Stikkordarkiv: #arthistory

Munchs hus i Åsgårdstrand

– det lille huset som ble et ankerfeste i livet hans

I dag gikk turen igjen til Munchs hus i Åsgårdstrand. Jeg har vært her flere ganger tidligere. Det er jo nesten i nabolaget vårt, bare noen få kilometer fra hjemmet vårt i Horten. Likevel opplever jeg at stedet gir meg noe nytt hver gang.

Kanskje fordi huset i seg selv er så beskjedent.

Når man tenker på Edvard Munch og hvilken plass han har fått i verdens kunsthistorie, kunne man nesten forventet noe storslått. I stedet står det et lite gult trehus mellom de smale gatene i Åsgårdstrand.
En seng.
Et bord.
Enkelt kjøkken.
Og en hage som strekker seg nedover mot fjorden.

Men akkurat her fant Munch noe han stadig søkte tilbake til: ro, frihet, natur, mennesker og et sted som var hans eget.

Og jo mer man leser om årene hans her, desto tydeligere blir det at Åsgårdstrand ikke bare var stedet hvor han bodde om sommeren.

Det ble en del av selve kunsten hans.

https://www.munch.no/globalassets/foto-munch-steder/skjermbilde-17.png?w=800

Før huset kom kjærligheten

Munch kom faktisk til området før han fikk sitt eget hus.

Sommeren 1885 ferierte familien i Borre. Munch besøkte også Åsgårdstrand, blant annet fordi malervennen Hans Heyerdahl oppholdt seg der.

Og her skjedde noe som skulle sette dype spor.

Han møtte Milly Thaulow.

Munch forelsket seg i henne, og de innledet et hemmelig forhold. Milly var gift, og i Munchs egne litterære notater finner vi senere minner om skjulte møter, forelskelse, sjalusi og fortvilelse.

Det er nettopp disse følelsene – lengselen etter et annet menneske, kjærligheten som både lokker og gjør vondt – som senere dukker opp igjen og igjen i kunsten hans.

Åsgårdstrands strandlinje ble kulissene rundt disse følelsene.

Det synes jeg gjør bildene hans enda mer interessante.

Vi ser ikke bare et konstruert landskap.

Vi ser steder han faktisk gikk, ventet, lengtet og forelsket seg.


I 1889 begynner Åsgårdstrand for alvor å bli «hans sted»

Sommeren 1889 slo Munch og familien seg ned her for en lengre periode. De leide Thorines hus, som fremdeles ligger i dagens Edvard Munchs gate 33.

Og jeg liker en liten detalj fra denne tiden.

Munch skrev begeistret hjem til tante Karen om huset han hadde funnet. Det kostet 70 kroner for hele sommeren, hadde tre pene rom, hage og lå like ved sjøen.

Han var tydelig henrykt over stedet og den gode luften.

Det er lett å forestille seg ham komme hit fra Kristiania og finne et helt annet tempo.

Havet.
Lyset.
De lange sommernettene.
De små husene.
Fiskerne.
Barna som lekte.

Og skogen mellom Åsgårdstrand og Borre.

Fra denne tiden finner vi blant annet Sommernatt – Inger på stranden, hvor søsteren Inger står modell. Hun dukker også opp i andre motiver fra området.


Så kjøper han det lille gule huset

I 1898, 34 år gammel, kjøpte Edvard Munch sin aller første eiendom.

Det var huset vi i dag kjenner som Munchs hus.

Han hadde allerede leid forskjellige steder i Åsgårdstrand gjennom flere år, men nå hadde han endelig sitt eget sted.

Og ifølge Munchs venn Christian Gierløff skal dette nærmest ha vært den lykkeligste dagen i Munchs liv.

Gierløff beskrev stedet nesten som Munchs eget lille Versailles – med frukttrær, bærbusker, blomster, syriner, sjasmin og en velstelt kjøkkenhage.

Det er ganske fint å tenke på.
En av verdens mest berømte kunstnere trengte tydeligvis ikke et palass.

Hans «Versailles» var et lite trehus og en kjøkkenhage i Åsgårdstrand.


Munch var faktisk ganske opptatt av hagen

Dette er kanskje en side ved Munch man ikke hører like mye om.

Han var opptatt av frukttrær, bærbusker og hva som skulle plantes og høstes.

Da han var borte, sendte han instrukser hjem.

I et brev ba han blant annet om at det skulle sendes ned:
«3 solbær, 6 rips og 3 dvergepler»
som fiskeren Henriksen kunne plante for ham.

Tante Karen og søsteren Inger brukte også huset når Edvard selv var på reise.
Brevene mellom dem kunne handle om kirsebærhøsten, planting, gjødsling og hva som måtte gjøres i hagen.

Hagen var både matfat, arbeidsplass, skjulested og motiv.

Etter hvert malte han mennesker som høstet, hugget ved og arbeidet rundt huset.

Blant disse arbeidene finner vi også Blomstrende morelltre og unge piker i hagen fra 1905.

Barna som kikket over gjerdet

Munch var tydeligvis et spennende innslag i Åsgårdstrand. Barn kunne stå og kikke over gjerdet mens han arbeidet, og noen av dem ble også modeller for ham. Men de kunne visst være plagsomme også – de ringte på døren og stjal epler fra hagen hans.
MUNCH forteller at barn i både Kragerø og Åsgårdstrand kjente den litt eksentriske kunstneren godt


Han malte menneskene som bodde rundt ham

Etter at Munch fikk sitt eget hus, skjedde det også noe med motivene hans.

Blikket ble i større grad rettet mot hverdagen.

Han malte barn, unge jenter, fiskere, badende mennesker, naboer, venner og folk som arbeidet i området.

Modellene var altså ikke nødvendigvis profesjonelle modeller hentet langveisfra.

Mange var mennesker Munch kunne møte i gatene rundt huset sitt.

Og noe annet jeg liker ved historien om Munch i Åsgårdstrand, er at bildet av den dystre og utilnærmelige kunstneren ikke stemmer helt med lokalbefolkningens minner om ham.

Han skal ha vært godt likt.

Da han var i utlandet, sendte han blant annet penger til fattige i Åsgårdstrand, gaver og fødselsdagskort.

Tante Karen fortalte til og med at familien hadde så god kreditt hos fiskerne at det holdt å nevne Edvards navn dersom de ikke hadde penger på seg.

Det sier kanskje noe om forholdet han hadde fått til menneskene her.


Pikene på broen – en bro som faktisk fantes

Et av Munchs mest kjente motiver fra Åsgårdstrand er selvfølgelig Pikene på broen.

Den første versjonen ble laget omkring 1901.
Og broen var ikke oppdiktet.

Det var en pælet gangbro ved havnen i Åsgårdstrand, ferdigstilt i 1894, med dampskipsbryggen ytterst. Munch vendte tilbake til motivet mange ganger; det finnes en hel rekke versjoner.

Noe av det fascinerende er at når man går rundt i Åsgårdstrand i dag, finnes fortsatt landskapet bak bildene.

Husene er endret.
Trær har vokst og forsvunnet.
Bryggen er ikke den samme.

Men fjorden, kurvene i landskapet og lyset er fremdeles der.


Munchs berømte strandlinje

Det var særlig én form Munch stadig kom tilbake til:
den buktende strandlinjen i Åsgårdstrand.

Kunsthistorikeren Jens Thiis kalte den senere nærmest en egen «Åsgårdstrandslinje» – en myk, svingende linje som går igjen i en rekke av verkene hans.

Og denne linjen dukker opp i flere av arbeidene som senere ble knyttet til Livsfrisen.

Blant verkene med sterke forbindelser til Åsgårdstrands landskap finner vi:

  • Melankoli
  • Løsrivelse
  • Sommernatt. Stemmen
  • Aske
  • Livets dans
  • Stjernenatt
  • Stormen
  • Pikene på broen
  • Sommernatt – Inger på stranden

MUNCH beskriver nettopp Åsgårdstrand som landskapet hvor mange av de menneskelige dramaene i Livsfrisen fikk sine kulisser.


Melankoli – en mann ved stranden og en virkelig kjærlighetssorg

Historien bak Melankoli er spesielt interessant.

Figuren ved stranden knyttes til Munchs venn Jappe Nilssen, som hadde et komplisert kjærlighetsforhold til Oda Krohg – gift med kunstneren Christian Krohg.

Miljøet rundt kunstnerne i Åsgårdstrand var med andre ord ikke nødvendigvis så fredelig som de vakre sommernettene kan få oss til å tro.

Her fantes forelskelser, sjalusi og kompliserte forbindelser.

Munch brukte slike virkelige menneskelige erfaringer som råmateriale, men gjorde dem om til noe større og mer universelt.

Det er kanskje nettopp derfor man ikke behøver å kjenne Jappe eller Oda for å forstå mannen som sitter alene ved vannet.

Følelsen kjenner vi igjen.


Munch var fadder til Per Krohg

En liten historie jeg heller ikke visste første gang jeg besøkte stedet, er hvor tett det norske kunstnermiljøet faktisk var knyttet sammen her.

Munch tilbrakte tid sammen med blant andre Christian og Oda Krohg, Hans Heyerdahl og Sigurd Bødtker.

Da Christian og Oda Krohgs sønn Per Krohg ble døpt i Borre kirke, var Edvard Munch fadder.

Per Krohg ble senere selv en betydelig kunstner.

Det gjør området mellom Borre og Åsgårdstrand til en ganske spesiell liten del av norsk kunsthistorie.


Og så skjedde dramaet med Tulla Larsen inne i dette huset

Det er nesten vanskelig å forestille seg når man står inne i de små, stille rommene.

Men sensommeren 1902 fant et av de mest dramatiske øyeblikkene i Munchs privatliv sted nettopp her.

Munch hadde hatt et turbulent kjærlighetsforhold til Mathilde «Tulla» Larsen.

Hun ønsket ekteskap.

Munch fryktet at et borgerlig familieliv ville komme i konflikt med kunsten.

Under deres siste møte i huset i Åsgårdstrand gikk en pistol av.

Munch ble skadet i venstre hånd.

Hva som egentlig skjedde, vet vi fremdeles ikke sikkert. Historiene og forklaringene spriker, og det er derfor bedre å la mysteriet stå enn å gjøre én av versjonene til sannhet.

Men hendelsen satte spor – både fysisk og psykisk.

Plutselig blir de små rommene i huset noe annet enn en idyllisk kunstnerbolig.

De rommet også konfliktene han bar med seg.


Eventyrskogen finnes også

Munch malte ikke bare sjøen og menneskene i byen.

Nord for Åsgårdstrand ligger Fjugstadskogen, mellom Åsgårdstrand og Borre.

Her finner man bakgrunnen for Munchs Eventyrskogen – skogen hvor barn beveger seg inn mellom trærne og naturen nesten får sitt eget eventyrlige liv.

Det fine er at dette fortsatt er et landskap vi kan gå i selv.

Den samme strekningen inngår i dagens kyststi mellom Borre og Åsgårdstrand.

Munchs Åsgårdstrand var ikke bare mørk og melankolsk.
Mellom kjærlighetssorg og store eksistensielle spørsmål malte han også det helt vanlige livet rundt seg – barn som badet, mennesker som høstet, ved som ble hugget og barn som forsvant inn mellom trærne i Eventyrskogen.


Et hus han lengtet tilbake til

Munch levde store deler av livet sitt på reise.

Berlin.
Paris.
København.

Utstillinger, kunstnere, samlere og kritikk.

Men når han ble utslitt og nedfor, var det ofte Åsgårdstrand tankene gikk tilbake til.

Han skrev om lengselen etter huset og arbeidet.
Han planla hva som skulle plantes neste sommer.
Og han tenkte på kjøkkenhagen.

På trærne.
Og på stedet sitt ved sjøen.

Etter 1905 ble besøkene sjeldnere. Etter hjemkomsten til Norge i 1909 bodde han andre steder, og fra 1916 ble Ekely i Oslo hans faste hjem.

Likevel solgte han aldri Åsgårdstrand.

Han beholdt det lille huset helt frem til sin død i 1944.

Det sier kanskje mer enn noe annet om hva stedet betydde.


Verdens første Munchmuseum

Etter Munchs død kjøpte kommunen huset fra dødsboet.

I 1947 åpnet det som verdens første museum viet Edvard Munch.

Og til forskjell fra mange kunstnerhjem er huset bevart på en måte som gjør at vi fremdeles kan komme svært nær personen Munch.

Det er i dag det eneste intakte hjemmet etter kunstneren som er bevart. Eiendommen ble fredet av Riksantikvaren i 2013.


Det er kanskje akkurat derfor jeg liker å komme tilbake hit

Munchs hus handler selvfølgelig om kunst.

Men for meg handler stedet nesten like mye om mennesket bak kunsten.

Her var han ikke Edvard Munch – verdensberømt kunstner.
Her var han også mannen som skulle huske å få plantet ripsbuskene.

Som trengte fred.
Som forelsket seg.
Og som kranglet.

Som kjente fiskerne.
Som malte nabobarna.

Og som kunne sitte og se månen lage en søyle over Oslofjorden.

Når livet ute i verden ble for mye, lengtet hjem til det lille huset sitt i Åsgårdstrand.

Når man deretter går ut av porten og ned mot sjøen, er det nesten umulig ikke å begynne å lete etter Munchs bilder i landskapet.

Den buktende strandlinjen.

Trærne.
Husene.
Bryggen.
Og lyset over fjorden.

Noen ganger ligger verdenskunsten nærmere hjemmet enn vi tenker over.

For oss ligger den bare noen kilometer hjemmefra, mellom Horten og Åsgårdstrand. ❤️

Visste du dette?

Munch kalte ikke huset sitt noe praktfullt. I brevene kunne han omtale det ganske enkelt som huset eller hytten i Åsgårdstrand. Andre har senere kalt det både «lykkehuset» og «Munchs Versailles».

Og kanskje passer begge navnene.

For bak den beskjedne gule fasaden fant han noe som ser ut til å ha vært langt viktigere for ham enn prakt og rikdom:
et sted å høre til.

Det er alltid spennende å finne informasjon om det jeg skriver om.
Om alt dette stemmer vet jeg ikke. Men det er slik det står skrevet i de ulike kildene.

Og ja – selv underbuksene er bevart.
Når Munchs hus formidler historien til barn, kan de blant annet støte på Munchs gamle underbukser. Det sier egentlig ganske mye om hvor nært vi får komme mennesket bak verdenskunsten i dette lille huset.

Opplev Odd Nerdrum-museet i Stavern

Et møte med kunsten kan være som å se inn i et speil – et blikk tilbake i tid, men også et ekko av noe tidløst i oss selv.
På Odd Nerdrum-museet i Stavern stod jeg foran malerier som bar på både stillhet og storm, lys og mørke.
Denne søndagen ble mer enn et museumsbesøk – det ble en reise innover.

Bildene i innlegget er tatt på museet av meg, bildene er fotografert med mobil uten blitz,
Kunstverkene som er avbildet tilhører museet og kunstneren Odd Nerdrum.

Disse maleriene må sees og føles, bildene her er kun en liten smakebit av noe av det fantastiske du kan oppleve på museet.

Museet kan besøkes i Stavern – Vestfold og Telemark

“Self Portrait in Profile”– 1998

Et søndagsbesøk på Odd Nerdrum-museet

Denne søndagen ble noe helt spesielt. Vi tok turen til Stavern og inn i Odd Nerdrums univers – et møte med malerier som bærer på en tyngde, en styrke og en fortelling som sitter i kroppen lenge etter at man har forlatt rommet.

Odd Nerdrum er kjent for sitt særpregede uttrykk, ofte kalt kitsch, men egentlig handler det om noe langt dypere: hans ønske om å male tidløse, menneskelige dramaer. Han henter inspirasjon fra de store mesterne som Rembrandt og Caravaggio, og skaper bilder som oppleves både klassiske og forstyrrende moderne på samme tid.

Museet i Stavern er en opplevelse i seg selv – et sted hvor lys, rom og stillhet spiller sammen med kunsten. Å stå foran disse monumentale verkene er som å bli trukket inn i en verden hvor tid og rom opphører, og hvor menneskelige følelser, lengsel og sårbarhet får et visuelt språk.

For meg ble dette besøket mer enn et museumsbesøk. Det ble en påminnelse om hvor sterkt kunst kan gripe oss – og hvordan en stille søndag kan fylles med storhet, refleksjon og inspirasjon.


Nerdrum Museet