen som for oss Hortens folk kanskje er mer enn plage enn noe vakkert men som folk utenfor Horten setter stor pris på, og som vokser som busker i trekronene.
De gamle, hule eikene er levestedet for et stort og spennende artsmangfold og trærne har også særegne former og barkmønstre.

Lørdag i Hortenskogen

Stormen “Lillian” har akkurat roet seg og stien langs kysten bærer preg av kraftige vindkast, knekte grener, høy vannstand og litt hissig bølgeskvulp som selv endene hadde problemer med å holde balansen i.

Men så utrolig vakkert alikevell, et fargehav av grønn nyanser,

Skogens Magi

Skogens magi i grønne nyanser,
en verden av visdom som stadig danser.
Der gamle trær står, kloke og grå,
hvisker de hemmeligheter ingen kan nå.

Bølgeskvulp mot skjæra, myk og mild,
som en evig sang i nattenes spill.
I skogens hjerte, hvor tiden står stille,
finner sjelen ro i naturens milde kilde.
-Hennysway-

Stopp opp litt å se….. naturen er som å oppleve en kunstutstilling. Naturen endrer seg med lyset, vinden og været.
Hver lille detalj har sitt eget lerret, og det er din fantasi og kreativitet som skaper verkene sammen med naturens utstillingsvindu.

Når skogen gråter…..

Når skogen gråter, gråter den med meg,
hver tåre et blad som faller i fred.
Den hvisker trøst gjennom vindens sus,
og gir meg ro der alt annet må snus.

I mørke stunder, hvor hjertet er tungt,
er skogen en venn, trofast og ungt.
Med hver stamme, hver gren, hver lille krok,
finner jeg fred i skogens grønne bok.
-Hennysway-

Ser du øynene som ser deg?

«Skogen har mange øyne», ikke la deg skremme.


“Skogens øyne ser dypt inn i sjelen, der hemmeligheter gjemmes blant trærnes skygger og lys.”

Pakk meg inn i fargen grønn

“Grønn er håpets farge, naturens pust, og hjertets ro, som binder jorden til himmelen over.”

Naturens farger, et kaleidoskopisk skinn,
men grønnfargen er der min ro finner inn.
Den heler mitt hjerte, gjør sjelen min klar,
gir meg styrke, ny livskraft, som var alt jeg bar.

Når grønt omfavner meg, blir jeg hel igjen,
som om naturen gir meg sitt hjerte, sin venn.
I dens omfavnelse blir alt så lett,
grønnfargens magi er min dypeste fred.
-Hennysway-

Takknemlige og rolige vender vi nesen hjem til sofaen igjen

Naturens medisin gjør under for slitne og syke kropper.
Har du ikke ro i kroppen til å nyte skogen og naturen, ta med deg en bok fra biblioteket og sett deg på en av de mange sitteplassene langs stiene.