Selv om det allerede har vært flere varme og solrike dager, ble dette den aller første vårdagen for meg.
Kanskje fordi jeg i dag har fri og virkelig kan nyte timer på verandaen og i hagen.🌸
Men aller først en god lørdagsfrokost!
📸 Stillhet med vinger
Det er tidlige morgentimer på verandaen, kanskje ikke så tidlig men tidlig nok for en fridag. Luften er ennå kjølig, men ikke kald, solen varmer så vidt opp en litt sliten kropp – morgenstunden bærer med seg løfter om vår og lange, milde dager.
Rundt meg er verden stille, men aldri helt lydløs. Jeg sitter med en varm kopp kaffe mellom hendene og kameraet lett tilgjengelig ved siden av meg på bordet, som en gammel venn som har begynt å kjenne blikket mitt.
Fuglene har begynt sin dag for lengst. Jeg lytter. Først den lave, hese sangen fra svarttrosten borte ved dammen. Så den kvikke, nesten fnisende lyden av grønnfinken, fulgt av en tydelig og bestemt “tjipp-tjipp” fra kjøttmeisen i pæretreet.
I dag fikk jeg besøk av flere vakre fjærkledde fuglearter her midt i vår lille hage midt i byen.
Hver lyd er en invitasjon til å være til stede. Ikke gjøre, bare være.
Kaffen smaker ekstra godt i slike øyeblikk – når hver slurk blandes med fuglesang og mild bris i trær og busker. Jeg prøver ikke å fange øyeblikket, men heller la det fange meg.
Noen ganger løfter jeg kameraet, og andre ganger bare smiler jeg og lar øyeblikket gå videre, uforstyrret.
Det er noe eget med å starte dagen slik. Ingen agenda, bare ro. Jeg tenker ikke på alt som skal gjøres. Jeg tenker på lydene, på lyset, på hvordan morgentåken løfter seg over trærne og lager slør mellom greinene.
Dette er mitt lille fristed – en plass mellom virkelighet og drøm, mellom kaffeduft og fugleflukt.
Midt i byen skjer dette mens mennesker og biler haster av sted uten å merke alt det som skjer rundt de her og nå i nuet.
🌸 Når hagen husker
Magnolian er i ferd med å åpne seg. De første rosa knoppene folder seg ut som små hemmeligheter delt med våren. Jeg kan ikke annet enn å stoppe opp og se – for akkurat dette øyeblikket føles som et pust fra noe større enn meg. Noe som har vært her lenge før meg, og som vil fortsette lenge etter.
Gressplenen er ikke bare grønn. Den er levende. Full av blomster som har vokst her i generasjoner. Små fargeklatter av minner. For disse blomstene har en historie. De har kjent skrittene til mennesker jeg aldri har møtt, men som har elsket denne hagen like høyt som jeg gjør nå.
Vår sveitservilla ble reist i 1860. Over 160 vintre har det stått imot, og like mange vårer har det sett komme – alltid med de samme tegnene: en svak duft av jord, varmen som vender tilbake til solen, og den første humla som surrer forbi som om den vet akkurat hvor den skal.
Blomstene hilser våren på sin egen måte. Krokusene titter frem tidlig, som om de ikke orker å vente. Små fioler gjemmer seg lavt i gresset, diskrete men trofaste. Og i skyggen av det gamle pæretreet står påskeliljene ranke og gule, som om de vokter minnene som er plantet her.
Hver vår er en ny begynnelse, men også en fortsettelse. Et gjensyn med farger og dufter som har vært her så lenge at de har blitt en del av stedets sjel.
Jeg rusler lydløst ut på plenen og kjenner lukten av jorden. Kaffen er fortsatt varm i koppen. Kameraet mitt henger over skulderen, men noen ganger er det nok å bare være – midt i alt dette stille, levende.
For i dag ønsker hagen våren velkommen. Og jeg kjenner at jeg gjør det samme.
Et vårvers fra verandaen
Magnoliaen strekker seg mot lyset,
en gammel sjel i nye klær.
Blomster våkner i gressets fang,
som minner fra år vi aldri var nær.
Huset puster med våren igjen,
med stillhet i veggene, kaffe i kopp.
Fugler synger det gamle på nytt,
mens solen løfter skyggene opp.
Jeg sitter og lytter – det er alt jeg gjør,
i dette øyeblikk som vet hvem jeg er.
For hagen husker det hjertet glemte,
og våren visker: Du hører jo, det skjer.
-Hennysway-
