I ruinmarkene der vinden aldri tier, lever det en skapning som ikke jager og ikke kjemper.
Den etterlater ingen fotspor som mennesker kan følge, og den roper aldri sitt navn.

De som kjenner landet, kaller den Skarneth.

Skarneth er lav av skikkelse, smidd av rust, sagblad og bøyde deler fra en verden som brøt sammen før minnene fikk navn. Kroppen er nær bakken, som om den alltid lytter etter noe dypere enn det øyet kan se. Den beveger seg sakte, nesten nølende, men stopper aldri.

Det sies at Skarneth ikke vokter ruiner for å beskytte dem, men for å høre dem.

Stein som har falt.
Verktøy som har mistet sine hender.

Riker som en gang sto, men aldri ble husket.
I kjevene bærer den ikke raseri, men tid.

I ryggen bærer den et sagblad, ikke som våpen, men som et minne om arbeid – om det som en gang bygget noe.

Skarneth angriper ikke.
Den venter.

Og når krigere har forlatt slagmarken, og ropet har dødd ut, er det Skarneth som blir igjen.
Lytter.
Samler.
Bevarer.

Noen sier at Skarneth følger Karnyx på avstand.
Andre sier at den alltid har vært der, lenge før voktere fikk navn.

Det eneste som er sikkert, er dette:
Der ruinene fortsatt hvisker, er Skarneth aldri langt unna.

Liker du kunstutrykket?

Ta en tur inn i B9galleri sin verden på www.b9galleri.no