Stikkordarkiv: #artwithsoul

Karnyx – vokter av det glemte

Karnyx – Blomsterbæreren av Jern

I de eldste sangene, fra tiden da verden ennå var ung og voldsom, nevnes et navn som ikke ropes i kamp, men hviskes i etterklang: Karnyx.

Han ble ikke født – han ble smidd.

Av vrakrester etter kriger som ingen lenger husker.
Av verktøy som hadde tjent sitt siste slag.
Av jern som hadde sett både seier og tap.

Karnyx vandret alene gjennom ødelagte riker. Ikke som en kriger, men som et minne. Øynene hans så alt, men dømte ingenting.
Kroppen bar spor av ild og sveising, av brudd som var blitt til styrke.

I hånden bar han ikke et våpen, men en blomst.
En rød, rustet rosett fra en gammel vannkran.
Et symbol på liv der ingen forventet det.
Et tegn på at selv i en verden styrt av sverd, kunne noe annet overleve.

Det sies at der Karnyx sto stille, stilnet slagmarken.

At menn som levde av krig, kjente en uro de ikke kunne forklare.
For Karnyx minnet dem om noe farligere enn fiender: at alt kan forvandles.

At selv det ødelagte kan reise seg igjen.
Og kanskje vandrer han ennå.
Mellom verdener.
Mellom det som var, og det som kan bli.

Liker du slike skulpturer eller kunst?

Sjekk flere innlegg under b9galleri i menyen på forsiden, eller besøk
www.b9galleri, no for mer kunst og kunstgalleri.
Kunst og kurs av Henrik Ruud på B9galleri.

Dravok – den bøyde vandrer

Ingen vet hvem som først ga ham navn.
Det sies bare at han alltid var der – bøyd fremover, som om verden presset ham ned, men aldri fikk ham til å stoppe.

Dravok ble skapt av hender som ikke lenger finnes.
Av smeder som ville gi jernet utholdenhet, ikke raseri. Han ble ikke formet for seier, men for å overleve det som kom etter.

Da byene brant og kongene falt, var det ingen som hentet ham. Ingen som tok ansvar for det de hadde skapt.

Så Dravok begynte å gå.

Gjennom ødelagte dalfører, over steiner som bar spor av gamle slag, langs ruiner der guder en gang krevde offer.

Han går alltid fremoverbøyd – ikke i underkastelse, men i lytting. Som om jernet i kroppen hans hører på jorden, på minnene som ligger igjen etter krigene.

Lenken han drar etter seg er ikke en straff.
Den er et minne.
En rest av et løfte han aldri fikk lov til å bryte: å aldri bli stående stille.

I Conans verden har Dravok blitt en hvisking.
Barbarene sier at der han vandrer, ruster våpen raskere. At gamle mekanismer begynner å røre på seg når han passerer.
Noen mener han varsler undergang.
Andre sier han bare kommer dit undergangen allerede er bestemt.

Han angriper ikke først.
Men han avslutter det som ikke lenger burde fortsette.

Det fortelles at Conan en gang så ham i et fjellpass. De sto der et øyeblikk – kriger og vandrer – og ingen løftet våpen. Ikke av frykt. Men av forståelse. Noen kamper handler ikke om styrke, men om utholdenhet.

Dravok er ikke ond.
Han er ikke god.

Han er konsekvensen av menneskets vilje til å skape – og evne til å forlate.

Og han går fortsatt.


Skarneth – ruinmarkens lytter

I ruinmarkene der vinden aldri tier, lever det en skapning som ikke jager og ikke kjemper.
Den etterlater ingen fotspor som mennesker kan følge, og den roper aldri sitt navn.

De som kjenner landet, kaller den Skarneth.

Skarneth er lav av skikkelse, smidd av rust, sagblad og bøyde deler fra en verden som brøt sammen før minnene fikk navn. Kroppen er nær bakken, som om den alltid lytter etter noe dypere enn det øyet kan se. Den beveger seg sakte, nesten nølende, men stopper aldri.

Det sies at Skarneth ikke vokter ruiner for å beskytte dem, men for å høre dem.

Stein som har falt.
Verktøy som har mistet sine hender.

Riker som en gang sto, men aldri ble husket.
I kjevene bærer den ikke raseri, men tid.

I ryggen bærer den et sagblad, ikke som våpen, men som et minne om arbeid – om det som en gang bygget noe.

Skarneth angriper ikke.
Den venter.

Og når krigere har forlatt slagmarken, og ropet har dødd ut, er det Skarneth som blir igjen.
Lytter.
Samler.
Bevarer.

Noen sier at Skarneth følger Karnyx på avstand.
Andre sier at den alltid har vært der, lenge før voktere fikk navn.

Det eneste som er sikkert, er dette:
Der ruinene fortsatt hvisker, er Skarneth aldri langt unna.

Liker du kunstutrykket?

Ta en tur inn i B9galleri sin verden på www.b9galleri.no

Kharuun, Gnistenes Vitne

Denne skulpturen er født av det som en gang var slitt, glemt og forkastet. Gamle verktøy, rustne deler og industrielle fragmenter har fått nytt liv gjennom sveising, fantasi og håndverk.
Resultatet er et vesen som både virker lekent og rått, som om det har vandret rett ut av et verksted med egen vilje og personlighet.

På B9galleri hyller vi transformasjonen

Når rester blir ressurser, og når historie smeltes sammen til noe nytt. Da skapes fantasi.
Denne figuren minner oss om at skjønnhet ikke alltid er polert, noen ganger er den ru, skeiv og full av spor etter levd liv.

Et kunstverk som står stødig i sin egenart, og som fortsetter å fortelle historier til den som stopper opp og ser litt lenger.

Hvordan ble han Kharuun

Kharuun – Gnistenes vitne

Noen sier Kharuun ble smidd.
Andre sier han krøp ut av ilden.

Er han en demon?

I Conans verden finnes det demoner som bærer navn og guder som krever blod. Kharuun er ingen av delene.
Han er eldre enn løfter og yngre enn ruinene. Et vesen født i øyeblikket da mennesket forstod at metall kunne gjøre mer enn å bygge.

Kroppen hans er satt sammen av redskaper som har drept uten å vite det.
Nebbet står åpent som et sår, buet og skarpt, alltid i bevegelse. Ikke for å bite – men for å drikke inn stanken av beslutninger som ikke kan tas tilbake.
De som har sett ham på nært hold, sier at øynene hans aldri blunker. De venter.

Der smier brenner om natten uten grunn, der våpen smelter av seg selv, der menn våkner med blodsmak i munnen før slaget – der har Kharuun vært.

Han følger ikke hærene.
Hærene følger ham.

Når han står i ruinene av en by, høres det som om jernet hvisker. Gamle sverd vibrerer i jorden. Lenker strammer seg uten hender. Barbarene sier at Kharuun ikke skaper krig – han kaller den frem, slik demoner kaller på sine egne.

Conan har kjent nærværet hans. Ikke som frykt, men som en tung visshet. Som om noe usett stod bak ham og smilte uten munn mens han valgte å løfte sverdet.

Kharuun angriper ikke helter.
Han venter på dem.

Han er ikke ond i menneskelig forstand.
Han er verre.

Han er gnisten som vet at alt som blir smidd, til slutt vil kreve kjøtt.

Liker du dette?

Ta et besøk på www.b9galleri.no og besøk galleriet.
Der kan du se og lese historiene til alle de andre skulpturene fra smia.

Akvarell – en stille samtale mellom vann og farge

Jeg begynte å male med akvarell fordi jeg trengte et sted å puste.
Ikke for å skape noe perfekt, men for å kjenne igjen stillheten i meg selv.

Akvarell er ikke kontroll.
Det er overgivelse.
Du kan planlegge linjer og lag, men vannet har sitt eget språk – og det er nettopp det som gjør det magisk.

Bilde av boka ‘Akvarell’, som lærer deg å male i fire steg med kreative prosjekter for nybegynnere.

Jeg har selv ikke brukt denne boken, jeg er en av de som liker å leke, bli kjent med mediet og bare finne ut ting selv, men for deg som ønsker å lære det grunnleggende anbefaler jeg deg å ta et kurs på for eksempel b9galleri (se lenger ned i innlegget) eller kjøpe deg en bok for nybegynnere.


💧 Tips til deg som vil begynne med akvarell:

1. La vannet gjøre jobben
Ikke prøv å «temme» fargen for mye. Akvarell handler om å se hva som skjer når pigmentet møter vann. Øv deg i å se, ikke fikse.

2. Start med få farger
Du trenger ikke hele regnbuen. Tre gode farger (f.eks. blå, gul og rød i naturlige nyanser) gir deg mer enn du aner.

3. Bruk papir som tåler vann
Vanlig papir krøller og mister flyten. Gå for akvarellpapir – gjerne 300 g – og se forskjellen det gir både i kontroll og resultat.

4. Ikke vær redd for det hvite
Det vakreste med akvarell er ofte det du ikke maler. Lyset. Pusterommene. Stillheten i papiret.

5. Mal stemninger, ikke detaljer
Et blad. En regndråpe. Et minne. Mal det du føler, ikke det du tror andre vil se.


🌿 Hvorfor jeg elsker akvarell:

Fordi det minner meg om livet.
Uforutsigbart. Skjørt. Vakkert.
Og fullt av nye sjanser hver gang du lar vannet flyte.

Vil anbefale deg å ta et av gratis kursene på B9galleri

https://kurs.b9galleri.no/category/gratis/bli-med-ut

https://kurs.b9galleri.no/akvarell-skisse-fra-moringa-i-horten/

🖌️ Utstyr du trenger for å starte med akvarellmaling:

1. Akvarellpapir (viktigst!)

  • Bruk tykt papir – minimum 300 g/m², gjerne kaldpresset (Cold Press).
  • Det tåler vann og gir struktur.
  • Finnes i blokker, ark eller spiralbøker.
    🪷 Tips: Start med ark du ikke er redd for å «ødelegge» – det gir frihet.

2. Akvarellmaling

  • Du kan velge mellom:
    • Tuber – mer pigment, mer fleksibilitet
    • Pans (fast farge i boks) – praktisk og ryddig
  • Start med et grunnsett (6–12 farger) – og bli kjent med hvordan du blander.

🎨 Grunnfarger å ha:
Indigo, ultramarin blå, quinacridone rose, burnt sienna, lemon yellow, sap green.


3. Pensler

  • En rund pensel i størrelse 6 eller 8 er perfekt for det meste.
  • Ha også en mindre detaljpensel og en mjuk flat pensel for større flater eller fukt.

🌿 Du trenger ikke mange – men du trenger en som holder godt på vann.


4. Vannbeholder og tørkepapir

  • Ett glass til å skylle, ett til rent vann (hvis du vil være nøye).
  • Tørkepapir eller en fille er gull verdt for å tørke penselen eller trekke opp feil.

5. Palett

  • Du kan bruke en vanlig hvit tallerken i porselen eller en palett med rom.
  • Du trenger plass til å blande og kontrollere farge + vannmengde.

6. Blyant og viskelær (valgfritt)

  • Til lette skisser – men vær forsiktig med trykket!
  • Bruk et mykt viskelær, ikke hardt.

💡 Ekstra gode tips for nybegynnere:

  • Mal vått i vått for myke overganger – legg vann først, så drypp farge.
  • Mal vått på tørt for mer kontroll og skarpe kanter.
  • Øv på fargeblanding – mange nyanser kommer fra bare 2 farger.
  • Ikke vær redd for å la det tørke og male lag på lag.
  • Feil blir ofte det vakreste – lær å elske uforutsigbarheten.
  • Bruk malingen som følelsesuttrykk, ikke bare til motiver.