🎨 Male med kaffe – naturens egen sepia
Å male med kaffe er som å skrive med tid.
Du bruker noe så hverdagslig som en kopp kaffe – og skaper kunst med varme toner, duft og sjel.
Å male med kaffe er som å skrive med tid.
Du bruker noe så hverdagslig som en kopp kaffe – og skaper kunst med varme toner, duft og sjel.
Jeg begynte å male med akvarell fordi jeg trengte et sted å puste.
Ikke for å skape noe perfekt, men for å kjenne igjen stillheten i meg selv.
Akvarell er ikke kontroll.
Det er overgivelse.
Du kan planlegge linjer og lag, men vannet har sitt eget språk – og det er nettopp det som gjør det magisk.

Jeg har selv ikke brukt denne boken, jeg er en av de som liker å leke, bli kjent med mediet og bare finne ut ting selv, men for deg som ønsker å lære det grunnleggende anbefaler jeg deg å ta et kurs på for eksempel b9galleri (se lenger ned i innlegget) eller kjøpe deg en bok for nybegynnere.

1. La vannet gjøre jobben
Ikke prøv å “temme” fargen for mye. Akvarell handler om å se hva som skjer når pigmentet møter vann. Øv deg i å se, ikke fikse.
2. Start med få farger
Du trenger ikke hele regnbuen. Tre gode farger (f.eks. blå, gul og rød i naturlige nyanser) gir deg mer enn du aner.
3. Bruk papir som tåler vann
Vanlig papir krøller og mister flyten. Gå for akvarellpapir – gjerne 300 g – og se forskjellen det gir både i kontroll og resultat.
4. Ikke vær redd for det hvite
Det vakreste med akvarell er ofte det du ikke maler. Lyset. Pusterommene. Stillheten i papiret.
5. Mal stemninger, ikke detaljer
Et blad. En regndråpe. Et minne. Mal det du føler, ikke det du tror andre vil se.
Fordi det minner meg om livet.
Uforutsigbart. Skjørt. Vakkert.
Og fullt av nye sjanser hver gang du lar vannet flyte.

https://kurs.b9galleri.no/category/gratis/bli-med-ut
🎨 Grunnfarger å ha:
Indigo, ultramarin blå, quinacridone rose, burnt sienna, lemon yellow, sap green.
🌿 Du trenger ikke mange – men du trenger en som holder godt på vann.

Som fjellet og vinden
Hun står som fjellet, rolig og sterk,
former sin verden med mykhet og merk.
Som elvens dans over stein og tid,
finner hun veien med stille strid.
Hennes visdom er løvet som faller lett,
men røttene gror der jorden er sett.
Som månen speiles i nattens vann,
bærer hun lyset med åpen favn
-Hennysway-


Hun går der alene, hvor skygger forsvinner,
og vinden forteller om tapte minner.
Mørket er tungt, som et hav uten bunn,
og stillheten roper med stemmer av grunn.
Hun kjenner en smerte, som aldri vil si,
hvor stjernen hun søker, har gjemt seg forbi.
Et ekko i hjertet, et glimt som forsvant,
hun lengter tilbake til noe hun fant.
Men natten er lunefull, skjør som en sjel,
den hvisker om håp, selv om alt virker feil.
Og der, midt i tåken, et glimt så svakt,
en gnist av en stjerne som alltid har vakt.
Hun stopper, hun lytter, til sitt eget sinn,
en sang så forsiktig, et lys der inne.
Med tårer som faller, hun lar det skje,
for stjernen hun søker, er henne selv, et sted.
Mørket kan favne, men aldri helt eie,
for lyset i hjertet vil alltid speile.
Selv i det dypeste mørke hun ser,
at stjernen i henne er alltid nær.
-Hennysway-

