Vi har vært tilbake i Hua Hin en ukes tid nå, og det føles… helt riktig.
Som om både kroppen og hjertet mitt puster i takt med luften her.
Det er litt som å komme hjem til et sted som har stått og ventet, som aldri maser, bare åpner armene og sier: «Du er tilbake – ta den tiden du trenger.»
Vår lille familie
Denne gangen er det jeg, Henrik og Naomi som er på reise sammen – et lite, trygt reisefølge som rusler, snuser og smaker oss gjennom dagene. Jeg våkner tidlig, lar solen varme meg sakte, og starter dagen uten stress, planer eller lister.
Vi lar humøret og nysgjerrigheten bestemme hvor vi skal gå. Noen dager tar vi bare et par minutter fra huset før vi ender opp på en kafé vi aldri har lagt merke til før, andre ganger pakker vi kofferten og drar innover til Kaeng Krachan.
Kaeng Krachan nasjonalpark
🦋 Og for en gave den nasjonalparken er! Hver eneste gang vi besøker den, føles det som å få adgang til en hemmelig verden. En verden med egne regler, rytmer og lyder.
Gibbon-apene roper over tretoppene, sommerfuglene danser som små malerklatter i vinden, og fuglene – åh, fuglene! – viser seg fra sin mest fargesprakende og grasiøse side.
Jeg har allerede fått noen bilder jeg nesten ikke tør tro er mine. De minner meg på hvor levende og vill verden fortsatt er, bare man er stille nok til å se den.
Her kan jeg bare være
Det er noe med tempoet her.
Alt går langsommere og jeg føler ro.
Jeg blir minnet på å se. Lytte. Være.
Her kjenner jeg hvordan skuldrene senker seg, hvordan sinnet roer seg, og hvordan det kreative rommet åpner seg litt mer for hver dag som går.
Og dette – dette er bare starten.
Vi har mange flere dager foran oss, flere måltider å dele, flere stier å utforske og enda flere skjulte perler som venter i vår kjære Hua Hin.
Eventyret fortsetter
Så jeg skriver dette mens vinden rusker forsiktig i gardinene, og kameraet ligger klart på bordet ved siden av meg, for man vet jo aldri hva slags vinger som kommer forbi i neste hjerteslag av et øyeblikk.
☀️ Med kjærlighet og takknemlighet fra tropene –
Hennysway