I tåken ved tjernets skogkledde rand, der nøkkens sang lokker fra dypets land. Trærnes skygger hvisker om glemt magi, en verden av mørke, hvor stillheten fri.
Adalstjern speiler en himmel i gråt, et speilbilde skjelver av liv som forgår. Under tåkesløret hviler en sannhet, så sår: Et sted der naturen og mytene rår.
-Hennysway-
Hvem og hva er Nøkken?
For alle dere øesere utenfor Norge, her kommer litt informasjon om den mytiske figuren Nøkken.
Nøkken er en figur fra nordisk mytologi og folklore, kjent som en mystisk og ofte farlig vannånd. Han bor i innsjøer, elver, eller tjern og er ofte fremstilt som en mannlig skikkelse som kan forvandle seg. Nøkken forbindes særlig med musikk og sagn om forførelse og død.
Kjennetegn:
Utseende: Nøkken er ofte beskrevet som en vakker mann som bruker sitt utseende og sin evne til å spille fortryllende musikk for å lokke mennesker nær vannet. I andre beskrivelser fremstår han mer som et fryktinngytende vesen med et grotesk utseende.
Musikk: Han spiller fiolin eller annen musikk som kan være forheksende, og han lærer bort musikkferdigheter til dem som tør å inngå en avtale med ham.
Farlig lokker: Mange sagn advarer om at nøkken kan lokke mennesker til vannet for å drukne dem.
Symbolikk:
Nøkken symboliserer både naturens skjønnhet og dens farer. Han er knyttet til frykten for det ukjente som skjuler seg i dypet og menneskets respekt for vann som en mektig kraft.
Beslektede figurer:
Huldra i skogene.
Mare som plager mennesker i søvn.
Kelpie, en lignende vannånd i skotsk mytologi.
Sagnene om nøkken ble ofte brukt som advarsler, særlig for barn, om å holde seg unna farlige vannkilder. Samtidig var han også en kilde til fascinasjon, og historiene om nøkken har inspirert kunst, litteratur og musikk, som i Edvard Griegs “Nøkken” fra Lyriske stykker.
Jeg har vokst opp med Borrestranden og Rørestranden som mine nærmeste lekeplasser. Sankthans her på en av disse strendene ble ekstra magiske, her blant Norrøn mytologi blir midtsommerdagen eller midtsommerblotet en hedensk feiring mer enn bål og magi. Med vikinggravplassen i bakgrunnen og strandlinjen der skipene kom inn i forgrunn, skapes det fantastiske historier inne i mitt hode.
En magisk kveld rundt bålet
Sankthansaften – en tid for å feire sommerens ankomst, for å samle venner og familie, og for å tenne bål på stranden. Denne tradisjonen har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt som barn, som voksen har jeg sluttet å feire denne dagen, men den er allikevel fylt med minner og tanker.
Midsommerblot på Stranden
Skrevet av Hennysway
En Norrøn Feiring
Det var en magisk kveld, da solen hang lavt over horisonten og kastet gylne stråler over stranden nedenfor Midgard. Vikinggravene lå som stille vitner om fortiden, og bølgene hvisket hemmeligheter fra fjorden.
Vi hadde samlet oss rundt bålet, venner og naboer, kledd i ull og skinn. Rundt oss lå tang og tørr ved, og flammene danset i den milde sommervinden. Det var midtsommerblotet – en høytid for guder og mennesker.
Vi sang gamle sanger, de som hadde blitt sunget i generasjoner. Vi ofret til gudene – brød, øl og kjøtt – og bad om beskyttelse og fruktbarhet. Odin, Frigg, Thor – vi kalte på dem alle, håpet at de ville høre våre bønner.
Bålet knaket, og gnister fløy mot stjernene. Vi drakk mjød og lo, delte historier om våre forfedre og deres bragder. Noen sa at de så skikkelser i flammene – guder som smilte eller viste seg for de utvalgte.
Natten var kort, men vi feiret til solen steg igjen. Vi danset rundt bålet, hånd i hånd, følte oss ett med jorden og himmelen. Og når morgenen kom, tok vi et bad i fjorden – renset kropp og sjel.
Det var en tid da verden var tett sammenvevd med det guddommelige, da vi visste at naturen hadde krefter vi ikke kunne forstå. Midtsommerblotet var en påminnelse om vår plass i den store syklusen – fødsel, liv, død og gjenfødelse.
Så neste gang du ser solen synke på midsommerkvelden, tenk på de gamle tradisjonene, på bålene som brant langs strendene, og på de norrøne gudene som vokter over oss. 🌿🔥
Tradisjoner og overtro knyttet til Sankthans
Sankthansaften er en tid for gamle tradisjoner og overtro, og blomster spiller en viktig rolle i feiringen. La meg dele noen av de fascinerende aspektene ved blomster på Sankthans:
Blomster under hodeputen:
I gamledager trodde man at blomstene hadde en spesiell kraft denne sommernatten. Derfor var det vanlig å plukke syv ulike blomster og legge dem under hodeputen natt til Sankthansaften.
Gjennom drømmene dine denne natten skulle du få se hvem som skulle bli din fremtidige ektemann. En romantisk og mystisk tradisjon som knytter seg til kjærlighet og skjebne
Blomsterkrans på hodet:
Å pynte seg med en blomsterkrans i håret er en annen vakker tradisjon på Sankthans. Kransen symboliserer sommerens blomstrende skjønnhet og gleden ved midtsommer.
Midtsommerblot, eller midtsommerdag, er det blotet (en hedensk offerfest) som norrøne forfedre holdt 28 dager (fire syvdagersuker) etter sommersolverv. Datoen regnes nå som 14. juli og primstavmerket er et tre, men det er usikkerhet knyttet til denne datoen. På denne tiden av året skulle gresset i hamninga være på sitt beste.
“Vinteren, en langvarig årstid, en tid for å samle gylne små øyeblikk, en tid for å legge ut på en sentimental reise og nyte hver eneste ledig time.”
Det er noe rensende, forfriskende ved å gå på de bare stiene langs kysten. Høre isen og bladene knuse lett under skoene, kjenne kulden varme kinnene og bare være tilstede med fuglene og bladenes lyder fra trærne.
Skogen er vakker i alle årstider men spesielt stille og magisk mot vinteren. Livet i skogen settes på pause, alt visner og faller mot bakken, allikevel føles dette teppet av løv under føttene som at jeg trår på en sky. Så skjørt men samtidig så mykt.
Kan ikke bli stort blidere enn dette, hahaha 😂
“Det er livet til krystallen, is flakets arkitekt, frostens ild, solstrålens sjel. Denne skarpe vinterluften er full av det.”
Isroser i kinn
Så vandrer vi her på historisk grunn, lytter etter lyder fra fortiden og leter etter tegn på det som en gang var, det som engang skjedde her. Akkurat her hvor jeg nå står….. Hva om jeg bare kan knipse for å kunne oppdage, se bare et øyeblikk fra den gang da…. Det er store hendelser og følelser som vekkes til live i mitt hode når jeg tenker på det jeg ser og det jeg leter etter av tegn på bilder fra fortiden. Om jeg bare kunne gløttet litt, bare noen sekunder…. hadde jeg sett det jeg nå føler?
Og der ved enden av stien står Heimdall med Gjallarhornet sitt, mektig som den vokteren han er.. Men har han noen gang vært her på Midgard, eller er det sånn at for vikingene så var han her, selv om han ikke ses med det blotte øye. For når Heimdall blåste i Gjallarhornet sitt kunne det virkelig høres over hele verden, så om vi lukker øynene og lytter er det kanskje gjenklangen fra hornet vi hører mellom susen fra sjø, vind og frosne blader.
For han er virkelig vokteren av regnbuebroen/nordlyset (bivrost/bifrost) mellom Åsgard og Midgard, den viktigste veien inn i gudenes rike. Den ene enden av broen som er forankret i himmelberget, et stort fjell i utkanten av Åsgard, og akkurat der sitter han Heimdall, og skuer ut over verden. Mens den andre enden vandrer fritt rundt i Midgard.
Gudene brukte nemlig Bifrost som en bro da de skulle fra Åsgard til Midgard. Ikke en hvilken som helst bro, for denne broen var magisk, så intet vanlig menneske kunne finne den andre enden og komme seg til Gudenes rike.
Han trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se hundre mil avgårde både natt og dag, og hadde så god hørsel at han kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene. Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte ham til å vokte Bifrost. Bifrosten som forflytter seg hele tiden, slik at kun gudene skal kunne finne den.
Mulig han kun høres av guder men det er allikevel interessant å lytte etter forfedrene og gudenes sjeler og lyder her på dette stedet av graver og fortid.
Men de lydene jeg virkelig hører og forstår er lyden av naturen rundt meg, stillheten vekker hver lille vindkast, et hav av ulike lyder. Hører du godt etter blir det fort små musikkstykker bare av enkelt toner og effekter.
Men det er ikke bare naturen som er på sitt beste på denne årstiden, “Vinteren danner også vår karakter og får frem vårt beste.”
Is inneholder ingen fremtid, bare fortiden, forseglet og skjult. Som om de er i live, er alt i verden forseglet inne, klart og tydelig. Is kan bevare alle slags ting på den måten – rent, tydelig. Det er essensen av is, det er rollen den spiller. Vakkert, levende men stille og låst og full av hemmeligheter …
Hvis kunst er blomsten, må løvet være livet…
“Hvert eneste blad snakker om et levd liv til meg, flagrende ned fra høsttreet.”
“Høstbladene regner som gull, som regnbuer, når forandringens vinder begynner å blåse, og signaliserer høstens senere dager.”
“Vakkert som det er i dette fargehavet av døende blader, er et falt blad ikke noe mer enn en sommers farvel.”
Velkommen skal du være, du nådeløse, vakre og rene vinter….. Uansett hvor brutal jeg synes du kan være, er du noe jeg trenger, du er min medisin uansett årstid… naturen er der jeg sorterer og reparerer meg selv og mine tanker og følelser.
August er en av våre sommer måneder, selv om denne August måneden ikke akkurat har minnet så mye om sommer til nå.
Men i dag varmet solen slik den skal på en sommer dag i Norge. Jeg kan ikke la en slik dag bare passere uten å nyte den, slik en sommer dag skal nytes.
Så selv om sofaen lokket etter en varm arbeidsdag, var sommerkjolen og jeg klar for middag på stranden.
Hvor mange slike dager får vi framover? det er usikkert når vi nærmer oss September med stormskritt.
Det å tråkke barbeint i fuktig siv og sand er medisin for meg, ingenting mellom meg og underlaget, kun jorden og dens energi.
Du visste det kanskje fra før med det å gå barbeint er faktisk medisin for oss alle, ikke bare for sjelen men for hele vår kropp.
Fordeler med å gå barbeint.
Det er bra for å lindre migrene og hodepine.
Reduserer stress og nerver, og styrker kroppen.
Det er veldig bra for å forbedre sirkulasjonen.
Indikert for å behandle problemer avledet av nervøse tilstander, som sår eller halsbrann.
Meget effektiv behandling for å dempe angst og depresjon.
Det stimulerer organene som er koblet til føttenes nerveender.
Det gagner tilstander av væskeretensjon i bena.
Utvikler styrken til musklene i føtter, hofter og ben.
Justerer mekanismene til foten, da den gjør det mulig å innta riktig holdning.
Forbedrer gange og fremmer bedre balanse.
Kroppene våre er laget av om lag 70 prosent vann, noe som er flott for å lede elektrisitet. Jorden har en negativ ionisk ladning, så det å gå barbeint kobler oss til denne ladningen. Negative Ioner har vist seg å avgifte, dempe og redusere betennelse, synkronisere våre interne klokker, hormonelle sykluser og fysiologiske rytmer. De aller beste stedene å få negative ioner, er gjennom føttene dine er ved vannet. Alle vet godt hvordan det føles å gå barbent på stranden, men kanskje ikke hvorfor det føles så godt.
I antikken mente de at det å gå barbent i gresset var den beste kuren for søvnløshet, og mange mennesker mener det fortsatt i dag. Vitenskapelige artikler referert til i boka “Earthing” viser til at regelmessig jording som f.eks å gå barbeint, gir bedre søvn 😴
Så ja, derfor går jeg her barbeint i den litt kjølige sanden og det fuktige sivet, rett og slett for å koble meg til Moder Natur og alt som er rundt meg. Jeg blir mer følsom for omgivelsene rundt meg av å gå sånn, som f.eks det å kjenne solen i ansiktet mitt, høre vinden i trærne, høre fuglene kvittre. Det er enklere å koble seg til energier når jeg er i kontakt med naturen, det er lettere å sette ting i perspektiv.
Det er derfor jeg elsker naturen og det den gjør med meg, det er det jeg trenger mest av alt. Bare det å være i og med naturen, ingen andre enn meg, Henrik og energien vi får når vi er koblet til moder jord sammen.
En time her ute har senket og fjernet støy fra kropp og sjel, en opplevelse jeg tar med meg å lever lenge på.
Så ta av deg skoene så ofte du kan….. vi trenger energien fra jorden for å holde oss friske!
Fylt med herlig mat og god energi, tar jeg happy floppsene på og vender nesen hjem ❤️
“Hver sommer har en historie, la denne sommerens historie fylles med mange små hverdags-gleder”
Endelig kom dagen jeg har ventet på og lengtet etter, 2023 sin første sommerdag. Det er ingenting som gjør meg mer godt enn varme, sol, fuglekvitter og bølgeskvulp i strandkanten. Tradisjonen tro måtte denne dagen markeres med middag på stranda, nærmere bestemt stranda ved Borre haugene.
16 grader i luften, vindstille, nydelig mat og drikke helt alene med fuglekvitter, lukten av saltvann og gamle trær med helt nytt liv på grenene.
Dette ble en helt perfekt mat opplevelse også 🙂 og for dere som leter etter en god alkoholfri drikke(øl), prøv Gringo. Fersk gresk salat med oliven og feta, brokkoli-salat og nystekt kylling. Jeg er så utrolig takknemlig hver gang jeg får lov til å oppleve en ny sommer, hvert eneste ledige minutt jeg har på slike dager må bare nytes, inhaleres og pakkes inn i minne banken til dager jeg trenger å hente de frem igjen.
Selv måkeskrik oppleves vakkert på denne tiden av sommeren
“Sommeren synger av glede, og strendene inviterer deg med dansende bølger”
I dag startet vi turen ved Horten natursenter, det ligger ca 4,4 km fra der vi bor i Horten, denne siden av Borrevannet er jeg mer kjent med, enn Vassbånn som jeg skrev om i et tidligere innlegg i Februar 2023.
Natursentret har de siste årene blitt et fantastisk læringssted for kommunens elever, elever fra alle skoletrinn har mulighet til å få være med på mange ulike aktiviteter her, for her undervises det både i naturkunnskap og friluftsliv i praksis.
Men for meg er det selve plassen, vannet og våtmarksområde rundt som er fascinerende. Helt fra jeg var ganske liten hørte jeg historier om gedigne gjedder som ikke bare hadde jafset i seg ulike kroppsdeler fra de som hadde badet her(særlig nakne menn) men også om folk som ikke hadde blitt funnet igjen etter å ha lagt på svøm over vannet. Disse historiene har aldri blitt verifiserte på noen som helst måte men de festet seg og jeg hadde veldig respekt for vannet som ung jente.
Jeg husker mange turer ned hit, fisketurer med kanoer og trejoller på jakt etter ål, gjedde og abbor. Late dager liggende på verket omringet av kuer som brautet eller stod med forbeina godt plantet ned i leiren ved vannkanten og drakk. Det ble også sagt at de største gjedde aldri viste seg men lå ganske stille på det dypeste området av vannet, noen hevdet å ha sett enorme skygger ved pumpehuset men aldri hadde noen hverken fanget eller fått tatt noen bilder av de.
Jeg husker panikken de gangene jeg la på svøm her og sjøgress viklet seg inn rundt både armer og bein, en lammende panikk for å bli disse nordens krokodillers neste måltid.
For meg var det nok å vite at disse storkjeftede og glupske fiskene, hadde 700 spisse tenner og var fantastiske som snikjegere med bakholdsangrep som den viktigste jaktteknikken. Og ikke la deg lure av disse stillestående fiskene for de kom raskt opp i 50 km når de bestemmer seg for å angripe. Som regel står denne underbitte kamuflasje fargede fisken helt stille i sivet og bare ventar på at et passende byttedyr skal komme nær nok til at han kan hogge til. Ja alt dette visste jeg og det ble vel derfor avgjørelsen om å holde meg i båt eller på gresset kom ganske raskt, etter et par turer innviklet i sjøgress, liljer, samt leire bunnen som alltid holdt meg godt fast rundt anklene på vei opp også medføret høy puls. Det var akkurat som om at dette vannet ikke ønsket gjester, en slags advarsel, ja uansett jeg tok den til meg.
Gjedda kalles for nordens krokodille på grunn av den store og tannrike kjeften, kombinert med en lang og grønnfarget krokodillekropp.
Esox lucius på latin, største gjedda som er fisket til nå i Norge, veide 19, 540 kg, men de aller største gjeddene kan bli opptil 35 kg tunge og 1,5 m lange.
Litt om Borrevannet: Borrevannet er en vakker innsjø med en beliggenhet som gir deg mulighet for turgåing langs vannet, bading, fiske, kanopadling eller bare en hyggelig rotur på blikkstille vann. Vannet er ca 800 meter på det bredeste og hele 16 meter på det dypeste (1,8 km2, 4,5 km langt) Borrevannet er i følge fiskermiljøet et av Norges mest spennende gjeddevann. Gjeddefangst på 1 meter er ikke uvanlig. Rekorden er på hele 18 kg og det gjorde meg ikke noe tryggere, 🙂 Borrevannet har også mye Abbor, 2 kg er ikke sjeldent å få som fangst av denne sorten.
Leier du overnatting på Borrevannshyttene kan du benytte deg av kano og robåt.
Noen dager har jeg mest lyst til å bare bli liggende i senga, og det er på disse dagene jeg er takknemlig over å ha startet mitt nye prosjekt. Bloggen er med på å holde meg i gang, den minner meg på hensikten og gevinsten jeg har og får av å jakte på små øyeblikk og hverdagsgleder. Så med litt underbevisst press kom jeg meg opp også i dag.
En av perlene i vårt nærmiljøet, er et sted jeg ofte ønsker meg tilbake til. Stedet er Adalstjern, vi som familie har mange turer og gode minner fra dette turområdet, små barneskritt med sekk, kakao, sjokolade og appelsin. Røde kinn og livsglede…. det føles så altfor lenge siden nå.
Jeg har ikke visst så mye om historien til området der Adalstjernet ligger, så i dag har jeg også fått tilegnet meg litt ny kunnskap, og den ønsker jeg å dele med dere, for det er noe magisk med det å vite historien til en plass, når du vandrer mellom trærne. over små bekker og ser deg rundt. Det kan til og med være historien du nå får som neste gang gjør så du virkelig oppdager de små detaljene rundt deg.
Adalstjern ble fredet som naturreservat i 2006, formålet var å bevare myrlandskapet og bøkeskogen på Vestfoldraet. * Adalstjern oppstod da en grunn bukt ble avsnørt fra fjorden mot siste istid, demmet opp av morene og fjell. Det er funn av leire og saltvannsarter i dyplagene som forklarer dette. Myrlandskapet er det eneste på Raet* som er intakt og med den gamle bøkeskogen i nord, finner du et unikt mangfold i dette reservatet.
Dette forklarer hvorfor jeg alltid får en følelse av at det er nettopp her, du finner alle de overnaturlige vesener vi har hørt om i sagnene og eventyrene. Her bor troll, nøkken og kanskje til og med huldra, og de gangene tåken ligger over tjernet er det lett å se alle disse fasonger og skikkelser bevege seg rundt bøketrærne og i vannoverflaten på tjernet. Og når jeg også kan fortelle dere at det ble funnet et urnegravfelt i åkermarken like nord for turstien blir mystikken mer troverdig. Disse keramikkurnene fylt med bein og trekull var nedsatt i groper på flatmarken. Det viste seg at disse funnene var veldig sjeldne, ja faktisk så sjeldne at de er datert tilbake til yngre bronsealder og fram til før-romersk jernalder, dvs. 500 år f.kr. til kr.f. Det er faktisk også funnet stolper etter hus i denne åkermarken nord for Fagerlund og til og med sør for parkeringsplassen til universitetet Bakkenteigen, har det blitt observert noen funnstrukturer av uklar type og alder.
Er det rart jeg får den samme følelsen jeg får på Borrehaugene, det er sjel i denne skogen…. Gammel historie som ønsker å gi det sjelero og kunnskap, og nettopp det får jeg her, ved dette ur gamle tjernet. Det er skjebner og historier som fortelles i alle lag av tjernet og skogen rundt, og om du stopper opp merker du det både i lyset og kontrastene.
En helt magisk dag ble det altså i dag bare 6,5 km fra Horten sentrum.
“Det som er kroket, kan ingen rette opp” –
En sikker følgesvenn i et godt grepSildrende vårtegn…..
*Raet er store morene- og israndavsetninger fra en stans i isens tilbaketrekning i perioden yngre dryas
Bare 3,2 km fra der vi bor finner du Borre Golfklubb, det var ikke dit vi skulle men det var der vi parkerte for å ta turen ned til Vassbånn som ligger helt i starten av Borrevannet.
Borrevannet er en stor, grunn og næringsrik innsjø. Selve vannet, strandområdene og våtmarksområdet ved Vassbånn er vernet som naturreservat (fra 1981). Dette vannet var mitt og Horten sitt drikkevann fram til 1975.
Borrevannet er et nasjonalt viktig fugleområde med ca. 255 registrerte fuglearter. I tillegg finnes en særegen vegetasjon og et frodig planteliv. Det er registrert flere sjeldne og utrydningstruede arter som åkerrikse, vannrikse, gresshoppesanger og rosenfink. Rørdrum er også påvist ved noen anledninger.
Selv om jeg er vokst opp på Borre-Tveiten og har hatt Borrevannet og Hortensmarka (Sembskauen som vi kalte det) som lekeplass, var det faktisk noe der jeg aldri har sett tidligere og heller aldri har hørt om. (mulig dette er yngre enn meg 🙂
Nå kan det jo hende jeg har gått på ski eller tur her tidligere, men etter at golfbanen tok over skogen helt her, kjenner jeg meg ikke igjen.
Det er nemlig ikke så lett å google Vassbånn, det står ikke skrevet så mye om denne herlige plassen, helt på motsatt side av pumpestasjonen. For å komme ditt følger du skiltet golfstien bortover, helt til du kommer opp på den første skogstoppen, der skogsstien starter. Og der ned til høyre ser du kråkeslottet, omkranset av siv, vann, gamle trær og kvitrende fugleliv.
På Torsdag la jeg ut på B9 galleri/museum, endel forslag på hva man som familie og eller alene kan finne på i vinterferien. Så når solen flommet over på stuebordet i dag morges, var det bare å ta på seg skoene å komme seg ut selv. Og når du er så heldig at du bare bor 4,4 km unna historiske Borrehaugene måtte det bli hit turen gikk i dag.
For dere som ikke vet hva Borrehaugene er kommer den en kort upresis historietime fra wikipedia her nå:
Borre kan ha vært et mulig kongesete i vikingtid. Det antyder gravmonumentene, hallene og restene av en storgård utenfor parken, og ikke minst store bryggefundamenter nede ved sjøen.
Borrehaugene og Ynglingeætten Antikvar Nicolay Nicolaysen mente på 1800-tallet at Borrehaugene kanskje kunne identifiseres med det som sagaen Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen. Nicolaysen gravde derfor ut haugen som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden. Han fant bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Likevel konkluderte han med at «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»
Tre måneder etter Nicolaysens undersøkelser utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Ynglingatal, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderte likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass. Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.
«Kong Alv dreper sin bror kong Yngve» – Ynglingesoga, 1899
Den første storhaugen som ble gravet ut, lå på jordet mellom Midgard vikingsenter og parken. Det skjedde i 1852. Haugen rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Gravhaugen kalles Skipshaugen. Samlingen gravhauger er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre gravhauger og -røyser innenfor området.
Min historiske fot tur over den hellige plass
Det er noe magisk med denne plassen, lyset, skyggene og naturen rundt oppfører seg på en helt spesiell måte. Og det føles også ganske respektløst å trampe på og rundt gravhauger fra en svunnen tid. Jeg tenker av og til på om dette er så lurt, burde vi ikke vise de døde mer respekt enn dette? Det var her på Borrehaugene jeg som barn feiret 17 mai med familien og venner, det var her jeg hadde turnoppvisning og dette er stedet jeg syklet forbi hverdag til ungdomsskolen, så det er litt vanskelig å ta innover seg at dette faktisk er en hellig plass og kanskje også en av svært stor betydning siden år 600-900.
Men i dag viste både Borrehaugene og Borrestranden som er tilknyttet stedet seg fra sin aller vakreste side. Naken men med håp om vår og med et fargespill som inspirerer meg til å se og bare være tilstede.
Skyggene lekte med oss i dag, stranden var både rosa og grønn, en måke danset ballet der ute i sjøen og når stien åpnet seg ned mot stranden traff jeg også på en gjøk i treet som sang med meg på….”jeg gikk en tur på stien og hørte skogen ro, ko ko ko ko” Selv skjellet som vi så uhøflig tråkket på gjorde seg om til en vakker blomst i dag. (se på bildene om du ser alle disse du også)
Du visste det kanskje ikke, men min søster Renee M Pedersen er høvding i Borre vikinglag.
Bildene under er tatt av Jon Levi Pedersen.
Foto: Jon Levi Pedersen(Bilder av Renee, Geir og vår datter Naomi)
Egne veierKveldsstillhetStemningsfull edelløvskogHavørnArmhuler, hvem strekker de seg til?Snarvei ?Effektfull tur 🙂 Klo, mon tro den spiller banjo Jeg elsker deg av hele mitt hjerteNordens palmeGenerasjonsboligNoatunet caféForm og fargeForm og fargeForm og farge
Deilige Lørdag, kalenderen sier Februar men temperaturmåleren sier vååååår. Når du bor her hvor jeg bor, har du mange valgmuligheter for fantastiske turer rett utenfor døren, i dag ble valget kyststien.
Etter en harrytur i går og en litt lang musikalsk aften, var det en renselse å komme seg ut og ned til kysten. Så fort jeg trer inn i denne edelløvskogen som kyststien svinger seg igjennom føler jeg en egn ro, en skogsro. Jeg trekker pusten dypt ned i magen og tar inn saltvannslukten, hører de lette bølgene som skvulper mot strandgrensen og så fort jeg er våken og tilstede hører jeg en gjeng av snakkesalige fugler og trær. Ja du visste kanskje ikke det men trærne snakker…, de snakker og har spennende historier å fortelle deg hvis du stopper opp og lytter. Og vil du høre deres dypeste hemmeligheter, åpner du armene dine og gir dem en god og lang klem. Legg øret ditt tett inntil stammen og bli i ett med treet og dens historie. Høres kanskje litt sprøtt ut men prøv det, det skader deg i allefall ikke. For meg åpner det alle sanser og fantasien får flyte fritt, ingen trivielle utfordringer trenger igjennom. Det er da jeg ser alle disse skulpturer og former, trærne forsøker å skjule for de som bare haster av sted.
Kyststien strekker seg fra Falkensten i Horten til Åsgårdstrand er ca. 13 km lang. Strekningen er en svært populær kyststi/sykkelsti, og er en del av Nordsjøløypa. Start ved Falkensten eller fra Horten havn og følg kysten sørover mot Åsgårdsstrand.
Stien er skiltet “sykkelrute 1”. Hvis du vil ta deg en pause kan du ta deg en tur innom Noatunet Café som ligger i nydelige omgivelser ved Oslofjorden. Og der har de både inne og ute servering, du kan også leie for selskaper 🤩
Vet du hva Noatun egentlig betyr? I norrøn mytologi er Nóatún (gammelnorsk “skipinnhegning”) boligen til guden Njörðr, beskrevet i Prosa Edda-boken Gylfaginning som lokalisert “i himmelen”. Så derfra kommer navnet!
