Romjulen har en egen tone.
Den snakker ikke høyt.
Den hvisker.

Dagene flyter sammen i et saktere lys.
Klokkene mister litt av makten sin.
Verden står ikke stille —
men den lener seg bakover og puster.

Og i den pausen
får vi endelig høre oss selv.

Dette året…
det bar mer enn noen så.
Det ga oss øyeblikk av ren glede
og netter der alt føltes tungt.
Det lærte oss ting vi aldri ba om å lære,
men som likevel gjorde oss dypere,
mildere, mer levende.

Romjulen ber oss ikke rydde bort det som var.
Den ber oss holde det forsiktig.
Se på det med varme øyne.
Si:
Du var virkelig.
Du betydde noe.

Vi tar av oss rustningen disse dagene.
Lar skuldrene synke.
Lar hjertet lande.

For i stillheten
finnes helbredelse.

Ikke den raske, høylytte, mirakuløse.
Men den rolige som sier:
Du overlevde.
Du vokste.
Du er her.

Og et nytt år…
står allerede og venter.
Ikke med krav.
Ikke med forventninger.
Bare med åpne hender.

Som et tomt ark
som kjenner vekten av pennen din.

Så la romjulens ro
få legge seg rundt deg.
Som et teppe.
Som et løfte.
Som et stille takk til alt du bar
og alt du ble.

—
Hennysway