Tag Archives: håkonhåkonson

Castrum Tunsbergis – Slottsfjellet

For alle dere som ikke vet det er Slottsfjellet et fjellplatå i Tønsberg kommune, fjellet ligger inntil bysenteret, med en høyde på 63 meter over havet.
Det er mange historiske hendelser fra dette fjellplatået eller berget som det ofte beskrives som i tidligere sagaer.
For meg er dette først og fremst et vakkert sted omringet av nydelig natur, utsikt, bygdehistorie, museer og ikke minst verdens beste rømmegrøt om sommeren.

Tegnet av Henrik Ruud
Fantastisk dag på Tunsberget
Ser dere lystrålen ?, den følger meg om dagen, den traff meg også på Natursentret ved Borrevannet og på Vassbånn
Utsikten fra toppen.

I dag har jeg dratt tilbake til mine barndomsminner, halve meg er nemlig Tønsberg-jente (på morssiden).
Slottsfjellet forbinder jeg med sommer, rømmegrøt, lek og moro.
Kun vi fire jentene, Mormor “Morsei”, mamma, søstera mi Renee og jeg.
Her har vi tilbragt mange timer både i og rundt tårnet, for den gang var tårnet åpent.
Ja til og med slottsfjellsfestivaler på tidlig 80 tallet, der min kusine, Morsei og jeg stolte satt i gressbakken , for å se på fetteren min som spilte trommer i bandet BenzCult.
Det jeg husker mest fra denne festivalen var mye farger, flagrende langt hår i myke rytmiske bevegelser, og meg og mormor som kanskje var litt malplasserte midt i denne frigjorte gjengen av rockere og «blomsterbarn». 🙂

Selve historien om plassen, fjellplatået, berget, var kanskje ikke så interessant på den tiden for meg, men minnene og følelsene vekkes raskt til live i det jeg starter oppstigningen men denne gangen er jeg på jakt etter historiene.
De fleste tenker nok middelalderen når de hører bynavnet Tønsberg, for det var jo da Tønsberg hadde sin storhetstid men det var i vikingtiden byen vokste fram, allerede omkring år null sto havet åtte meter høyere enn i dag i Tønsberg, det vil si nesten helt opp til dagens Storgate.
Så i det som senere skulle bli byen Tønsberg var det ikke så mye av området man kunne dyrke og utnytte den gangen.
De eldste gårdene det er funnet spor etter er likevel fra 200-tallet etter vår tidsregning.
Tønsberg ble etter dette stadig mer befolket, og i århundrene som fulgte vokste det fram en handelsplass.
Nettopp fordi Tønsberg over tid vokste fram som handelsplass og ikke ble grunnlagt av en konge eller annen mektig person, har det alltid vært tvil om når Tønsberg egentlig ble en by.
Den islandske sagaskriveren og høvdingen Snorre Sturlason beskrev i sitt hovedverk, Heimskringla, når og av hvem de andre store middelalderbyene, som Trondheim, Oslo og Bergen, ble grunnlagt.
Men når Snorre kommer til Tønsberg nevnes byens opprinnelse kun diffust og indirekte.
I Håkon Hårfagres saga skriver Snorre at Harald Hårfagre besøkte byen, eller kaupstaden, på vei til slaget ved Hafrsfjord.
Ettersom man antok at slaget fant sted i 872, festet etter hvert tradisjonen seg om at Tønsberg ble grunnlagt i 871.
De mente at det i alle fall da sikkert fantes en by der.
Det skrives av Snorre at Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet innsatte sin egen sønn, Bjørn Farmann, som konge over Vestfold, på Sem (Sæheim) kongsgård, rett utenfor Tønsberg, som kongssete.
Snorre beskriver Bjørn som en klok og fredelig type.
Men den rolige og sindige småkongen skulle få en brutal død.

Rivalisering med halvbroren Eirik Blodøks endte til slutt med at Bjørn Farmann ble hugget ned og drept utenfor Sem (Sæheim) kongsgård i år 927.
Ifølge Snorre ble han hauglagt i Farmannshaugen ved kongsgården, halv brødrene Olav og Sigrød ble også hugget ned av Eirik Blodøks.
Og i følge Snorre falt disse to i kamp ved Gunnarsbø i 934 og også de ble hauglagt på Haugar. 
Nå skal det sies at ingen av disse har blitt funnet på Haugar.

Spennende historie er det uansett men når du prøver å finne informasjon om slottsfjellet er det mye forskjellig som dukker opp og det er kanskje tiden fra 1100 tallet og fram til erobringen på 1500 tallet det er skrevet mest om.
Allerede på 1100 tallet beskrives tunsberghus som en av nordens største ringborger, og det nevnes også at under borgekrigen mellom baglerne og birkebeinere i år 1202 ble den beleiret og tatt. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne sto om Tunsberghus i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen i hele 20 uker, helt til sulten drev baglerne ut fra borgen.
Kong Sverre døde like etter.
Når jeg står her oppe og lukker øynene hører jeg klirrende sverd, piler suser forbi … lukten av brent halm og fakler pirrer sansene.
Og det er vanskelig å ikke høre alle hylene og skrikene av døende krigere i smerte.

«Birkebeinerne» (1869) hvor birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flykter fra baglerne med vesle Håkon Håkonsson, kong Sverres sønnesønn og kongssønn, til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros i 1206.

Ringborgen Tunsberghus ble bygget av kong Håkon Håkonson i hans regjeringstid 1217- 1263.
Det jeg synes er ekstra interessant med denne historien er jo at også Adalsborg ble bygget da, av den samme kongen.
Og begge borgene ble angrepet rundt samme tid nemlig rundt år 1503 av svenskene.
Tunsberghus ble etter dette angrepet plyndret og brent og som Adalsborgen liggende i ruiner, så mye historie, så mange sagaer og det eneste som er igjen er ruiner og Snorre Sturlasons sine kongesagaer.

I innlegget om Løvøy kapell skrev jeg også om et annet pilgrimsmål på veien til Nidaros, nemlig Sankt Mikkels berg ( viet til erkeengelen Mikael) allerede på 1100 tallet omtales den Mikaelskirken på Berget.
Men det var først i 1308 at kirken ble godkjent som kongelig kapell og får avlats-privilegier fra paven i Roma.
I et kongelig dokument fra 1141 nevnes Sancte Micles bergh som pilgrimsmål.
(Det skrives at Kirken antas å ha blitt anlagt omkring midten av 1100-tallet og er første gang nevnt i 1191, i forbindelse med at premonstratensermunkene i Olavsklosteret fikk rett til inntektene fra den. Kirken ble brukt som slottskirke fra Håkon IVs tid og er på Håkon Vs tid nevnt blant de kongelige kapeller. Kirken var rik som følge av store gaver og skal ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.)

Sønnen til Kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes Skuledatter ble også konge i Norge, hans navn var Magnus Lagbøtes Håkonson og kastellen oppe på slottsfjellet er oppkalt etter han, det heter nemlig Magnus Lagabøtes kastell, det bygget er fra ca 1276.

Selve tårnet som står der i dag ble ikke oppført før 1888 og med Bjønstjerne Bjørnsons Innskrift:
“Må byen som på tunet står få blomstre nye tusen år.”

Det er også satt opp steintavler med signaturene til Kong Håkon 1906, Kong Olav 1958 og Kong Harald 1992 på slottsfjellstårnet.

På nedsiden av fjellet møter du på en kvinnelig statue, dette er statuen av Prinsesse Kristina, kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes datter.
Hun dro fra slottet i Tønsberg i år 1257 for å gifte seg med den spanske kong Alfonsons bror.

Adalsborgen – En historisk tidsreise

Fra 6350 f.kr og helt til andre verdenskrig.

Etter tips fra en av dere lesere av bloggen, gikk turen i dag til Adalsborgen.
Helt nytt sted for meg, har verken sett eller hørt om dette stedet før, det har jeg kanskje men ingen ting om disse historiene har iallfall festet seg før i dag.

Ofte skulle jeg ønske det bare var mulig å ta tidsreiser istedenfor gåturer, da hadde jeg fått historien både tidsriktig og uten antagelser og tolkninger, samtidig som jeg ikke heller hadde trengt å gjette på alt jeg ser.

Men det er kanskje det som er litt spennende også, for det gir jo både meg og deg en mulighet til selv å føle, reflektere og gruble over historiene fra stedet.
Det du ser og hva/hvordan dette har blitt brukt eller levd med og i.
Forestille meg samfunnet, samtaler som ble holdt, konflikter og alt det et annet liv fra de ulike tidsepoker inneholder.

Jeg må ærlig si at det ikke er mye her som minner meg om en mektig festningsborg, hadde jeg ikke visst det hadde jeg aldri sett det.
Men når jeg vet det, er det mye lettere å forestille seg hvordan det må ha sett ut her fra 800 f.kr og fram til andre verdenskrig.

Bygdeborgene* var primitive festningsanlegg, anlagt på små og bratte fjelltopper som var utilgjengelige fra flere kanter. 
Bygdeborgene forklares vanligvis som midlertidige tilfluktssteder under urolige forhold i jernalderen, dels som festningsanlegg i utkantene av de gamle riker. (Midgard ?)

Noen var i bruk fra yngre bronsealder, cirka 800 år før vår tidsregning, men de er fra romertiden og folkevandringstiden, og noen var i bruk helt opp mot vikingtiden.
Det er funnet rester etter ca. 300 bygdeborger i landet, trolig har det vært flere.
I Horten kommune finner vi rester av 3 bygdeborger:
Skaanevetan,
Adalsborgen og
Reirborgen.
Trolig ble disse borgene, -som de fleste andre bygdeborger, bygd under folkevandringstiden, dvs. år 400- 600 e. Kr.
Kanskje Reirborgen og Adalsborgen kommer fra helt forskjellige tidsepoker?

Det er ikke så mye informasjon om disse bygdeborgene å finne, så jeg benyttet meg i dag av chatgpt, (kunstig intelligent samtalerobot):
Det var kanskje ekstra gøy å bruke denne teknologien, når jeg skal skrive om noe så historisk som dette stedet.

Det Chatgpt kunne fortelle meg som nettet ellers ikke fant, var at det mest sannsynlig var Håkon Håkonsson (en av Norges mest kjente konger) som bygde denne festningen på 1200 tallet.
Den lå strategisk til ved inngangen til Oslofjorden og var en del av forsvarslinjen mot angrep fra Danmark og Sverige.

Festningen i seg selv inneholdt en ringmur, et hovedtårn, flere mindre tårn og en grøft rundt murene.
Adalsborgen ble utsatt for mange angrep og beleiringer men det ble aldri erobret.
Den ble rett og slett bare forlatt og forfalt på 1500tallet.


Vi gikk videre på en vei som ble anlagt under den 2. verdenskrig.
Tyskerne sprengte ut store steinblokker av borgåsens høye og bratte østside som vi nå går under på stien.
Disse steinen ble brukt til tanksperring på jordet opp fra stranda ved gamle Steinbrygga på Borre.
Steinhinderet gikk på nordsiden av Borre kirke og ned i retning mot Borrevannet.

Etter krigen ble steinene brukt til molobygging av ny båthavn på Steinbrygga.

Moloen ved Borrestranden, nær Borrehaugene og Borre kirke.


Veien ender i en snuplass og går videre som sti sørover i skogen.
Stien går igjennom en fantastisk trolsk, vakker skog, så for de som bare ønsker en naturopplevelse, kan denne stien anbefales.

Det er også gjort flere funn av redskaper, våpen og bosetninger fra steinalderen i området rundt Skoppum som viser at området her var bebodd og aktivt brukt av mennesker i denne perioden men det er ingen indikasjon på at disse funnene og festningen har noen sammenheng.

Når det gjelder steinalder lokalitetene er det greit å huske at strandlinjen den gang lå langt høyere enn nå, ca 50-60 m over nåtidens strandlinje.
Steinalderfolkene på Skoppum bodde derfor ganske nær sjøen.

Totalt er det funnet 128 boplassfunn og 159
løsfunn fra Steinalderen i Vestfold i perioden 2000–2017.
Flertallet av de undersøkte lokalitetene er kystboplasser som kan dateres til tidlig- og mellommesolitikum, altså kan området her oppe på Skoppum ha vært et samfunn allerede fra 6350–4650 f.kr og 4650–3800 f.kr.
Hvorfor ikke arkeologer graver mer her i området forstår jeg ikke.


Men det er mer historie her, for i randsonen øst og sør for Borgåsen skal det også finnes tufter etter stuebebyggelser for småkårsfolk, ikke synlig under snøen.
Navn som «Kuskestua», «Susingstua» og Nils Børjerstua» (kan påvises).

Det er altså i dette området det er funnet fossile dyrkingsspor.
Eller for å si det med enklere ord: spor etter tidligere åkerbruk, menneskelagde åkere.
Det er også registrert mange steinalderfunn her og rundt borgen i 50-80 meters høyde etter den tids strandlinje da.

Hvis du går videre så kommer du gjennom en ny forsvarsmur.
Den har noen merkelige runde gropene i hver ende inn mot bergveggene.
Kløfta eller dalen, er flat i bunnen og har en sperremur i den nordre enden.
Arkeologer som har vært her har tenkt seg at det her har vært et ideelt sted å stenge inne bufe = kyr, kanskje for å hindre at ulv og/eller andre rovdyr skulle få tatt dyrene, eller kanskje den ble brukt til noe annet?, holde noen andre innestengt? hmmm, spennende.

Når terrenget skråner ned i bøkeskog mot sør og vest ser vi den utrakte enorme festningsmuren.
Den strekker seg i øst/vest retning i ca. 80-90 meter.
Det er liknende murer i samme retning over på den østre delen av borgen.
Her kan du se stengte fjellkløfter i mer skrånende bergsider.

Den lengste muren avsluttes ute på fjellkanten mot vest.
Det kan se ut for å være tre parallelle murer som har rast sammen.

Arkeologer mener at muren kan ha vært fundament for trepalisader som igjen vil gi et høyt forsvarsverk.
Prøv å legg merke til de runde gropene i muren.
Hva kan dette ha vært til?
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor visuelt imponerende dette må ha vært, selv nå etter mer enn 1500 år,i utrast tilstand.
Hvordan så det ut da?

Stien er ca 2 km lang (fram og tilbake).
Den er lettgått, unntatt selve opp- og nedstigningen til Adalsborgen.
Ja den var tung med snø og is som underlag og ingen sti å følge, hahah 🙂

Solveggen


Kommer du med bil: Finner du en liten parkeringsplass ved FV666 ved turens start.

For den interesserte, anbefaler jeg deg å lese arkeolog Tryggve Bernts masteravhandling i arkeologi gjort høsten 2012, den heter: ””Bygdeborgene – Tid for revurdering?””

Det er trist at slike steder ikke har mer interesse for vår arkeologer, politikere og historikere, for slike turer som dette bare trigger vitebegjæret mer, i alle fall mitt 🙂

*(Er oppmurte borganlegg fra forhistorisk tid, De fleste bygdeborgene i Norge kan dateres til yngre jernalder, selv om enkelte er datert til eldre jernalder og bronsealder.)

Krevende og spennende tur