Det finnes så mange lister for alt vi skal bli. Sterkere. Raskere. Flinkere. Mer.
Men i år spør jeg meg selv om noe annet:
Hva vil jeg beskytte?
Jeg vil beskytte det langsomme i meg. De dagene hvor ingenting egentlig skjer, men hvor hjertet får hvile. Jeg vil beskytte pusten min mot kalenderens støy og la tiden få gå litt på skrå.
Jeg vil beskytte de menneskene som lar meg være stille uten forklaring. De som ikke presser frem svar, men sitter ved siden av når ordene trenger pause.
Jeg vil beskytte mine små ritualer: kaffe i favorittkoppen, morgenlys over kjøkkenveggen, en sang som alltid finner veien hjem til meg.
Jeg vil beskytte grensene mine. Ikke som murer, men som hager — der bare det som gir liv får vokse.
Og i alt dette bærer jeg også noen drømmer. Ikke høye, krevende drømmer, men myke ønsker for vår datter.
At hun skal vokse med trygghet i hjertet. At hun skal kjenne sin egen verdi før verden prøver å definere den. At hun skal tørre å være både sterk og sårbar. At hun skal finne steder — og mennesker — hvor hun får være helt seg selv.
Jeg ønsker for henne et liv med ro i bunnen. Med latter som sitter løst. Med mot nok til å gå sin vei, og visdom nok til å hvile når hun trenger det.
Og kanskje viktigst av alt: Jeg vil beskytte gleden. Den stille, dype gleden som ikke roper, men som bærer.
2026 får komme som det vil. Men jeg møter det ikke med krav. Jeg møter det med omsorg.
For i år handler det ikke om alt jeg skal bli. Det handler om alt jeg velger å ta vare på. For meg. For oss. For henne.
Hun lærte meg at musikk ikke bare spilles – den leves. -Hennysway-
Gjennom livets tunge dager fant hun veien med musikken. Den hjalp henne å forstå, å holde ut, å finne meningen med livet. Det var en gave hun bar videre – lært av sin egen mor og far, og gitt videre til oss, som en stille arv av toner og kjærlighet. 🤍
Disse dagene er stillere enn vanlig. Hjertet mitt bærer tunge toner, og ordene kommer ikke like lett som de pleier. I morgen skal vi ta farvel med mamma. Hun gikk bort den 19. oktober, og selv om jeg har visst det en stund, begynner det først nå å synke inn. Det er som om kroppen og sjelen prøver å forstå det hodet allerede vet.
I kveld sitter jeg og hører på musikk som minner meg om henne — om et langt liv vi delte, side om side. Hun var musikk. Da jeg var liten, fylte hun huset med sang og trekkspill. Hun kunne alt fra gamle skillingsviser og «Frem fra glemselen» til Only Sixteen og Queen. Hun elsket Dizzie Tunes, lo høyt av Hege Schøyen, og hadde Jahn Teigen på repeat i bilen – på vei til og fra jobb, dag etter dag.
Musikk var hennes språk, og det ble mitt også. Kanskje det er derfor stillheten kjennes så annerledes nå.
Hennysway vil alltid bære spor av henne. I varmen, i omsorgen, i alt det ekte. Så om det er litt stille her inne for tiden, er det bare fordi jeg puster meg gjennom sorgen – med musikken, minnene og kjærligheten som følger meg videre.
Til mamma – alltid. 🤍
Hun spilte og sang seg inn i hjertene våre, med varme, styrke og en stille melodi. Selv når tonene ble svake, bar hun musikken i seg – helt til slutt.
Nå er det vi som bærer sangen videre, med savn, med kjærlighet, og med takknemlighet for alt hun var. 🤍
«Jeg tror mange av oss bærer på ubesvarte spørsmål til våre foreldre. Noen ganger får vi aldri svarene, men vi kan likevel velge å forstå – og å leve videre med både sår og kjærlighet.»
Kjære pappa💔
Jeg vet du bar på mer enn jeg kunne forstå. Du mistet din egen far da du bare var altfor liten, og du måtte bli voksen lenge før barndommen din var over. Allerede som femtenåring måtte du begynne å jobbe for å bidra for at du selv, farmor og dine søsken å klare seg.
Kanskje var det der kjærligheten stoppet opp, pappa? Kanskje lærte du at livet var hardt, at overlevelse betydde mer enn å si “jeg er glad i deg”. Kanskje var det derfor du ofte valgte kritikk og forsvar, når vi trengte varme ord og trygghet.
Jeg forstår mer nå enn før. Men likevel gjør det vondt. For vi gjorde deg aldri noe galt. Vi var bare barna dine – som lengtet etter det du aldri klarte å gi.
Du kunne skryte av oss til andre, du kunne vise kjærlighet til mine barn, men ikke til meg. Og jeg vet nå at det handlet mer om deg og dine sår, enn om meg.
Jeg prøver å tilgi, pappa. Og jeg prøver å bære savnet på en måte som lar meg være friere enn du var.
Din datter 💔
Sår og kjærlighet
Du mistet din far for tidlig, og jeg mistet den siden av deg som kunne si at jeg var god nok.
Du fant rom for stolthet hos andre, men aldri hos meg. Det savnet lever videre – sammen med spørsmålene uten svar. -Hennysway-
Rundt halsen bærer jeg et kjede som betyr mer enn ord kan si. Inne i denne lotusen hviler asken til vår sønn. En liten gullblomst nær hjertet mitt – et symbol på kjærligheten, sorgen og styrken som følger meg hver dag.
Noen ganger føles livet så urettferdig tungt. Men når jeg legger hånden over lotusen, minner den meg om at kjærligheten aldri dør. Den forblir – stille, men evig.
Noen mennesker setter dype spor, selv om livet deres blir altfor kort.
Benjamin Liam Ruud fra Horten var en av dem. En morsom, tydelig, glad, rolig, sammensatt og kjærlig sjel som fant frihet, sannhet og glede i musikken – og som rakk å berøre mange før han gikk bort, bare 18 år gammel.
Hans egen ord var: jeg kan ikke leve uten musikk, jeg tenker på og lever musikk 24/7.
Et musikalsk talent fra barndommen
Allerede som treåring ønsket Benjamin seg trommesett, og sammen med søsteren og venner begynte han tidlig å lage musikk. Han hadde både et øre for rytme og et hjerte for tekst.
Etter hvert utdannet han seg først innen media og deretter i lydproduksjon. Han fikk kulturstøtte og en mediapris for 2 av sine norske låter «Jantelovens hovedstad» og «Statshat» (Hennysway).
Han opptrådte jevnlig på Åpen scene og andre arrangementer på kulturhuset 37 i Horten, både som soloartist og i prosjekter som THC og Ruud & The Giant.
Han fikk også vært oppvarming for etablerte artister som Gatas Parlament noe han som ung syntes var veldig stas. (Hennysway).
Den siste låten
Dagen før sin altfor tidlige bortgang spilte Benjamin inn låten «2016». Denne ble fremført i hans minne på kulturhuset, der venner, familie og musikere samlet seg til en rørende markering (Gjengangeren).
Benjamin døde 15. mai 2016, bare 18 år gammel.
Musikk som sorg og terapi
For familien ble musikken en måte å bære sorgen på. I hans eget hjemmestudio fullførte de mange av låtene han hadde begynt på, og utga musikken under Ruudfamily og Liam Ruud (Klikk).
Gjennom dette arbeidet fikk de kjenne på nærheten til Benjamin – som om han fortsatt var til stede gjennom musikken og tekstene sine.
Også hans nære venn og samarbeidspartner Sebastian Zalo har hedret ham videre i sin musikk også ❤️
Et menneske med et stort hjerte
Benjamin beskrives som en «gammel klok sjel». Han hadde et kjærlig forhold til familien og venner, og en sterk evne til å se skjønnheten i natur og små øyeblikk (Hennysway).
Det er kanskje nettopp derfor musikken hans fortsatt føles så ekte. Han la hele seg selv i tekstene – og derfor lever også han videre i dem.
Arven etter Benjamin
Hvert år minnes familien og nærmiljøet Benjamin – med sorg, men også med takknemlighet for alt han rakk å gi. Familien har fortsatt å uttrykke seg kreativt gjennom sang, skriving og kunst, og minner jevnlig om sønnens sterke nærvær og arv. (Gjengangeren).
Og et sted der ute ligger fortsatt videoen hvor han med glimt i øyet rapper om vann – et lite, men verdifullt stykke av ham som mange kan smile til i dag. Tatt opp på sparket rett inn på mobilen. (YouTube).
En stemme som aldri stilner
Benjamin Liam Ruud fikk ikke et langt liv, men han rakk å sette spor. I musikken. I vennskapene. I familien. Og i hjertene til alle som lyttet.
Gjennom låtene hans lever stemmen hans videre – ærlig, sårbar, og full av kjærlighet.
Det er ni år siden nå. Ni år siden livet rev i stykker alt jeg var.
Du skulle blitt nitten. Du skulle levd. Men du døde.
Og jeg døde litt med deg.
De sier ting som: «Du må gi slipp.» «Du må gå videre.»
De sier det lavt, eller de sier det høyt – og alltid med den tonen.
Du vet. Den som aldri har kjent jorda forsvinne under føttene fordi barnet deres ikke lenger puster.
De har aldri holdt et kaldt kinn og visst at dette er siste gang.
De har aldri pakket sammen klær som fortsatt lukter liv. Så nei. Jeg skal ikke «gå videre».
Jeg går med sorgen. Jeg bærer deg i alt.
Du er i morgensolen som treffer kjøkkenbordet. Du er i de knuste drømmene jeg ikke orker å rydde opp i. Du er i stillheten etter latteren som aldri kommer.
Ni år, Benjamin. Og det gjør fortsatt vondt å puste.
Men jeg puster. Og jeg elsker deg. Fortsatt. For alltid.
Våknet opp med strålende sol og fuglekvitter i dag også.
Men i dag er det faktisk en litt spesiell dag, vi har 20 års bryllupsdag i dag. Ikke Norsk bryllupsdag men Thai bryllupsdag.
I 2005 på vår 10 års bryllupsreise giftet vi oss nemlig på nytt, vi bodde også da i Hua Hin og vielsen ble gjennomført i et av de eldste templene i Petchaburi. Som en del av vigelsen måtte vi før soloppgang finne munker vi kunne gi våre almisser til, slik at de kunne velsigne oss, det måtte være et oddetall før vi nådde templet for den endelige velsignelsen der. Det var en utrolig spennende og lærerrik måte å gjennomføre denne dagen på.
Vakkert omringet av mørket stod vi opp kl 05:00, tok med oss våre gaver og kjørte av gårde på jakt etter munker langs veien. De kan nemlig ikke mottat gaver etter solens oppgang.
Thai bryllup 2005
Vår siste vigelse ble utført i Wat Mahathat-tempelet, som er en blanding av sene Ayutthaya og tidlige Rattanakosin-stiler med en tilpasning av det gamle Khmer-klosteret.
20 år etter denne store dagen
Det er jo slike minner jeg bærer nærmest hjerte, og det er spesielt å være her på dagen 20 år etter.
Planen var å dra til Petchaburi i dag også men formen var ikke helt på topp når jeg våknet i dag. Så jeg tenkte det var best å spare meg til en bedre middag seinere på kvelden.
Henrik hadde forberedt en liten gave og for en som elsker friske blomster og planter falt den kanskje ikke helt i god jord. Men moro var det og den står vel i stil med luen jeg kjøpte dagen før. 😂
Tror han forstod at jeg ble litt overrasket og skuffet over falske silkeblomster på vår 20 års bryllupsdag og imens jeg hvilte litt inne i airconditionen, hadde han vært avgårde for å gjøre gaven litt mer Hennysway vennlig 🤣 ❤️
Og da var jeg mer enn takknemlig igjen, dette var gave i min gate. Vakre duftende orkideer og deilig frisk ostekake.
Minnes du Wat Mahathat ?
To ti år har vi danset gjennom livets farger, der minner fra Wat Mahathat fortsatt lyser sterkt. I Petchaburi fant vi ro, i tempelets stille bønner, en oase av fred, der hjertene våre ble nært.
På stranden i Pranburi, under stjerner og hav, ble kvelden vår forvandlet til en evig symfoni. Live musikk hvisket kjærlighetens navn, og vi fant i rytmen et nytt kapittel – bare vi to, i harmoni.
Vår bryllupsdag feires med både glede og savn, en reise av to tiår, fylt av både storm og stille ro. I Thailands varme favn, der kjærligheten vant, lever minnene videre, som et evig, gyllent løfte, tro. -Hennysway-
Ja slike dager får meg til å tenke tilbake, livet flyr av sted og noen ganger føles det som om alt har stått helt stille.
Kun bilder avslører tiden, minnene er like sterke som selve dagen. Det er både takknemlighet og vedmod å kunne få oppleve slike dager også 20 år etter, vil så gjerne at tiden kunne stoppet litt opp, eller gått litt langsommere.
Vi feirer på Anantara – hotellet vi var på første gang i 2000.
Jeg gleder meg alltid til et besøk på Anantara Resort, det var her vi var første gang vi dro til Thailand, Benjamin var 3 år og Naomi 6 år.
Etter det har vi feiret 3 julaftener her, bodd her både i 2006 og 2008, men nå drar vi hit for å spise en bedre middag, og feire kjærligheten sammen med Benji og Ilya 🥰
På veien ned, svingte vi innom Artist Village for å se om de var åpne, der hadde de akkurat stengt men vi ble vennlig tatt imot av deres parkeringsvakter.
Merkelige fugler, kalkuner eller hva det nå var, plassert helt feil her inne på parkeringsplassen.
Etter en kort feilkjøring, noe som har skjedd ofte denne turen, skylder på Google maps, Siri er ikke så kjent i Thailand 🙈 svingte vi endelig inn på Anantara, dette fantastisk nydelige stedet i Hua Hin.
Middag for 4
Dette er et hotell resort i vår stil, en ekte Thai følelse med vakre skulpturer og en fantastisk hage.
Fra resepsjonen er det bare en kort rusletur ned til restauranten Rim Nam som ligger ved bassenget.
Rim Nam har 5 stjerner på Tripadvisor, det er ikke så mange som vet det men restaurantene inne på de store resortene kan også besøkes av gjester som ikke bor på resortet.
Og det er verdt å merke seg at noen av verdens beste chefer jobber på akkurat disse resortene.
Så her gledet vi oss til en kulinarisk matopplevelse sammen med bonusdatter og hennes herlige forlovede.
Som vanlig kjøpte vi flere ulike retter og delte på det som var, det er det som er så deilig med Thai mat. Bare sitte slik sammen og nyte rett etter rett, alltid noe for alle.
Kvelden ble akkurat så bra jeg hadde håpet, manglet selvfølgelig vår egen datter Naomi men dette var så nærme vi kom og det var helt etter vår smak.
Kjærligheten ble feiret med folk vi er veldig glad i og også disse minnene blir lagret i minnebanken som et av de øyeblikkene som var annerledes enn alle de hverdagslige.
Takk for en herlig bryllupsdag , vi har markert at to tiår har passert siden vi satt på kne sammen i Wat Mahathat.
10 Juli og min kjære mamma har bursdag i dag, 76 år som i dag er fortsatt ganske ungt. Bursdager er dagene der man reflekterer litt ekstra, ikke bare over dagen som er men alle de bursdager som har vært.
Mamma er en person det alltid har vært musikk, vennlighet, smil/latter og kreativitet rundt. Hun var stort sett alene med oss når vi var små, hun er snill som dagen var lang og det var lite problemer i vår barndom sammen med henne. Hun var der når vi gikk på skolen og hun var der når vi kom hjem, alltid klar med hjemmelagd næringsrik mat, rene, pene og hjemmesydde klær.
Jeg har mange gode minner fra disse stundene da det bare var oss tre hjemme.❤️
Men årene siden da, har bydd på mange utfordringer og de siste 7 årene har min kjære mamma slitt med å finne tilbake til den hun engang var.
Mangler Matteus, Emilie og Jon for å bli en full vakker bukett .
Men i dag ble det ekstra hyggelig for oss alle, for selv om kanskje ikke bursdager betyr så mye mer, betyr det mye når barn og barnebarn kommer sammen og for min mamma som ikke lenger er så mye ute, betyr det ekstra mye når barnebarna tar en tur på besøk.
Gratulere så masse med dagen vakre, lille mamma ❤️ håper du snart blir bedre.
