Vi startet dagen med en rolig frokost på 111 Social House i Soi 71, helt nede ved stranden i Hua Hin.
Dette stedet hadde vi gledet oss til å besøke, og det skuffet ikke.
(Se eget innlegg)

Den vakre hagen, den avslappede atmosfæren og utsikten mot havet gjorde frokosten til en opplevelse i seg selv. Maten var nydelig, kaffen smakte perfekt, og det var et av de stedene hvor man egentlig bare har lyst til å bli sittende litt lenger.

Etter frokosten satte vi kursen sørover mot Khao Kalok Beach i Pranburi.

Dette er et område vi alltid liker å vende tilbake til. Den lange stranden, den karakteristiske fjellformasjonen og den rolige stemningen gjør at tempoet automatisk senkes. Vi gikk en tur langs stranden, nøt havutsikten og lot timene bare få gå. Noen ganger er det nettopp disse enkle dagene som blir de aller fineste.

Etter noen timer i sterk sol og varme gikk turen tilbake til SMV3. Det var godt å komme hjem, få litt avkjøling og hvile før kveldens planer.

Art og Pang hadde invitert oss med til Railway Restaurant i nattmarket-gaten i Hua Hin.

Railway Restaurant & Bar

Denne kvelden hadde Art og Pang invitert oss med til Railway Restaurant, som ligger i den livlige nattmarket-gaten i Hua Hin. De visste at det skulle spille et band der, og både selskapet og musikken gjorde at vi gledet oss ekstra.

For en overraskelse det ble!

Dyktige musikere, god stemning og en avslappet atmosfære gjorde dette til en skikkelig fin musikkopplevelse. Samtidig fikk vi tilbringe kvelden med gode venner over et lett middagsmåltid.

En perfekt avslutning på en helt nydelig dag.

22. juli – En ny dag i SMV3

Jeg våknet til enda en varm dag. Faktisk føles det varmere enn det pleier å være på denne tiden av året.

Det første som møter meg om morgenen er alltid hagen, og denne gangen kjenner jeg fortsatt litt på skuffelsen. Det er nå tre måneder siden sist vi var her, og dessverre har hagen forfalt mer enn den burde. De siste par årene har jeg sett flere og flere planter og trær dø, rett og slett fordi de ikke får nok vann og næring.

Det gjør meg trist. Ikke bare fordi vi har brukt mye tid og penger på å skape en hage vi elsker, men fordi dette er levende planter som fortjener å bli tatt vare på.
Vi betaler to gartnere for å vedlikeholde hagen tre ganger i uken gjennom hele året, og vi kjøper inn både gjødsel og det de trenger for å holde plantene friske.

Flere har sagt til meg at jeg må senke kravene mine.
Kanskje.
Men kanskje handler det ikke om høye krav.
Kanskje handler det om å ta vare på det som lever rundt oss. Det synes jeg ikke er for mye å forvente. Eller å ta vare på det man allerede har invistert så mye tid og penger på.

Heldigvis er det mye annet som fyller dagene med glede.

Henrik og Naomi sov lenge denne morgenen, så jeg hadde fire–fem timer alene.
Jeg blir litt rastløs når det blir for stille, så det var godt da vi endelig kom oss ut for å spise en sen frokost.

Paris Bakery – Frokost, endelig

Planen var egentlig Mulberry, men da vi kom frem var det stengt. Da ble det Paris Bakery i Soi 102 i stedet – og det angret vi ikke på.
En fantastisk frokost med god kaffe, ferske bakervarer og en rolig start på dagen. Noen ganger blir alternativene minst like gode som den opprinnelige planen.

Etter frokosten tok vi turen innom loppemarkedet i tredje etasje på Blueport.
Naomi kunne sikkert gått der i flere timer og kikket på alle de små skattene, mens jeg etter en stund kjente at både varmen og trøttheten tok overhånd. Det er fascinerende hvor forskjellige vi kan være – hun kunne lett fortsatt, mens jeg var klar for sofa og aircondition.

Et par timer hjemme gjorde underverker.

DAR Restaurant

Senere på ettermiddagen kom Naomi tilbake, og vi ble enige om at dagens middag måtte bli på DAR Restaurant, sammen med Rocky og Salina.

Det er alltid noe helt spesielt ved å møte dem igjen. Nå har vi faktisk kjent hverandre i tolv år. Vi har fulgt reisen deres fra den gangen de drev en liten matbod, til i dag hvor de eier det som etter min mening har blitt en av Hua Hins aller beste thairestauranter.

Det er inspirerende å se hva hardt arbeid, lidenskap og utholdenhet kan føre til.

Noen vennskap varer, selv om månedene går mellom hver gang man møtes. Når vi setter oss rundt bordet hos Rocky og Salina føles det aldri som om vi har vært borte. Det er akkurat som å komme hjem til gode venner.

Og kanskje er det nettopp det som gjør Hua Hin til så mye mer enn et feriested for oss.
Det er menneskene, møtene og de små øyeblikkene som gjør at vi alltid gleder oss til å komme tilbake.