Jeg har ikke så mye forhold til kirker, kapeller og/eller kirkerom, men jeg elsker historier og vakre bygninger:
Og det er kanskje derfor Løvøykapell fascinerer meg og gjør meg nysgjerrig.

Løvøykapell, også kjent som Løvøykirken, er en sjelden perle blant Norges middelalderbygninger. Denne enkle langkirken ble reist på 1200-tallet og ligger fredelig til ved sjøen – som en stille vokter over århundrer med tro, tradisjon og tid.

Byggestilen er typisk for perioden, med steinmurer, små vinduer og et tidløst uttrykk som vitner om både ydmykhet og håndverksskjønnhet. Selv i dag kjenner man historiens pust mellom veggene – en hellighet som ikke roper, men hvisker.

Kapellet har blitt restaurert og bevart gjennom generasjoner, og brukes fortsatt til bryllup, gudstjenester og stillferdige stunder.
Det står ikke bare som et minne om kristen tro – men også om menneskelig fellesskap, respekt for landskap, og kjærligheten til det nære og enkle.

Løvøykapell – et stille hjerteslag fra 1200-tallet

Noen steder bærer stillheten på historier som ingen roper – men som hvisker.
Løvøykapell, også kalt Løvøykirken, er et slikt sted.

Midt i naturen, på vakre Løvøya utenfor Horten, ligger dette lille kapellet med røtter tilbake til 1200-tallet. En enkel langkirke i stein, reist i en tid da troen bar hverdagen og fellesskapet. Kapellet var opprinnelig viet til St. Hallvard og St. Martin av Tours, og det sies at det også var knyttet til den hellige St. Olavs kilde – en plass folk valfartet til med håp om helbredelse.

Etter reformasjonen ble kapellet gradvis forlatt og sto i mange år som en ruin. Men minnene ble aldri borte. I 1928 startet restaureringsarbeidet, og i 1950 ble kapellet gjenåpnet – ikke som en prangende katedral, men som en ydmyk påminnelse om det som har vært.

I dag er Løvøykapell et stille tilfluktssted.
Et rom for vielser, dåp, minner og ro.
Inne finner man kunst laget av Brit Bakken og Hans Gerhard Sørensen, en vakker mosaikk-altertavle, og en klebersteinsdøpefont med motiver fra Jesu liv.

Og kanskje det vakreste av alt:
Her trengs det ikke storhet for å føle noe hellig.
Bare tid. Tilstedeværelse. Og et åpent hjerte.

Dette fantastiske stein-kapellet bærer med seg en lang historie , Ja historien går helt tilbake til Olav Kyrres* regjeringstid.

Kapellet ble i sin tid viet til St. Halvard og St. Martin:
(Sankt Hallvard har blitt feiret som lokalhelgen i Norge, særlig på  Østlandet, fra omkring midten av 1000-tallet. Han er også skytshelgen for Oslo.
Sankt Martin har jeg ikke funnet noe om.)

På innsiden av kapellet er det som er igjen av 1200-tallets opprinnelige kirkebygg, det gamle steinalteret som fremdeles er i bruk.

Og akkurat det er litt spesielt å tenke på når du står inne i kapellet og ser din lille sønn blir døpt, og fatet med vannet står på akkurat dette steinalteret som har vært i bruk i så mange hundre år.
Det får meg til å tenke, nå er også du en del av historien til Løvøykapell, Benjamin.

På området utenfor kapellet finner du også en stein brønn, dette er ikke en hvilken som helst brønn, dette er St. Olavsbrønnen.
Brønnen var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid, den ble regnet som en «hellig kilde» og man trodde at vannet i brønnen hadde helbredende kraft.  
Løvøy var også stoppested for mange pilegrimer på vei til Nidaros på denne tiden.
(En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker.)

Det forekommer også slike pilegrimsreiser til Løvøy i dag og flere av disse pilegrimsreisene starter i Tønsberg , nærmere bestemt fra stedet hvor Lavranskirken stod i middelalderen og hvor sagaen forteller at Olav Haraldsson gikk til messe.
Deretter går ferden videre opp til slottsfjellet (Sancte Micles bergh) , før de vandrer mot Åsgårdstand.

Neste stopp er Borre kirke, en langskipet steinkirke fra 1100-tallet og som var blant de viktigste pilegrimsmål i Norge i middelalderen, grunnen til det, var Borrekorset som i dag henger på museum, helt konkret hva eller hvilke(n) relikvie(r) som var oppbevart på eller i korset og som gjorde at så mange i middelalderen anså Borrekorset som et hellig kors vet vi ikke i dag, men korset ble ansett å ha helbredende kraft.

Etter dette stoppet bærer det så videre til Løvøykapell og til kilden St. Olavsbrønnen ved kapellet, – kanskje den aller viktigste helligkilde på østlandsområdet i middelalderen!

Det ble kanskje litt mye historie denne gangen men jeg synes det er viktig at vet hva vi har rundt oss, slik at yngre generasjoner ser verdien av å ta vare på både bygg og historien om selve bygget/plassen.
Vi må aldri igjen tillate det som skjedde under og etter reformasjonen i 1536.

Selv om samfunn, politisk retning, religion og/eller tro endrer seg, må vi ta vare på vår alles felles historie.

Ingen bygninger, relikvier, statuer, skulpturer kan ødelegge det som er/var ekte og betydningsfullt for sin tid, eller det som er gjeldende for akkurat vår tidsperiode her på kloden.
Vi har en plikt til å la hele vår historie gå videre til nye generasjoner og tidsepoker.

*Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1069 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla, Fagerskinna og Morkinskinna.