Tag Archives: kyststien

I en blomstereng på Eirs grav

Helgen fortsetter å servere oss varme solfylte dager, og for to middelaldrende voksne som vi jo er nå må vi bare ut på tur.

Og her hvor vi bor trenger du ikke dra langt for å befinne deg omringet av vakker natur, mystikk og truede arter.

I dag startet vi fra RS Noatun på Langgrunn, kyststien fram til Borrehaugene er kanskje ikke så lang tur men her er det rom for flere avstikkere og utallige plasser for pauser og fotografering.

Det jeg hade gledet meg til å se var Hettemåkene og Tjeld, som på denne tiden av året er i full gang med å sikre neste generasjon.
Jeg ble både glad og positivt overrassket når jeg så de fantastiske rugekassene langs strandsonen, de hadde jeg ikke lagt merke til året før.

Og her var ikke en kasse ledig for innflytting.

Jeg er en fugle elsker og det varmer hjerte når jeg ser hvordan disse blir tatt vare på.

Videre bortover stien fant vi en av våre favoritt pause steder, det er noe med akkurat denne plassen, mangfoldet av stein-arter som viser en reise gjennom årtusener med mønstre og fargespill, som får historier til å poppe opp i hodet mitt.

Gamle steiner i bølgeskvulp,
Tidens spor i deres kulp.
Fortidens visdom de bærer stolt,
I havets sang de evig ruller og stille forteller…..

-Hennysway-

Vi går videre inn på denne historiske stien, folk haster forbi på sykkel og i løpefart men jeg smyger meg langsomt og snakker med alt det vakre jeg finner på stien.
Jeg blir nesten litt sentimental av å tenke på at mine spor tråkker på samme sti som mennesker flere tusen år tilbake.

På vei inn i Borreparken eller vikingenes gravplass, er det alltid visdom i hvert vindkast.
Jeg blir alltid ekstra stille og ærbødig når jeg beveger meg mellom disse gravhaugene.

Og i dag ble dette vår neste pause sted, midt oppå en av haugene lengst unna hovedinngangen, midt i en blomstereng.

Det å ligge slik midt i en blomstereng og kikke opp på himmelen og dens mysterier, gjør meg ekstra våken i sinnet.

Og i mens Henrik sovner, blir jeg liggende å lage historier her på denne gravhaugen.

På Eirs grav ligger vi

Et lite eventyr fra Hennysway

I en tid lenge før vår egen, levde det en høvding på Borre.
Hans eneste datter, Eir, var kjent over hele Åsgaard for sin kjærlighet til naturen.
Hver dag danset hun blant de ville blomstene, fuglene, biene og trærne. Hennes glede smittet over på alle som så henne, og hennes latter var som musikk for skogen.

Eir kunne danse slik i timesvis, som om hun var en del av naturen selv. Hun kjente hver sti, hvert tre, og hvert rede i denne omkring liggende skogen.
Fuglene sang med henne, biene svermet rundt henne, og blomstene bøyde seg for å hilse henne velkommen, hvor enn hun gikk.

Men en morgen, da solen steg over horisonten, våknet ikke Eir til denne verden.
Høvdingen var sønderknust.
Han kunne ikke fatte at hans vakre datter, som hadde brakt så mye glede til verden, var borte for alt og alltid.

Med tungt hjerte bestemte han seg for å gravlegge henne i en haug på Borre.
Han ville at hun skulle hvile blant de blomstene og trærne hun elsket så høyt.
Og sammen med landsbyboerne plantet han alle slags ville blomster på haugen hennes.
Slik at Eir`s ånd skulle være omgitt av den skjønnheten hun hadde verdsatt så høyt i livet.

Tiden gikk, men sorgen lettet aldri helt for høvdingen og landsbyboerne.
Men hver gang noen besøkte Eir`s haugen, kunne de føle en fred som var like dyp som skogen selv.
Fuglene fortsatte å synge, biene fortsatte å sverme, og blomstene blomstret i all sin prakt.

Det ble sagt at Eir`s sjel fortsatt danset der blant blomstene, biene og fuglene.
Og når vinden blåste gjennom skogen, kunne man nesten høre lyden av hennes latter, som om hun fremdeles var der, dansende blant naturens underverker.

Og slik lever Eir videre, ikke bare i minnene til dem som elsket henne, men også i naturen hun var og fortsatt er en del av.
Haugen på Borre står fortsatt, dekket av et teppe av ville blomster, et evig monument over en ung kvinne som fant sin lykke blant naturens mirakler.

Ja det blir alltid historier ved slike plasser for meg, og nå når jeg ligger der og lytter inn til haugens hjerte, blir Eir levende også for meg.

Etter en fantastisk fantasi reise, fortsatte vi turen gjennom skog og langs kyst.

På veien fra Borre haugene fikk jeg også et møte med en ganske vennelig og trygg Kaie.

Med en majestetisk gange, gikk den målrettet i retning en av de store gravhaugene.

Kaiene er mindre enn kråkene, på avstand ser kaier svart ut men har en mørkegrå halsside og nakke, i motsetning til kråker som har grå kropp med sort hode og vinger. Lyden er kort og støtvis “kja” gjentatt i serier, den kan enkelt skilles fra kråkers hese “krra krra krra”.

Ut fra denne mektige gravplassen og ned mot kysten beveger vi oss videre etter en reise i tid og sted.

Horten er en vakker by å bo i på denne årstiden, iallefall for meg som elsker skog, blomster og fugler.
Men også fordi naturen gir meg historier, tidsreiser og gjensyn med følelser og øyeblikk jeg ikke kan beskrive med ord.

Nede ved kyststien ser jeg en Tjeld (Eurasian oystercatcher) på en stein står den og ser mot rugekassen, en trofast partner venter på å dele ansvar og rolle.

Tjeld (Haematopus ostralegus) er en fjæretilknyttet fugleart som tilhører tjeldfamilien og regnes som en kortdistansetrekkfugl.
Tjelden er en karakterfugl for kystområder rundt om i Europa.
Den største konsentrasjonen av tjeld i Europa fins i Vadehavet ved Nordsjøen og i tilgrensende landregioner.
Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl (på færøysk: Tjaldur) og landskapsfugl

Så får jeg også øye på en fugl jeg ikke har sett her nede tidligere, ved å bruke Henrik sin fugleapp, “Fugler i naturen”, fant jeg raskt ut at dette var en Gravand.

På sporet i Naturen – applikasjon – fuglearter

Gravand (Tadorna tadorna) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien.
Det norske navnet kommer nok av at denne anda ofte graver en meterlang gang i jord eller sand inn til et reirkammer, men den hekker også under store steinblokker, båtnaust eller tette einerbusker.

Gravand – Tadorna tadorna

Før vi nærmet oss RS Noatun for en pause i solen med et fantastisk måltid og noe kaldt å drikke fikk jeg nok engang øyekontakt med en av de truende hettemåkene som iallefall dette året sørger for nye generasjoner.

Hettemåke (Chroicocephalus ridibundus) er en av de vanligste måkene. Arten er utbredt i den palearktiske sone, men i Norge er den i tilbakegang og ble mellom 2015 og 2021 oppført som sårbar i Norsk rødliste for arter. I 2021 ble imidlertid den norske rødlistingen skalert opp til kritisk truet, med referanser til reell tilbakegang i populasjonsstørrelsen.

Så denne turen ble virkelig en storslått reise på alle mulige måter, og etter et måltid på RS Noatun, ble det sofa strekk på et slitent fantasi hode.

Vil du lese om RS Noatun og alt det nydelige du kan spise her?

Sjekk innlegget under 🤩

Et glimt av vår

Fra store snø-kjerringer i går, til nydelig sol og klar blå himmel i dag.
Endelig en dag som roper, kom deg ut og pust deg frisk.

Så etter en god frokost var det nettopp det vi gjorde, tok turen langs vår vakre kyst, på snøfrie stier og med fuglekvitter fra alle kanter.

“Havet er eldre enn fjellene, og fullt av minner og drømmer om tid.”

– H.P. Lovecraft

Ikke bare er det vakkert med det blå havet og den klare blå himmelen, det har også helt klart en medisinsk effekt på oss. Ingenting gir meg mer ro og klarhet.

  • Hjernene våre reagerer veldig positivt på synet av vann. Når en reflekterer over det, lukter det og føler det, gir det hjernen en tilstand av absolutt avslapping.
    Denne ideelle tilstanden med ro favoriserer frigivelsen av nevrotransmittere som dopamin og serotonin, noe som øker vår tilstand av lykke.
  • Sjøen øker også vår kreativitet, reduserer angst og forbedrer grunnleggende kognitive prosesser som minne og oppmerksomhet.

Den salte brisen er en gave av velvære for våre luftveier også.
Den frigjør dem, renser lungene, hjelper pusten og i tillegg har den antibiotisk effekt.
Havet er derfor ideelt for folk med astma og allergier som meg selv.

Havet og helsen har et direkte forhold fordi det tillater oss å absorbere vitamin D. 
Som vi vet, er dette vitaminet viktig for mange livsprosesser.
Imidlertid, merkelig nok, lider en stor del av befolkningen av D-vitaminmangel i dag.
Derfor, uten tvil, hvis vi har en sjanse, lytt til instinktene våre, til den primitive stemmen som vet og forstår at havet er et godt sted å tilbringe dagen.
Det er verdifullt, det er verdt de helsemessige fordelene du får.

For få dager gir meg den roen og tilfredsheten jeg får etter en tur langs kysten, vannet og i skogen.

Nede ved vannkanten fikk jeg øye på en av de vakre fuglene du av og til er så heldig å møte på, nemlig Tjelden.

Med sitt lange orange nebb og dype rød øyne er den en av de fugleartene som stikker seg litt ekstra ut.
Og det er da ekstra gøy å bruke Fugler i Naturen appen som Henrik har lagd. En morsom og lærerik app. du eller familien kan bruke på tur rundt i Norges land.

Les mer om denne lærerike og morsomme appen på deres facebookside.

Sildrene vann …….

Lyden av rennende vann eller en klukkende bekk, duften av furuskog eller synet av grønne oaser setter i gang noe som bare kan være et gode for helsen. Det er slik det oppleves for oss, og derfor ofte et tilfluktssted på tyngre dager.
Og attpåtil kan dette bevises! 
Man kan nemlig rent fysiologisk måle at frisk luft, vann og grønne farger beroliger nervesystemet, så det er nok helt naturlig at hode selv foreslår dette og at vi på instinkt bare utfører, fordi vi trenger det!

Meditasjon

Det var mange på tur idag, løpende, syklende og gående med eller uten hund. Sånn er det ofte langs kysstien, det er kanskje ikke stien du velger om du ønsker helt ro men det var mange som hadde behov for sol og hav i dag, og da er det kanskje urinstinktene som drar oss alle ned til de samme stedene.

Etter en god tur langs strand, skog og sti, fristet det med en god kopp kaffe på RS Noatun.
Et vakkert sted som ofte blir glemt av hortensere pga den litt gjemte lokasjonen.
Men denne gangen skal jeg legge den ved minne, for hit skal vi absolutt igjen.

Solen står fremdeles høyt på himmelen, så kaffen må nytes ute.

Fulle av D-vitamin og lykke veder vi hjemover, dette er bare startet på en av de vakreste årstidene Norge har å by på. I dag fikk vi et glimt av våren.

Hva naturen kan gjøre for et middelaldrene par 😂 ❤️

Snart er det påske – innlegget under er fra påske 2023

Skogens magi, skyggenes venn

Mørkets magi der scenen er mystisk, luften er berusende og skyggene levende.

Verden er helt annerledes i mørket, det er da du får øye på små detaljer og naturen som speiler seg mot hverandre.
Skyggene som lever sine egne liv, krokete grenete fingre som strekker seg og vaier mot himmelens mørke, eller som prøver å fange deg i rytmiske og raslende bevegelser.

Skogen er vakker når det er mørkt, mørkets magi skaper en atmosfærisk oase for meg, til å slappe av og drømme meg bort i.

Når kulda allerede har festet seg til bein og marg….

Den emosjonelle responsen på mørke har skapt metaforiske bruksmåter av begrepet i mange kulturer, ofte brukt for å beskrive en ulykkelig eller varslet følelse. Men for meg er det helt motsatt, mørket gir meg glede, spenning og ro.
Jeg har aldri fryktet mørket, stillheten mørket gir meg, får meg til å slappe av.
Ofte stjeler synsinntrykkene våre alt for mye av våre opplevelser, ved å begrense synet, lar jeg hørsel, lukt og følelser ta over.
Opplevelsen får da en helt annen karakter, en ny opplevelse av opptråkkede stier og menneske skapte pauserom.

Jeg starter med et mørke å bevege meg gjennom, men noen ganger beveger mørket seg gjennom meg, ikke på en vond måte men en god litt vemodig måte, der jeg kan tillate mørket uten at andre ser det.

Kom vetter og troll, følg oss gjennom den magiske skogen i kveld.

Det er her, her i den mørke skogen jeg endelig kan høre meg selv, det er her jeg kan tillate naturens ro til flyte inn i meg som solen flyter inn i trærne.
Det er her i mørkeste magi jeg hører naturens egne historier, de gir meg trøst, glede og inspirasjon.

Det er her, midt i den mørkeste skogen jeg finner min sjel…. noe som. er befriende og gjør meg levende.

Så i mens skogen forteller meg om sin magi og hemmeligheter, fylles jeg med energi og gjør plass til en ny uke med unødig og uviktig informasjon.

Klem et tre, ja uansett hvor rart det måtte høres ut, er det virkelig en klem med medisinske fordeler…
Det å klemme et tre har faktisk vist seg å være helsebringende, det utløser stoffer som oxytocin, som gjør oss mindre stresset og mer avslappet, og som gir oss velvære i kroppen.
Så selv om vi først og fremst lytter til treets lyder og historier er vi ubevisste på at dette gir oss så mye mer enn bare disse fantastiske tidsreisene av noen historier, vi heler også oss selv.
For en utrolig gevinst!

“Between every two pine trees is a doorway leading to a new way of life.”

John Muir

Som snøen smelter til musikk, gjør også trærnes lyder det.
De forvandles og samspiller med lydene av raslende blader og sildrende vann og bølgeskvulp…. vakkert, meditativt og helende.

For å se den vakre naturen i mørket, må du lukke øynene og la naturen selv fortelle deg hva du ser… ofte en vakrere historie enn den du ser i dagslys via egne øyne…

I mørket kan fantasien få fritt spillerom, la skyggene bli din venn, både dine egne og andres skygger….vil gjøre at du føler deg friere og får flere strenger å spille på som menneske, sånn føles det iallfall for meg ❤️

Skogsbading fra Sandsletta til Frebergsvik

I dag tok vi kyststien fra Sandsletta mot Frebergsvik.

Sandsletta er et populært badested med stor gresslette rett ved en 100 meter lang sandstrand. Sandsletta tilhører Re kommune men beskrives oftest som sandstranden rett før Holmestrand.
Her finner du også Sand camping, en populær campingplass.

Kyststien har en øvre og nedre del, vi startet oppover, gikk igjennom et fantastisk hyttefelt og deretter inn i skogen.
Det var en vakker vårskog med sildrende elver og tett vegetasjon fylt med limegrønn mose og og et hvit teppe av hvitveis.

Litt mange tunge oppoverbakker men desto letter nedover igjen mot sjøen, vi koste oss sikkelig denne turen. Det er virkelig godt for oss begge å trosse litt smerte og pust, gevinsten underveis og etterpå er så god 🙂

Det er noe vakkert med denne årstiden, det å få observere livet som startet på nytt hvert eneste år.
Det gjør noe med meg som menneske også, viljen til å restarte. Rense opp i kropp og sinn, fødes på ny med blanke ark med en voksen stamme til å bære nye forsøk, erfaringer og fall.
Og det er nettopp det disse trærne også har, nytt liv på gammel kropp.
En klokere kropp med erfaringer fra tidligere år, men allikevel med helt ferske nye skudd og blomster hvert eneste år, skudd og blomster denne kroppen har beskyttet gjennom vindfull høst og iskald vinter.

Akkurat slik føler jeg at jeg også har det vært år, utfordringen er bare det å tillate den nye energien/disse nye skuddene å få rom til å vokse.
La de bli vakrere og klokere, la de strekke seg så lange de er, å gripe fatt i alt det lyset som treffer de. Det pågangsmotet savner jeg av og til, men jeg lærer av naturen hvert eneste år, snart er sikkert også jeg en av de som strekker meg forbi alt av humper og bekymringer, mot lyset der jeg kan blomstre…

Skogbading er virkelig terapi for sjel og sinn, men skogbading er ikke helt det samme som å bare være ute i naturen.
Du må også aktivt ta naturen innover deg, skogbading kan minne om vårt tradisjonelle friluftsliv, slik som å gå ut og nyte at sola vender tilbake etter mørketiden.
Men, den er mer organisert og har et mer bevisst fokus på at det å bruke sansene for å styrker helsa og gi oss bedre livskvalitet.
Det å aktivisere sansene når du er ute i naturen, spisse syn, lukt og lyd, kjenne hva disse sansene gjør med kroppen og det mentale er trening.
Alle hører jo og ser tenker du kanskje, men det er ikke det samme som å fokusere på det du ser og hører, kjenne etter hva det gjør med kroppen og sinnet ditt.
Hensikt med å stimulere sansene er fordi dette har vist seg å blant annet redusere kortisol nivået i kroppen (stresshormoner) og bedre immunforsvaret, senke blodtrykket, bedre humøret og øke konsentrasjonsevnen.

Turen ned fra fjellet mot vannet var bratt og ganske skummel til tider, trappene og rekkverket var tilstede, men tidligere ras var fikset litt underveis og nye fareskilt var plassert hele veien ned til vannet.

Endelig nede ved dette fantastiske skifer svaberget var det tid for en pust i bakken med en varm kopp kaffe.
Sjø-lukten henter fram minner og følelser om sommer, svaberget varmer kroppen og ærfuglene kommuniserer med hverandre duppende i vannskorpen.
Kan man ha det bedre enn akkurat dette?, være friske nok til å kunne benytte naturen, for å bli ennå friskere og klarere. Naturen tar aldri noe fra deg, den bare gir og gir slik at vi får justert oss og funnet ro i hverdagen.

Heldigvis for slite kropper gikk det an å gå langs fjellet ned ved kysten også, vi slapp den bratte trappen opp igjen og bare det ga oss en gledelig overraskelse.

Fulle av inntrykk, og noen magiske medisinske timer ute vendte vi nesen hjem igjen.

Rødstrupen – Erithacus rubecula

Rødstrupen var så vidt synlig mellom greinen på stien men den er umulig å ikke høre 🙂 .
Sangen til rødstrupen er virkelig melodisk og vakker.

https://www.fuglelyder.net/roedstrupe/ (Hør lyden av rødstrupen her)

Rødstrupen er en typisk skogsfugl, men kan også sees i hager og parker, jeg har stadig besøk av rødstrupen hos meg midt i Horten sentrum.

Den hekker oftest i blandingsskog og fuktige barskogsområdernesten over hele landet.

Rødstrupe er Englands nasjonalfugl og er et vanlig motiv på julekort derfra.

Rødstrupe er en liten fugl i fluesnapperfamilien.Den kalles også tiurklokke, fordi den begynner å synge så tidlig at ikke engang tiuren har startet morgenspillet sitt.

Historie – Frebergsvik
Fiske med bunngarn i Frebergsviken
Fotograf: Privat arkivbilde


Stedet Frebergsvik, hadde 3 fastboende familier i 2019.

I årene mellom ca 1600 og 1788 ble Frebergsvik betegnet som et ladested på lik linje med Løvøysund, Horten og Steinbrygga.
Et ladested var i hovedsak et lastested for utførsel av varer. I Frebergsvik var det først og fremst tømmer, men også noe fisk og landbruksvarer som ble levert, men det ble også tatt inn varer som ble formidlet videre via Kaupangen (Kopstad på Nykirke) og skysstasjonene på Vold og Bruserud. Hollandske seilskuter sto for mye av frakten av tømmer fra Norge til Tyskland og Nederland. På denne tida var laksefisket en stor næring. Det ble også utvunnet salt ved at man kokte ut sjøvann. Saltkokerne bodde i enkle hytter som ble kalt såter. Skogen sørover der pukkverket nå ligger, kalles fortsatt Såteskogen. Det gode laksefisket gikk katastrofalt tilbake på 1600 tallet, og man gav hollenderne skylda for det. De seilte til Norge med stein som ballast. Den ble kastet i sjøen før de lastet tømmeret – og har muligens ødelagt forholdene. Laksebestanden tok seg opp igjen og fram til ca 1960 var det bunngarnfiske i Frebergsvik. (informasjon hentet fra visitOslofjorden)


Plassane, Smedodden og Sandbånn

Melsomvik

Det finnes ikke noe bedre enn å våkne av at solen skinner gjennom vinduet og varmer meg på kinnet.
Og når det også er varmere på verandaene enn det er inne i stuen har dagen startet helt komplett 🙂 .

Etter en fantastisk egge frokost a`la Henrik, en samtale med kråkeparet i pæretreet og rykende varm kaffe med Sade på øret, var egentlig dagen allerede komplett for mitt vedkommende.

Men vi har veldig godt av litt aktivitet begge to, så vi bestemte oss for å ta kyststien i Stokke – Melsomvik, denne gang starte motsatt vei, altså fra båthavnen i Melsomvik.
På vei ut mot Melsomvik var det skiltet til et loppemarked på Vear.

Loppemarked på Vear

Jeg elsker loppemarkeder, har gjort det siden før jeg kunne gå. Loppemarked er bare gode minner for meg, kvalitetstid med min mormor Morsei, mamma, tante, søster og kusine.
Barkåker (Nauen) var mitt favoritt loppemarked.., ingenting slo dette når jeg var liten.
Jeg var så heldig å ha en mor som kunne trylle med gamle klær, hun sydde de vakreste antrekk til hele familien med alt hun kunne finne på slike loppemarkeder, absolutt ingenting var umulig for henne og med en perfeksjon var det sømmer bedre enn kjøpte plagg hadde.

Og for at vi ikke skulle bli flaue over hjemmesydde klær, sprettet hun av de populære merkene på gamle bukser, jakker og t-skjorter og sydde de på våre nye plagg.
Fantastiske plagg som ingen andre hadde 🙂 jeg er så takknemlig for dette i dag, hun var fantastisk flink med alt håndarbeid, akkurat som min Morsei og min farmor.
Jeg er utrolig takknemlig for at noe av denne kunskapen har smittet over på meg og min datter 🙂

Men poenget mitt, var at vi fant noen flotte skatter her på Vear, alt kostet kun 10 kr og alt skulle bort. Vi fikk med oss store gamle gullrammer, en munk reproduksjon av Trøst og en nydelig keramikk bolle med oliven/mosegrønn lasur til 5 kr.
Fornøyde med skattene kjørte vi videre ut mot Smedodden.

Vi kjørte først feil og parkerte ved en parkeringsplass som skulle tilhøre kyststien men etter svette rygger og vonde hofter fant vi ut at vi ikke var i nærheten av Melsomvik båthavn.
Når vi derimot kom tilbake til bilen, oppdaget vi et skilt som pekte 800 meter lengre bort for å følge kyststien.

Da var det bare å ta fram google – maps og holde seg til kjøre beskrivelsen fra den, denne gangen :).
Ingen tur er forgjeves, så vi koste oss på ukjente stier og fikk oss en ekstra tur i det vanvittige sommerværet.
Naturen er bare så vakker her inne i skogen, skyggene danser, små bekker sildrer og blinker.
Hvite tepper med hvitveis og høylytte småfulger som markerer sin plass, sitt tre. Man kan ikke være annet enn lykkelig over å få oppleve slike dager.

Nå har vi funnet ut at vi har fått oss et favorittsted her ute på Melsomvik, denne kyststien har alt det vi setter pris på, skog, svaberg, sjøvann, fantastiske strender og mange idylliske små gjemmesteder overalt fra smedodden og helt til Brunstad.
Du kan være helt for deg selv og du kan dra med hele familien og kose deg fra morgen til kveld.

Melsomvik badeplass – Plassane, Smedodden og Sandbånn

Ikke bare får du en flott tur her, der er også flere flotte naturlige sandstrender og litt svaberg. Det er et ypperlig sted for piknik og bading en fin vår/sommerdag, ja det var faktisk flere som badet i dag 22. April.
Området fikk også en betydelig oppgradering våren 2015 – bl. a. med et flott nytt stupetårn. (se bilde)

Dette er stedet har alt å tilby deg, så selv om jeg elsker kyststien i Horten er denne kyststien et alternativ, og en frisk pust i minnebanken.

Turen fra Melsomvik videregående skole til Trælsodden
Fossnesveien 3, 3160 Stokke, ikke så langt unna

Møringa – på jakt etter gull

Nydelig utsikt, rikt med fuglearter, sommerfuglarter og mye spennende i fjæra

Jeg vender stadig tilbake til Møringa, det er noe med lyset der nede.
Lyset, kontrastene og fargene.

Møringa er kanskje først og fremst en populær strand for mange, jeg har aldri selv badet akkurat her men den er også en del av kyststien.

Men dette er stedet jeg oppsøker når jeg jakter på det som for meg er gull.
Jeg har skrevet om det før og det er kanskje sånn at vi alle skulle vært foruten skrap og søppel på disse fantastiske strendene men jeg oppsøker disse stedene fordi det er så utrolig mye fint man kan bruke akkurat slikt avfall til og det kan også faktisk bare være vakkert å se på, sånn som her på Møringa.
Det jeg leter etter er gammelt glass, gammelt frostet strandslipt glass.
Og akkurat dette gullet er det masse av nede ved Møringa, glass som også må være utrolig gammelt, glass på opptil 1 cm tykkelse i ulike farger og med ulike overflater.

Så selv om Møringa i dag først og fremst er en fantastisk strand langs kyststien, kan man heller ikke la være å dykke litt tilbake i historien.
For hvorfor finner jeg alt dette glasset?, alle de fantastiske mursteinene?, skimter nedgrodde grunnmurer inn i skogen og ser vogn-skinner helt ned under vannflaten her?.

Jeg vet at mange som meg tenker andre verdenskrig når de hører om Festningen, Karljohansvern, Falkensten batteri osv.
Horten har kanskje ikke vært flinke nok til å fortelle alle historiene fra tiden før andre verdenskrig, eller fra tiden før stedene ble kjente stedsnavn som i dag eller kanskje det bare er meg som ikke har fulgt godt nok med i timene.
Folk går forbi bygninger og batterier, ser årstallene på veggene men det er ikke alltid at man kobler at bygg fra 1800 tallet og opp til 1920 tallet ikke har noe som helst å gjøre med andre verdens krig, annet enn at Tyskerne tok de fra oss og moderniserte de da.

Kanskje heller ikke så interessant for alle men for meg er det veldig interessant, jeg elsker å bare sette meg ned på en krakk ved skogsstien eller en stein ved strandlinja og bare føle stedet jeg er på, se for meg hvordan livet var akkurat her, hvordan var det før alle disse kjente bygningen ble reist og hvordan var det de opprinnelige bygningene ble brukt , før de ble tatt i bruk av andre som for eksempel Tyskerne.

Siden det er ganske lite å finne for hobby historikere som meg, bruker jeg ofte litt tid på akkurat det. Jeg har så lyst til å gjøre alle de stedene jeg besøker levende igjen, gi andre muligheten til å se kjente steder på nytt, med nye øyne og kanskje mest av alt få nye generasjoner til bli interessert i lokalhistorien fra stedene de tror de kjenner like godt som sin egen bakhage.
Rett og slett dele litt av det som gir meg glede og mening. Men også lære meg selv og andre å sette pris på, ta vare på og ikke minst være stolte av alt det vakre, unike vi har rundt oss her i vår lille by, helt gratis for alle å oppleve.
Historisk sett er Horten en by alle burde ha lyst til å besøke, og går man tilbake i tid var det nettopp det alle gjorde, Horten/Borre var jo en av landets aller første og største byer, faktisk helt tilbake til steinalderen bodde det grupper av mennesker her i nærområdene. Akkurat det synes jeg vi burde bli litt mer nysgjerrige på,

Horten/Borre må tilbake på kartet, la oss sammen sette det på kartet igjen, bring lokalhistorien inn i alle klasserom og bruk alt det nærmiljøet har å by på, helt gratis. Og da mener jeg alt, ikke bare vikingtid og andre verdenskrig men også tiden før, imellom og etter…
Gjøre det gøy å lære igjen, det er mitt håp, alle skoler i Horten har tilgang på enormt mange ulike klasse rom uten for skolen vegger, for både historie, naturfag, samfunnsfag, ja faktisk alle fag 🙂

Hva er det jeg nå har lært om Møringa?, flere av dere vet sikkert mye mer enn meg om dette stedet, og gjør dere det, så setter jeg virkelig pris på tilbakemeldinger jeg kan fylle på med her 🙂
Siden jeg ikke skriver en lokal historiebok men bare ønsker å dele mine opplevelser har jeg det privilegium at jeg også kun tar med de tingene jeg selv finner interessante å dele, de historiene som får meg til å reise litt tilbake i tid, bli nyskjerrig og som jeg selv lærer litt av.

Hvis vi går tilbake til 1800 tallet da, jeg oppdaget noe interessant da jeg kom over et gammelt innlegg fra forsvarsbygg.
Møringa var altså opprinnelig landingsplass for det gamle ferjestedet i Horten.
Hovedbrygga lå på østsiden ut mot Oslofjorden men det var også en brygge på vestsiden inn i Stjertebukta, den brygga ble brukt når det var ekstra sterk vind og bølger.

Ellers så var det ikke så mye annet her på den tiden, det lå noen sjøboder her, et lite bakeri i tillegg til boliger for ferjemann og husmann.
Resten av Møringa ble brukt som beiteområder på den tiden.
Det er lite spor etter denne tiden nede på Møringa men så ser jeg akkurat det jeg var ute etter, nemlig en overgrodd grunnmur rett ved skogsgrensen.
Og akkurat denne grunnmuren jeg hadde skimtet der under mosen, sies det skal være restene etter det gamle ferjeleiet på Møringa.

Når forsvaret tok over Møringa, var det kun disse bryggene og bygningene de først tok i bruk, resten av plassen rundt brukte også de som beiteområder.

Det var først ved slutten av 1800 tallet at den store utbyggingen slo fart medblant annet Batteriet på Møringa i 1870 årene.
Fram til ca 1930 økte aktiviteten der nede, 1915-1925 ble montasjehallen for sjøfly og maskinverkstedet oppført, men det var fra 1925-1939 ble de fleste bygningen slik vi ser de idag, ble oppført. Kontorbygningene, monteringshallen og torpedoflyhangaren på Vealøs blant noen.

Kalkovnene på Møringa er også ganske unike, de sies å være de eneste som er bevarte i Norge tilknyttet en byggeplass, for det var derfor de ble satt opp, for å reise alle de bygninger og festningsverk du nå ser ved og rundt stedene ved Møringa (Karljohansvern).
Disse dampdrevne kalkmøllene ble oppført i 1852 og 1854.

Den eldste kalkovnen ble restaurert og delvis rekonstruert i 2001.

Grunnen til at jeg deler akkurat dette, er at uansett hvor jeg leser om Karljohansvern er det andre verdens krig som ofte blir nevnt som opprinnelsen til stedet og bygningene, batteriet, hangaren osv.
Dette er jo ikke riktig, så det gir mening og glede for meg å dele bitte litte grann historie om stedet fra før andre verdenskrig.
Før jeg avslutter min lille lokalhistorie time kan jeg jo selvfølgelig ikke hoppe over andre verdenskrig, men jeg har funnet noen unike bilder fra Møringa, tatt av Tyskere selv.
Og selv i denne mørke historiske tiden, ser Møringa akkurat like vakker ut i svart hvitt som den gjør i farger. Og det tror jeg også denne soldaten tenker når han ser utover Oslofjorden og inn mot vår vakre kystlinje.
Han tenker sikkert at Horten har en fantastisk natur å by på, og akkurat det er vi to enige i, han og jeg om ikke annet.

Foto Rolf Lund – Facebook Horten i bilder

Og det er også her på Møringa de Russiske krigsfangene ble holdt til fange, russerleiren lå faktisk i bukten før Batteriet (Hortenstangen).
Og disse fangene med flere, var nettopp de som hentet steinblokkene fra Adalsborgen, oppgraderte festningen og også mange andre bygg slik vi ser de i dag.
Hvis det er av interesse er det bare å lese disse innleggene, jeg legger link til de nederst på siden her.

Men jeg er jo først og fremst ute etter det som fyller meg med glede og livsmotivasjon, så da må jeg la krigen bli liggene.
Den er det skrevet mer enn nok om for de som er interesserte i akkurat den.
Min skattejakt fortsetter på dette vakre stedet…..

Henrik fortsetter også sitt arbeid med nye spennende prosjekter og oppgaver for de som tar kurs i tegning og nå etterhvert maling inne på b9galleri skolen.
Det er alltid morsomt å se om han og jeg leter etter de samme utsnittene når vi er sammen ute i naturen.
Jeg med kameralinsa og han med utsnitt-hjelperen, papir og blyant, ofte er det faktisk de samme motivene vi begge tiltrekkes av. 🙂
Det er mye spennende som skjer på Henriks skole, så om du er nysgjerrig, eller om du ønsker å bli en god tegner og/eller maler, burde du registrere deg på b9galleri skolen, det er helt gratis å registrere seg.
Plutselig så kommer akkurat det kurset du trenger eller ønsker å bli med på.

Fra skisse blir til akvarell

Tilbake sitter jeg igjen med mange gode følelser, opplevelser og sanseinntrykk fra denne deilige dagen nede på Møringa og jeg håper at dere som leser også har kost dere med egne og mine opplevelser gjennom helgen.

En ensom majestet mot nye mål



Lurer du kanskje litt på hva jeg skal bruke alt glasset til?, planen er å lage bilder når jeg har fått nok glass.
De kommer jeg nok til å dele etterhvert, både her og på B9 galleri på facebook.
Så istedenfor å tenke på glass som noe farlig og stykt kan du også tenke på det som noe vakkert..

Storslåtte Karljohansvern

Dagen startet ganske overskyet og den eneste solen i siktet var frokosten jeg fikk av Henrik :).

Men akkurat som bestilt, trengte solen seg gjennom skylaget så fort vi var ferdig å spise, så den planlagte turen til kunstsentret i Tønsberg ble raskt byttet ut med en tur til Karljohansvern i Horten.
Stien rundt Karljohansvern er en del av kyststien som strekker seg til Åsgårdstrand men denne dagen valgte vi altså den andre veien fra Horten kirke ned til Vollane og rundt det som nesten er en egen liten øy kun tilknyttet fastlandet og Horten by med 3 ulike bruer.
Vollane eller Vollen som det egentlig heter, er Hortens største og mest populære badeplass.
Diger østvendt gresslette ned mot Oslofjorden og en smal sandstrand.
Mest populære er en påstand kanskje ikke alle er enige i, for i Horten er det litt sånn at om du har vokst opp ved Løvøya er dette den mest populære stranden og for meg som er vokst opp på Borre er den ingen bedre strand enn Borrestranda, ikke viktig er det heller men måtte bare sies, tilbake til turen i dag, nemlig vakre Karljohansvern.
Denne veien/stien er en flott rundtur i historiske omgivelser, på turen finner du tre kanonbatterier fra 1870 årene, Horten Kirke som er fra 1855 og rester etter over hundre år med skipsverftsindustri for de som er interessert i historie er det mye å lese om Karljohansvern på nettet.

For meg handler nesten hver tur ut i naturen om å lage egne historier, selv om jeg også er opptatt av hva som har foregått i akkurat det område jeg befinner meg i, tidligere og gjerne langt tilbake i tid.
Det skaper liksom litt ekstra spenning å tenke på hvordan det så ut da, hva gjorde de som gikk akkurat her hvor jeg går nå, hva tenkte de på?
Kan naturen fortelle meg noe vi ikke kan se med det blotte øye? ofte føler jeg det, eller jeg ser små budskap på bakken og fremmed elementer som ikke kan ha vært der fra før.
I dag har jeg brukt ekstra lang tid på denne rundturen, jeg har ikke fulgt stien men strandlinjen på jakt etter “gull” eller for meg gull men kanskje for andre bare helt vanlig irriterende glass biter.
Jeg har et prosjekt i hodet med sjøglass og selv om jeg blir både irritert og skremt over hvor mye glass det ligger langs vår strandlinje, blir jeg altså også glad for å finne nettopp de slitne, frostede glassbitene (kanskje også noen andre blir glad for at jeg faktisk tar de med meg hjem).
Møringa heter stranden du møter på etter Vollane.
Møringa har alltid vært der men er splitter ny fra 2009 etter at den ble frigitt fra militært bruk.
Stranden ser litt uryddig ut, men skal i følge lokalkjente ha en veldig fin sandbunn.
Akkurat det teste jeg ikke i dag men det var langs strandlinjen her jeg så fargeprakt og mystikk, både menneskeskapt og skapt av tidens tann.

Selv om den gamle flyhangaren, Hangar B er vernet og funnet bevaringsverdig av myndighetene, er det ikke noe som tyder på at det gjøres noe med fasaden. Rust og knuste ruter og nå som den er symbolsk sperret med gjerder er det bare enkelte leieboere som kan ta seg inn, en av de ser du på bilde over.
Men uten å starte en politisk debatt her må jeg si at dette bygget burde tilhørt kultur Horten.
Et sted med liv, kreativitet, inkludering og bare moro, ja vi har kulturhuset 37 i Horten men vi trenger mye mer, et sted der vi kan arrangere store konserter og teatermiljøet med fler kan boltre seg..

Hele veien ble vi vist kjærlighet, men for å se alle disse kjærtegnene må du faktisk stoppe opp litt å se deg rundt … jeg er nemlig overbevist om at naturen ønsker å forteller meg noe.

Kyststien-Horten

Deilige Lørdag, kalenderen sier Februar men temperaturmåleren sier vååååår.
Når du bor her hvor jeg bor, har du mange valgmuligheter for fantastiske turer rett utenfor døren, i dag ble valget kyststien.

Etter en harrytur i går og en litt lang musikalsk aften, var det en renselse å komme seg ut og ned til kysten.
Så fort jeg trer inn i denne edelløvskogen som kyststien svinger seg igjennom føler jeg en egn ro, en skogsro.
Jeg trekker pusten dypt ned i magen og tar inn saltvannslukten, hører de lette bølgene som skvulper mot strandgrensen og så fort jeg er våken og tilstede hører jeg en gjeng av snakkesalige fugler og trær.
Ja du visste kanskje ikke det men trærne snakker…, de snakker og har spennende historier å fortelle deg hvis du stopper opp og lytter.
Og vil du høre deres dypeste hemmeligheter, åpner du armene dine og gir dem en god og lang klem.
Legg øret ditt tett inntil stammen og bli i ett med treet og dens historie.
Høres kanskje litt sprøtt ut men prøv det, det skader deg i allefall ikke. For meg åpner det alle sanser og fantasien får flyte fritt, ingen trivielle utfordringer trenger igjennom.
Det er da jeg ser alle disse skulpturer og former, trærne forsøker å skjule for de som bare haster av sted.


Kyststien strekker seg fra Falkensten i Horten til Åsgårdstrand er ca. 13 km lang. Strekningen er en svært populær kyststi/sykkelsti, og er en del av Nordsjøløypa.
Start ved Falkensten eller fra Horten havn og følg kysten sørover mot Åsgårdsstrand.

Stien er skiltet “sykkelrute 1”.
Hvis du vil ta deg en pause kan du ta deg en tur innom Noatunet Café som ligger i nydelige omgivelser ved Oslofjorden.
Og der har de både inne og ute servering, du kan også leie for selskaper 🤩

Vet du hva Noatun egentlig betyr?
I norrøn mytologi er Nóatún (gammelnorsk “skipinnhegning”) boligen til guden Njörðr, beskrevet i Prosa Edda-boken Gylfaginning som lokalisert “i himmelen”.
Så derfra kommer navnet!

Istidsbelte i Essoskogen – Tønsberg

Turen i dag går i et av Tønsbergs viktigste rekreasjonsområder.

Selv om området ligger tett på Esso sitt hovedraffineri i Norge (Esso Slagentangen), en tur i skogen her gir meg god avkobling og gode opplevelser i et fantastisk turområde.
Oftest kombinerer vi turen med kaffepause på det vernede rullesteinbeltet fra istiden.
Dette beltet strekker seg videre til Mølen og Jomfruland.

Skogen har brede stier og er naturlig nok noe steinete i endel områder, spesielt nære sjøkanten. Et bredt nett av stier gjør at du kan utvide eller minske turen etter eget ønske.

Området er kjent for sin vakre flora på våren og skal ha områder med god matsopp.
Mulighet for fiske fra fjellet i syd eller brygge på Karlsvik.
Syd på Karlsvikodden er det en naturiststrand.

Havet og bøler som slår inn mot en strand eller steiner som er er balsam, det er ikke vanskelig å komme i en meditativ sinnsstemning der hjerte og pust finner rytmen jeg trenger for å tømme hodet og bare være.

Si meg hva du ser og jeg skal vise deg hva jeg ser.

Leave a Reply

Denne dagen tok vi også en tur i nærmiljøet, det vil si kanalen på Karljohansvern i Fyllinga

Hortensskogen - en del av kyststien

Byen der jeg bor er ganske liten, men det er en by omringet av vakker natur og historie. Når solen skinner og gradestokken viser -2 grader er det perfekt å ta seg en tur i nærmeste skog langs sjøen.
Hortensskogen heter skogen jeg i dag har gått en tur i, dette er en flott blandingsskog med en rekke svært gamle trær. Her finner du også den særegne og fredet mistelteinen, som vokser som busker i trekronene. De gamle, hule eikene som også er et perfekt levestedet for et stort og spennende artsmangfold.
En tur langs kanalen og sjøen er for meg balsam for sjelen, her ser jeg levende trær som raskt blir skapninger og nedsnødde krakker som fort lager små noveller i hodet. Naturen har alltid gjort det med meg, vekt meg opp fra en hverdags dvale og åpnet opp for kreativitet, historier og sinnsro.