Jeg har vokst opp her, mellom skogen og havet, med Borrehaugene som en stille bakgrunn i barndommens landskap.
Det er noe eget med å vende tilbake hit – som om kroppen husker roen før tankene gjør det.
Denne vårdagen bar vi med oss kylling- og brokkolisalat, og fant krakken nede ved strandkanten. Gravhaugene hvilte trygt bak oss, og hvitveisen bredte seg som et levende teppe inn mot skogen.
Her, akkurat her, finner vi ro. Alltid.
Og kanskje er det nettopp det våren handler om – å komme tilbake til det som gir pusten plass.
Vi sitter på krakken ved strandens rand,
med kylling og salat i hver vår hand.Brokkolien knaser, sitronen er mild,
vårsmaken brer seg – stille og snill.Bak oss ruver gravhaugens ro,
tusen år gamle tanker i jordens bo.Foran oss glitrer fjorden så blå,
mens bølgene nynner på alt vi kan forståI skogkanten danser et hvitveis-teppe,
som små stjerner på grønneste steppe.Vi smiler mot våren, mot liv som gror,
– Hennysway-
ved Borrehaugene – der hjertet bor.
Vårens enkle gleder er alltid de største, og det er de vi trenger å huske på i hverdagen.
Hva er din plass for ro?
