Når tankene snurrer seg fast
Som tråder i et fuglereir,
der hvert “hva om” blir til støy
og hvert valg veies med andres blikk.
Jeg glemmer å puste —
glemmer at nuet aldri krever forklaring.
Men så kommer morgenlyset
stille inn gjennom gardinen,
og kaffen damper rolig i koppen.
Et lite øyeblikk uten krav —
bare meg, bordet, og dagen som begynner
uten at jeg trenger å forstå alt.
-Hennysway-
9 år uten deg, Benjamin
(av mamma)
Det er ni år siden nå.
Ni år siden livet rev i stykker alt jeg var.
Du skulle blitt nitten.
Du skulle levd.
Men du døde.
Og jeg døde litt med deg.
De sier ting som:
«Du må gi slipp.»
«Du må gå videre.»
De sier det lavt, eller de sier det høyt –
og alltid med den tonen.
Du vet.
Den som aldri har kjent jorda forsvinne under føttene
fordi barnet deres ikke lenger puster.
De har aldri holdt et kaldt kinn
og visst at dette er siste gang.
De har aldri pakket sammen klær som fortsatt lukter liv.
Så nei. Jeg skal ikke «gå videre».
Jeg går med sorgen.
Jeg bærer deg i alt.
Du er i morgensolen som treffer kjøkkenbordet.
Du er i de knuste drømmene jeg ikke orker å rydde opp i.
Du er i stillheten etter latteren som aldri kommer.
Ni år, Benjamin.
Og det gjør fortsatt vondt å puste.
Men jeg puster.
Og jeg elsker deg.
Fortsatt.
For alltid.
«Sorgen er kjærlighet som ikke får et sted å gå.»
Hennysway – et sted for det som gjør livet ekte.
