Når kroppen sier stopp
Etter noen uker i Thailand – mitt andre hjem, mitt fristed – kom jeg tilbake til Norge og ble syk.
Ikke bare litt sliten, men ordentlig satt ut.
Jeg vet ikke alltid hva som er verst.
Infeksjonene og smerten i kroppen…
eller tyngden som legger seg stille i sinnet.
Noen ganger føles det som om det er depresjonen som åpner døren.
Som om kroppen mister litt av sitt forsvar når tankene blir mørkere.
At kroppen speiler det jeg bærer på inni meg.
Overgangen som alltid treffer
Det er noe med kontrasten.
Fra varme, lys, ro og et liv som flyter lettere…
til kulde, mørke og krav.
Jeg kjenner det hver gang jeg reiser fra Thailand.
Som om kroppen protesterer.
Som om den ikke helt vil tilbake.
Billetter er allerede bestilt til neste tur hjem til Hua Hin.
Bare det gir meg ro.
Men det gjør meg også litt urolig…
for jeg vet hvordan denne overgangen kan slå meg ut.
Når våren banker på
Og så… skjer det noe.
Solen titter frem også her.
Forsiktig, men tydelig.
Fuglesang fyller luften.
Vårknopper presser seg frem.
Livet begynner igjen.
Og det merkelige er – kroppen ser det.
Den reagerer.
Sakte, nesten umerkelig, føler jeg meg litt bedre.
Jeg kryper ut.
Ut av ull, pledd og sofaens trygge, men tunge stillhet.
Små øyeblikk av liv
For selv om jeg lengter…
så elsker jeg våren i Norge.
Lyden av grønnspetten som banker i det fjerne.
Kråkene som alltid er der, trofaste og rå.
Rødstrupen som synger gjennom natten.
Og drivhuset mitt…
mitt lille varme rom av håp.
Der kjenner jeg det.
At noe i meg også spirer igjen.
Å være her – akkurat nå
Jeg vet at denne tiden leger noe.
Ikke alt. Men noe.
Likevel bærer jeg en bekymring:
Hvorfor blir jeg så syk hver gang jeg kommer tilbake?
Er det kulden?
Mørket?
Stresset?
Eller er det noe dypere som fortsatt trenger å finne ro?
Jeg har ikke alle svarene.
Men jeg vet én ting:
Hvis jeg skal klare å nyte denne tiden…
må jeg legge noe av det tunge litt til side.
En stille beslutning
Jeg må være her.
Her i hagen.
Her i lyset.
Her i lydene av liv som vender tilbake.
Jeg må suge til meg øyeblikkene.
La dem fylle meg – litt etter litt.
Gjøre meg sterkere, dag for dag.
Kjærlighet til våren
Jeg elsker påsken.
De stille dagene.
Lange turer langs kysten.
Den rolige pusten i naturen.
Og jeg elsker våren.
Kanskje fordi den minner meg om noe viktig:
At det alltid finnes en vei tilbake til lyset.
Selv når det tar tid.
Selv når kroppen og sinnet ikke helt henger med.
Så kommer den.
Varmen.
Livet.
Håpet.
Et hjerteslag fra Hennysway 🤍
Noen ganger handler det ikke om å bli frisk med en gang.
Men om å åpne døren litt…
og la lyset slippe inn.