🎨 Male med kaffe – naturens egen sepia
Å male med kaffe er som å skrive med tid.
Du bruker noe så hverdagslig som en kopp kaffe – og skaper kunst med varme toner, duft og sjel.
Å male med kaffe er som å skrive med tid.
Du bruker noe så hverdagslig som en kopp kaffe – og skaper kunst med varme toner, duft og sjel.

Noen kunstnere maler med farger. Andre maler med følelser. Men Gustav Klimt – han malte med selve sjelen.
Hans bilder er mer enn kunst; de er drømmer, fortryllelser, evige øyeblikk som vibrerer mellom gull og mørke, mellom erotikk og lengsel, mellom liv og død.


Jeg har alltid vært fascinert av hvordan Klimt ikke bare skapte bilder, men portaler til en annen virkelighet – en hvor skjønnhet er både lysende og farlig, sårbar og mektig.
Når jeg ser et av hans malerier, føles det som om jeg trer inn i en verden hvor alt flyter sammen – hud og ornamentikk, kjærlighet og mystikk. “Kyss” er ikke bare et bilde av to elskere; det er en frossen eksplosjon av lidenskap, en evig omfavnelse innhyllet i gull.
“Livets tre” er ikke bare en sammensmelting av grener og symboler, men en visjon av tilværelsen selv – den sammenvevde skjørheten i alt som er.

Fargebruken hans – dristig, men raffinert. Gull som omfavner motivene, gjør dem tidløse, nesten hellige.
Det er som om han visste at kunst ikke bare skulle etterligne livet, men løfte det til noe mer, noe som kunne transcendere tid og rom.


Og likevel var han aldri redd for det mørke. De dype kontrastene, det nesten hemmelighetsfulle blikket i hans kvinneskikkelser – han visste at skjønnhet ikke er fullkommen uten et snev av melankoli.

Klimt har lært meg at kunst ikke bare handler om å skape noe vakkert – det handler om å fortelle en historie som føles levende, som hvisker til sjelen.
Så kanskje vi alle kan lære noe av Klimt.
Å tørre å skinne.
Å omfavne våre motsetninger.
Å gi oss hen til kunsten, til øyeblikket, til lidenskapen.
For i det gylne lyset av hans bilder, finnes det en påminnelse om at livet i seg selv er et kunstverk.

I gullkledde drømmer danser han lett,
hvor penselstrøk vever kjærlighetens nett.
I hver linje og fargerik glans
skapes en evig, fortryllende dans.
Klimt malte sjelens hemmelige spill –
en gyllen symfoni, stille og vill.
-Hennysway-



Kunst har alltid vært min måte å puste på – å gripe det usynlige og gi det en form.
Når jeg maler, tegner eller skaper, føler jeg en forbindelse til noe større, noe flyktig, som kun kan fanges i strøkene av en pensel eller intensiteten i en farge.
Derfor har Claude Monet alltid vært en kunstner jeg vender tilbake til. Hans evne til å male lyset, fange tidens flyktige natur, og skape en stemning som føles mer som en følelse enn et bilde, inspirerer meg dypt.

Monet var ikke bare en kunstner; han var en alkymist av lys og skygge. Han forvandlet en enkel dam med vannliljer til en evig foranderlig symfoni av farger. Hvert penselstrøk hans vibrerer med liv, som om han malte med selve sollyset.
Hans impresjonistiske tilnærming, hvor han fanget øyeblikk i stedet for detaljer, minner meg om hvordan kunst ikke alltid handler om perfeksjon, men heller om atmosfære og følelse.

Jeg har alltid trodd at kunst er en samtale mellom kunstneren og betrakteren. Monet hvisker til meg gjennom sine disige morgener over Seinen, sine snøtunge grener, sine skiftende nyanser av sollys over katedralene i Rouen.
Jeg kan nesten høre vannet skvulpe forsiktig i “Vannliljer”, kjenne den fuktige morgendisen i “Impresjon, soloppgang”.
Det er som om han inviterer oss til å se verden slik han ser den – ikke statisk, men i konstant bevegelse, i en evig dans mellom lys og farge.

Når jeg selv maler eller jobber kreativt, prøver jeg å la meg inspirere av hans måte å se på. Jeg lar penselen danse fritt, lar lyset lede meg, lar øyeblikket forme bildet. Monet lærte meg at det ikke handler om å kopiere virkeligheten, men om å formidle hvordan virkeligheten føles.
Og det er kanskje den største gaven kunsten kan gi oss – å åpne øynene våre for skjønnheten som finnes i det flyktige, i det uperfekte, i det som bare er her et kort øyeblikk før det glir bort.

Så neste gang du ser sollys leke i tretoppene eller bølgene glitre i havet, stopp opp.
Se, føl, nyt. Kanskje, et sted i den gylne timen, vil du finne en liten bit av Monet i ditt eget liv.

14-16 Februar 2025, Hua Hin, Thailand
Hua Hin Artist House, 82 Moo 14, Hin Lek Fai Subdistrict, Hua Hin, Thailand, Prachuap Khiri Khan 77110
AVH ble grunnlagt av Khun Chumpol Donsakul, Tawee og Nang Wanwimol Kesa-ngam.

Det er noe magisk ved Hua Hin, noe som vekker en dyp lengsel etter både eventyr og indre ro.
Under de varme solstrålene og den milde havbrisen fant vi oss midt i en eksplosjon av farger og kreativ energi – Kunstfestival i Artist Village, en opplevelse for alle.
Fra det øyeblikket vi ankom Artist Village, føltes det som å tre inn i et levende maleri.
Gatekunstnere, skulptører, musikere og performancekunstnere samlet seg i et harmonisk kaos, der hver kunstner bidro med sin unike stemme. Festivalen var ikke bare en visning, den var en invitasjon til å la sansene ta del i en kollektiv drøm.





Jeg vandret langs de smale stiene som snodde seg gjennom fargerike installasjoner og levende malerier, og ble omfavnet av en atmosfære som var både energisk og mediterende.
Her var kunsten ikke bare noe man betrakter – den blir følt, delt og levd.












For meg personlig er dette stedet alltid et vendepunkt.
Midt i den travle rytmen av opplevelser, finner jeg ro i små øyeblikk: et stille hjørne under et fargerikt tak av blomster, en intim samtale med en kunstner om meningen bak et abstrakt maleri, og den uforglemmelige lyden av livemusikk som blandet seg med havets hvisken i bakgrunnen.
Jeg lot meg rive med også denne gangen av de uventede møtene, der hvert øyekast og hver samtale var som en liten reise inn i en annen verden. Det var som om kunstverkene og jeg smeltet sammen, og i de øyeblikkene følte jeg at kreativiteten ikke bare var tilstede – den flommet gjennom meg.
Festivalens høydepunkt var utvilsomt de felles øyeblikkene, da alle festivaldeltakere samlet seg for å feire kunsten i fellesskap.
Det var en tid for refleksjon og glede, der latteren danset sammen med den myke musikken, og hvert fargelagt penselstrøk minnet oss om at vi alle er en del av den samme livets palett.
Og midt i hjerte av landsbyen finner vi grunnleggeren av Artist Village Nang, hun satte av tid til en prat midt oppi i festivalens åpningstime, en varm, kreativ og inspirerende person.
Se og hør intervjuet under:
Her er også noen av hennes egne kunstverk, sett deg ned, finn roen og bare nyt Nang sitt og de andre kunstnernes atelier.


Et besøk hit er nok til å fylle med energi i flere dager…..🎨






Nang er et levende kunstverk, hun smitter over sin glede og sitt syn på kunst over på alle som trenger et sted å uttrykke seg.


Kunstfestival i Artist Village var mer enn bare en feiring av kreativitet; det var en reise inn i hjertet av fellesskap, inspirasjon og personlig vekst. Den minnet meg om at kunsten binder oss sammen på tvers av språk og kultur, og at hver eneste opplevelse vi deler, er en fargerik del av vår felles historie.



Takk, Hua Hin, for at du ga oss denne uforglemmelige helgen – en helgen fylt med drømmer, farger og den dype troen på at kunsten virkelig er for alle.
Trykk på bildet eller lenken under og se flotte bilder, les inspirerende observasjoner og nyt ekte kunst.



Hun går der alene, hvor skygger forsvinner,
og vinden forteller om tapte minner.
Mørket er tungt, som et hav uten bunn,
og stillheten roper med stemmer av grunn.
Hun kjenner en smerte, som aldri vil si,
hvor stjernen hun søker, har gjemt seg forbi.
Et ekko i hjertet, et glimt som forsvant,
hun lengter tilbake til noe hun fant.
Men natten er lunefull, skjør som en sjel,
den hvisker om håp, selv om alt virker feil.
Og der, midt i tåken, et glimt så svakt,
en gnist av en stjerne som alltid har vakt.
Hun stopper, hun lytter, til sitt eget sinn,
en sang så forsiktig, et lys der inne.
Med tårer som faller, hun lar det skje,
for stjernen hun søker, er henne selv, et sted.
Mørket kan favne, men aldri helt eie,
for lyset i hjertet vil alltid speile.
Selv i det dypeste mørke hun ser,
at stjernen i henne er alltid nær.
-Hennysway-


Sjøglass er noe av det vakreste jeg finner i naturen, det er skjeden du kommer over alle de fargene du ser på bilde over men grønt, hvitt, blankt og noen ganger brunt finner du overalt ved sjøen og ved store ferskvann.
Naturlig forvitrede glassbiter er det vi i dag kaller sjøglass, drivglass eller strandglass, som oftes ser de ut som tumlende steiner.
Drivglass er fysisk og kjemisk forvitret glass som finnes på strender langs saltvanns forekomster.
Disse forvitringsprosessene produserer naturlig frostet glas.
Dette glasset kan samles for bruk til hobby, kunst eller til dekorasjon, Mange bruker de ofte i design av egne smykker.

“Strandglass” kommer fra ferskvann og er ofte mindre frostet i utseende enn sjøglass.
Glasset bruker 20 til 40 år, og noen ganger så mye som 100 til 200 år, for å skaffe seg sin karakteristiske tekstur og form.
Det er også på folkemunne referert til som “drivglass” fra longshore drivprosessen som danner de glatte kantene.
I praksis brukes de to begrepene om hverandre.
Et fantastisk materiale med mange bruksområder 🤩
Jeg har disse kun samlet på et fat eller i et glass, der solen treffer de ulike flatene på sjøglasset og lager et nydelige farge spill på vegger og gulv.
Jeg har også benyttet sjøglass i ulike materialbilder.



De vanligste fargene på sjøglass er grønn, brun, hvit og klar.
Disse fargene stammer hovedsakelig fra glassflasker brukt av selskaper som selger øl, juice, brus og andre drikker. Mindre vanlige farger inkluderer jade, rav, limegrønn, skoggrønn og myk blå.
Lilla seaglass er svært uvanlig, og det samme gjelder citron, koboltblått og akvamarin. Seaglass brukes ofte til dekorasjon, spesielt i smykker 🤩


Her er mitt gull 🙂 som venter på å bli noe kreativt.
Har du noen prosjekter du ønsker å dele gjort med sjøglass?






Hvis du ønsker å bruke de bare som dekorasjon, trenger du kun litt klarlakk, slik at de virkelig får vist fram sin skjønnhet.





Jeg vet ikke hva som er vakrest – at det en gang var søppel, eller at det nå er en skatt.
Sjøglass.
Små stykker glass formet av tid, salt, bølger og stein.
Som om havet har tatt noe knust – og gitt det tilbake som noe mykt.
Noe som ikke lenger kutter, men glitrer.
På stranda går jeg ofte med blikket lent mot bakken. Ikke etter gull – men etter grønt, blått, melkekvitt.
Etter spor av noe som har levd et annet sted. En flaske. Et vindu. En krukke. Noe kastet, mistet, glemt. Nå vasket rent.
Jeg samler dem i et glass hjemme.
Eller henger dem i vinduet, som små solfangerdrømmer.
Og hver gang jeg ser dem, tenker jeg:
Vi er også sjøglass, vi mennesker.
Noen ganger slipt av tid. Noen ganger skylt i land.
Noen ganger vakrere enn vi aner, nettopp fordi vi ikke er hele lenger.