Hennysway er min vei til endring, og bloggens ulike sider og emner forteller om hva som gir meg livsmotivasjon og hverdagglede.

I det siste har jeg fått endel spørsmål angående bloggen, hvorfor en blogg?, hva ønsker jeg å formidle?, og til hvem skriver jeg.

Spørsmålene er gode og mange men svarene er litt dypere og mer personlige enn selve spørsmålene.
Hvorfor det ble en blogg vet jeg ikke helt, jeg har alltid elsket å skrive.
Har skrevet mange dikt, noveller og ja til og med en ganske tykk biografisk roman som ikke er utgitt ennå.
Jeg elsker å mimre og hente fram tidligere minner bare for å sette meg selv tilbake til akkurat det minnet, å bare være der en stund.
Jeg elsker de små øyeblikkene, opplevelsene og følelsene som gjør gir meg et lite klyp i sansesesentrene mine.
Og med et bilde er opplevelsen min ofte komplett, derfor har jeg alltid kameraet med meg også fysisk.
Ja for utsnittene til alle bildene tar jeg først med øynene, det utsnittet som fanger oppmerksomheten min og som gir meg den gode følelsen blir utsnittet jeg også fotograferer med kameraet.
Utsnittene kommer gjerne med en setning, eller en liten historie inne i hodet først.
Jeg har det man på fagspråket kaller et fotografisk minne det betyr at jeg behandler bildet jeg ser, ved å gjøre en nøye skanning. Timer, dager og år senere kan jeg fremdeles huske det, som om det er rett foran meg i detalj, det er utrolig godt å ha en slik evne når jeg skal ta vare på minner men det er også forferdelig vondt.
For når jeg husker alle detaljer av en god mat opplevelse eller en rensende skogstur, så gjør jeg også det med alt det vonde jeg har opplevd gjennom livet. Hos meg blir slike minner ofte forsterket, fordi følelsene jeg følte der og da kommer med i selve bildeminnet.

Jeg har alltid elsket naturen, selv om jeg ikke alltid har benyttet dens kraft og heller ikke alltid satt pris på den. Jeg har nok latt jobb og forpliktelser ta altfor stor plass i livet mitt, det er noe jeg ikke ville gjort igjen.

Hele mitt voksne liv har jeg jobbet med og for at andre skal trene på å finne glede og mestring i egne liv, ja rett og slett finne sin livsmotivasjon.
Jeg tenker ikke da på hårete mål, jeg tenker på små hverdagslige hendelser, gjøremål og aktiviteter.
Det å smake på maten jeg spiser, nei ikke bare smake med munnen men faktisk smake med ro, syn, lukt, følelse og munn, ja rett og slett med alle sanser.

Etter at Benjamin døde 15.05.2016 stoppet livet mitt helt. Jeg så absolutt ingen verdi i å leve lenger utenom min datter Naomi, mann Henrik og de nærmeste da selvfølgelig, som er grunnen til at jeg valgte å fortsatt være her. Ja for det var faktisk et valg både jeg og min mann tok den gangen for snart 7 år siden!

Jeg så ingen logisk grunn til at jeg fortsatt skulle forholde meg til de banale tingene i livet, alt det overfladiske, løgnen, fasadene, falskheten, reglene og rutinene som er menneskeskapte for at vi alle på ett eller annet tidspunkt skal tryne.
For mennesker jeg var glad i, hadde tillit til og som jeg trodde var mine allierte forsvant, feige lukket de øynene og snudde meg ryggen når alvoret startet og jeg trengte dem aller mest i livet.
Det er smertefullt og vondt å erfare, og akkurat det erfarte jeg flere ganger i løpet av de første årene etter Benjamin sin død.
Men selv slike erfaringer styrker meg nå, de er med på å holde klare linjer i livet og å prioritere hvem og hva jeg bruker min energi på.
Hvem og hva jeg trenger, for at jeg skal ha det bra?, det er det eneste som betyr noe for meg, for det er først da jeg kan gi og elske tilbake til de som faktisk fortjener det.
Nå ser jeg mine støttespillere med et klarere blikk, de som alltid tar meg imot når jeg faller.
Det er kun plass til positiv energi i resten av mitt liv !

Men selv da, når jeg hadde det som aller verst i livet, fortsatte jeg etter vært å så mine frø i drivhuset, jeg fortsatte å lage egenprodusert mat og drikke fra hagens spiskammer, jeg fortsatte å skrive dagbok og dikt, jeg fortsatte å produsere musikk, både vår og Benjamin sin musikk, jeg fortsatte å sitte i timesvis å se og lytte på fuglene i hagen og jeg kunne sitte i strandkanten på Borrestranda og bare være i ett med naturen.
Jeg er overbevist om at hvis jeg ikke hadde klart å finne disse små øyeblikkene, og faktisk også legge merke til disse gledene i hverdagen den gangen, så hadde jeg ikke vært her i dag.

Etter noen år startet jeg å drømme igjen, jeg tillot meg selv å ha lyst til å leve, lyst til å le, lyst til å danse, lyst til å oppleve, lyst til å kreere, lyst til å hjelpe og å gjøre det 100%.
Jeg måtte restarte livet uten å ta med meg alt det negative fra fortiden, jeg måtte ta en indre kamp, bestemme meg for at det er kun denne dagen i dag jeg kan gjøre noe med. Jeg bestemte meg for å være takknemlig for alt jeg fortsatt kunne gjøre noe med og det andre ikke kunne ta fra meg.
Den vonde meningsløse og urettferdige fortiden, ble derfor skrevet ned i den biografiske romanen og permene ble lukket til de en gang åpnes igjen for alle til å lese, når jeg er klar.

Jeg fant ut at jeg gjør mye forskjellig, jeg holder på med mange ulike ting, jeg er ingen ekspert på noe av det jeg driver med og det i seg selv tenkte jeg kunne inspirere andre til å bare gjøre, uten å tenke på resultater eller hva andre mener og tenker om det som blir gjort eller lagd.
For det er nettopp det bloggen min handler om, hva DU eller i dette tilfelle JEG bryr meg om, tenker på, opplever, ønsker å dele og hva det gir og gjør med meg som menneske, hva det gjør med hele meg.
Trene meg selv på å fange øyeblikk og gode minnebilder, vekke barnet i meg og si til henne at det viktigste er at du har det gøy, koser deg og mestrer.

Så med andre ord, hennysway er min livsmotivasjon.
Den handler om mine små, enkle gjøremål, hendelser, opplevelser i hverdagen som gir meg hverdagsglede og mestring.
For hver eneste gang jeg skriver ett innlegg lærer jeg nye ting, jeg blir mer oppmerksom, mer aktiv både fysisk og psykisk og jeg får lyst til å gi og dele med dere.

Jeg føler også at jeg er privilegert med en positiv holdning til det meste i livet, jeg ser sjeldent katastrofer eller hinder når noe blir ødelagt , eller ikke blir som planlagt, jeg lar ikke sykdom hindre meg eller stoppe meg, jeg ser alltid etter løsninger med engang og jeg er kanskje over middels sta 😊
Noe jeg selv ser på som en positiv egenskap, selv om andre kanskje ikke alltid er enige i det.
Min aller største fiende var meg selv men nå begynner til og med vi å bli venner, og vi er enige i en viktig ting, ingen andre mennesker, systemer og/eller regler skal kunne stoppe eller endre det jeg ønsker å si eller formidle 🙂

Håper du finner inspirasjon til å ta vare på din hverdagen, for dagen i dag kommer aldri igjen.