Jeg har lenge hatt sansen for Trygve Skaug. Ikke bare for musikken, men kanskje aller mest for ordene. Han har en egen måte å skrive om livet på – enkelt, nært og uten å pakke det inn i mer enn nødvendig. Som dere leser nå sikkert har sett, elsker jeg ord, jeg drømmer meg bort i skriving.
Noen ganger dukker det opp en sang, et lite dikt eller bare noen få linjer akkurat når man trenger dem. Sånn har det vært med flere av tekstene hans for meg.
Da jeg så at Trygve Skaug skulle komme til Bykirken i Holmestrand, var det derfor ikke så mye å tenke på. Billetter måtte jeg ha.
Jeg liker konserter som gir litt mer enn bare musikk. Kvelder hvor man kan lene seg tilbake, lytte og la både ordene og tonene få gjøre jobben. Og akkurat kombinasjonen av Trygve Skaug og Holmestrand kirke føltes som en veldig fin ramme rundt en slik kveld.
Jeg vet ennå ikke hvilke sanger jeg kommer til å høre, hvilke ord som kommer til å treffe litt ekstra eller hvilken stemning jeg sitter igjen med etterpå.
Det får jeg skrive om når jeg har vært der.
For dette innlegget skal ikke handle om hva jeg tror kvelden kommer til å bli.
Det skal handle om hvordan den faktisk ble.
Konserten
Og konserten ble akkurat så nær og vakker som jeg hadde håpet på.
Det er noe helt eget med musikk og ord i et kirkerom. Denne kvelden føltes det nesten som om selve rommet pakket Trygves stemme, ordene og musikken inn og ga dem enda mer kraft. Det var høytidelig, nært og veldig vakkert. Noen ganger er det godt å bare sitte stille og være til stede – lytte og la ordene finne veien dit de skal.
Men denne kvelden fikk også et alvor over seg. Tidligere på dagen hadde vi fått vite at Kong Haralds tilstand var svært alvorlig, og det var vanskelig å ikke bære med seg den nyheten inn i kirkerommet.
Trygve leste diktet «Min konge» i sin helhet, og vi tente et lys for vår kjære konge.
Kongen min kaster hodet bakover og ler med tannkjøttet det er det ingen andre konger som gjør snakker om psykisk helse gutter som liker gutter og jenter klemmer kona si og Johaug i frivilligdress fra ‘94 spør om det finnes én som alle jeg kjenner er glad i det er kongen min ingen fler egentlig det er nok derfor akkurat han er kongen min
Det ble et sterkt øyeblikk. Kong Harald har for meg alltid stått for verdier som betyr mye – varme, respekt, raushet og ikke minst et Norge hvor det skal være plass til absolutt alle. Der satt vi sammen i kirken, med bekymringen for kongen vår, mens lyset brant.
Så denne opplevelsen ble sterk på flere måter enn jeg hadde sett for meg. Men midt i alvoret var det også godt å være akkurat der. Med Trygves stemme, hans ord og musikalitet, stillheten i kirkerommet og følelsen av fellesskap.
En vakker og vemodig kveld som jeg kommer til å bære med meg lenge.
Når tankene snurrer seg fast Som tråder i et fuglereir, der hvert “hva om” blir til støy og hvert valg veies med andres blikk. Jeg glemmer å puste — glemmer at nuet aldri krever forklaring.
Men så kommer morgenlyset stille inn gjennom gardinen, og kaffen damper rolig i koppen. Et lite øyeblikk uten krav — bare meg, bordet, og dagen som begynner uten at jeg trenger å forstå alt. -Hennysway-
Det er ni år siden nå. Ni år siden livet rev i stykker alt jeg var.
Du skulle blitt nitten. Du skulle levd. Men du døde.
Og jeg døde litt med deg.
De sier ting som: «Du må gi slipp.» «Du må gå videre.»
De sier det lavt, eller de sier det høyt – og alltid med den tonen.
Du vet. Den som aldri har kjent jorda forsvinne under føttene fordi barnet deres ikke lenger puster.
De har aldri holdt et kaldt kinn og visst at dette er siste gang.
De har aldri pakket sammen klær som fortsatt lukter liv. Så nei. Jeg skal ikke «gå videre».
Jeg går med sorgen. Jeg bærer deg i alt.
Du er i morgensolen som treffer kjøkkenbordet. Du er i de knuste drømmene jeg ikke orker å rydde opp i. Du er i stillheten etter latteren som aldri kommer.
Ni år, Benjamin. Og det gjør fortsatt vondt å puste.
Men jeg puster. Og jeg elsker deg. Fortsatt. For alltid.
