Helgen fortsetter å servere oss varme solfylte dager, og for to middelaldrende voksne som vi jo er nå må vi bare ut på tur.

Og her hvor vi bor trenger du ikke dra langt for å befinne deg omringet av vakker natur, mystikk og truede arter.

I dag startet vi fra RS Noatun på Langgrunn, kyststien fram til Borrehaugene er kanskje ikke så lang tur men her er det rom for flere avstikkere og utallige plasser for pauser og fotografering.

Det jeg hade gledet meg til å se var Hettemåkene og Tjeld, som på denne tiden av året er i full gang med å sikre neste generasjon.
Jeg ble både glad og positivt overrassket når jeg så de fantastiske rugekassene langs strandsonen, de hadde jeg ikke lagt merke til året før.

Og her var ikke en kasse ledig for innflytting.

Jeg er en fugle elsker og det varmer hjerte når jeg ser hvordan disse blir tatt vare på.

Videre bortover stien fant vi en av våre favoritt pause steder, det er noe med akkurat denne plassen, mangfoldet av stein-arter som viser en reise gjennom årtusener med mønstre og fargespill, som får historier til å poppe opp i hodet mitt.

Gamle steiner i bølgeskvulp,
Tidens spor i deres kulp.
Fortidens visdom de bærer stolt,
I havets sang de evig ruller og stille forteller…..

-Hennysway-

Vi går videre inn på denne historiske stien, folk haster forbi på sykkel og i løpefart men jeg smyger meg langsomt og snakker med alt det vakre jeg finner på stien.
Jeg blir nesten litt sentimental av å tenke på at mine spor tråkker på samme sti som mennesker flere tusen år tilbake.

På vei inn i Borreparken eller vikingenes gravplass, er det alltid visdom i hvert vindkast.
Jeg blir alltid ekstra stille og ærbødig når jeg beveger meg mellom disse gravhaugene.

Og i dag ble dette vår neste pause sted, midt oppå en av haugene lengst unna hovedinngangen, midt i en blomstereng.

Det å ligge slik midt i en blomstereng og kikke opp på himmelen og dens mysterier, gjør meg ekstra våken i sinnet.

Og i mens Henrik sovner, blir jeg liggende å lage historier her på denne gravhaugen.

På Eirs grav ligger vi

Et lite eventyr fra Hennysway

I en tid lenge før vår egen, levde det en høvding på Borre.
Hans eneste datter, Eir, var kjent over hele Åsgaard for sin kjærlighet til naturen.
Hver dag danset hun blant de ville blomstene, fuglene, biene og trærne. Hennes glede smittet over på alle som så henne, og hennes latter var som musikk for skogen.

Eir kunne danse slik i timesvis, som om hun var en del av naturen selv. Hun kjente hver sti, hvert tre, og hvert rede i denne omkring liggende skogen.
Fuglene sang med henne, biene svermet rundt henne, og blomstene bøyde seg for å hilse henne velkommen, hvor enn hun gikk.

Men en morgen, da solen steg over horisonten, våknet ikke Eir til denne verden.
Høvdingen var sønderknust.
Han kunne ikke fatte at hans vakre datter, som hadde brakt så mye glede til verden, var borte for alt og alltid.

Med tungt hjerte bestemte han seg for å gravlegge henne i en haug på Borre.
Han ville at hun skulle hvile blant de blomstene og trærne hun elsket så høyt.
Og sammen med landsbyboerne plantet han alle slags ville blomster på haugen hennes.
Slik at Eir`s ånd skulle være omgitt av den skjønnheten hun hadde verdsatt så høyt i livet.

Tiden gikk, men sorgen lettet aldri helt for høvdingen og landsbyboerne.
Men hver gang noen besøkte Eir`s haugen, kunne de føle en fred som var like dyp som skogen selv.
Fuglene fortsatte å synge, biene fortsatte å sverme, og blomstene blomstret i all sin prakt.

Det ble sagt at Eir`s sjel fortsatt danset der blant blomstene, biene og fuglene.
Og når vinden blåste gjennom skogen, kunne man nesten høre lyden av hennes latter, som om hun fremdeles var der, dansende blant naturens underverker.

Og slik lever Eir videre, ikke bare i minnene til dem som elsket henne, men også i naturen hun var og fortsatt er en del av.
Haugen på Borre står fortsatt, dekket av et teppe av ville blomster, et evig monument over en ung kvinne som fant sin lykke blant naturens mirakler.

Ja det blir alltid historier ved slike plasser for meg, og nå når jeg ligger der og lytter inn til haugens hjerte, blir Eir levende også for meg.

Etter en fantastisk fantasi reise, fortsatte vi turen gjennom skog og langs kyst.

På veien fra Borre haugene fikk jeg også et møte med en ganske vennelig og trygg Kaie.

Med en majestetisk gange, gikk den målrettet i retning en av de store gravhaugene.

Kaiene er mindre enn kråkene, på avstand ser kaier svart ut men har en mørkegrå halsside og nakke, i motsetning til kråker som har grå kropp med sort hode og vinger. Lyden er kort og støtvis “kja” gjentatt i serier, den kan enkelt skilles fra kråkers hese “krra krra krra”.

Ut fra denne mektige gravplassen og ned mot kysten beveger vi oss videre etter en reise i tid og sted.

Horten er en vakker by å bo i på denne årstiden, iallefall for meg som elsker skog, blomster og fugler.
Men også fordi naturen gir meg historier, tidsreiser og gjensyn med følelser og øyeblikk jeg ikke kan beskrive med ord.

Nede ved kyststien ser jeg en Tjeld (Eurasian oystercatcher) på en stein står den og ser mot rugekassen, en trofast partner venter på å dele ansvar og rolle.

Tjeld (Haematopus ostralegus) er en fjæretilknyttet fugleart som tilhører tjeldfamilien og regnes som en kortdistansetrekkfugl.
Tjelden er en karakterfugl for kystområder rundt om i Europa.
Den største konsentrasjonen av tjeld i Europa fins i Vadehavet ved Nordsjøen og i tilgrensende landregioner.
Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl (på færøysk: Tjaldur) og landskapsfugl

Så får jeg også øye på en fugl jeg ikke har sett her nede tidligere, ved å bruke Henrik sin fugleapp, “Fugler i naturen”, fant jeg raskt ut at dette var en Gravand.

På sporet i Naturen – applikasjon – fuglearter

Gravand (Tadorna tadorna) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien.
Det norske navnet kommer nok av at denne anda ofte graver en meterlang gang i jord eller sand inn til et reirkammer, men den hekker også under store steinblokker, båtnaust eller tette einerbusker.

Før vi nærmet oss RS Noatun for en pause i solen med et fantastisk måltid og noe kaldt å drikke fikk jeg nok engang øyekontakt med en av de truende hettemåkene som iallefall dette året sørger for nye generasjoner.

Hettemåke (Chroicocephalus ridibundus) er en av de vanligste måkene. Arten er utbredt i den palearktiske sone, men i Norge er den i tilbakegang og ble mellom 2015 og 2021 oppført som sårbar i Norsk rødliste for arter. I 2021 ble imidlertid den norske rødlistingen skalert opp til kritisk truet, med referanser til reell tilbakegang i populasjonsstørrelsen.

Så denne turen ble virkelig en storslått reise på alle mulige måter, og etter et måltid på RS Noatun, ble det sofa strekk på et slitent fantasi hode.

Vil du lese om RS Noatun og alt det nydelige du kan spise her?

Sjekk innlegget under 🤩