En liten historie fortjener mine fuglevenner.
Alltid er de der, når jeg er glad og når jeg er trist.
Med sine små hoder og runde øyne, observere de meg og kommer nærmere og nærmere for hvert år som går.
Vi trenger ikke snakke, vi bare er i samme energi.
De gir meg trygghet og jeg dem.
Slik knyttes våre bånd, et bånd som etter år er det samme med nye generasjoner på veranda rekkverket.

Til fuglenes ære

Skrevet av Hennysway

I en liten hage, omgitt av blomster og frodig grønt, bodde en mangfoldig gjeng med fjærkledde venner.
Hver morgen våknet de til solens varme stråler og begynte sin daglige koreografi.

Spurvene, de små og livlige, hadde bygget reir i tretoppene.
De travet frem og tilbake, fløy i sirkler og sang høyt for å vekke hele nabolaget. “God morgen!” kvitret de, som om de ønsket å dele sin glede med verden.

Kråkeparet, de store og kloke, hersket over hagen.
De hadde et reir i den gamle eika, høyt oppe i greinene. Hver dag samlet de glitrende skatter – knapper, glansbilder og glitrende plastikk – og la dem pent i reiret. “For våre små,” sa de stolt til hverandre.

Trostens sang var som en symfoni. Han satt på det lille ute-taket og fylte luften med sin vakre melodi. “Hør på meg!” ropte han til alle som ville lytte.
Og alle lyttet, for trostens sang kunne få selv de tristeste hjertene til å smile, og de mest urolige hodene til å sovne.

Lirnerlene, de små og rampete, hadde bygget reir under takskjegget.
De fløy i vilt kaos, dykket og snurret som akrobater. “Se hva vi kan!” skrek de til hverandre, og det var umulig å ikke le av deres livlige opptreden.

Kjøttmeisen, den kloke og nysgjerrige, hadde funnet et perfekt gjemmested i busken ved vinduet.
Der satt han og studerte menneskene som gikk forbi og et ekstra øye hadde den til meg.
“Hva gjør de, hva tenker hun på?” spurte han seg selv og noterte alt i sin lille fugledagbok.

Og midt blant dem, deres nye venn, var jeg.
Jeg satt på en stol i hagen, med et smil om munnen og øynene fulle av undring.
Jeg hadde lært meg fuglenes språk og snakket med dem om alt fra været til livets mysterier.
“Dere er mine beste venner,” sa jeg til dem, og de kvitret i svar.
Kanskje følte de litt det samme om meg?

En dag skjedde det noe magisk. Alle fuglene samlet seg på en gren, som om de hadde avtalt det på forhånd.
De så opp mot himmelen, der en regnbue strakte seg fra den ene horisonten til den andre. “For oss,” sa de i kor, og det føltes som om hele verden smilte.

Og så fløy de av gårde, hver til sitt reir, med regnbuens farger i vingene. For i min lille hagen, vårt felles hjem, fant vi vennskap, sang og undring – alt som gjorde livet vakkert og morsomt. 🥰