Sitter på flyplassen i Bangkok og kjenner på akkurat den følelsen som alltid kommer når jeg skal reise tilbake til Norge.
En merkelig blanding av glede, sorg og uro.
Gru-glede.
Takknemlighet og tyngde på samme tid.
For det er jo hjem jeg skal til.
Familien, naturen, årstidene, stillheten jeg også kjenner der. De gode dagene finnes absolutt i Norge også — dager med kreativitet, skogsturer, havluft, kaffekopper i ro, små øyeblikk som minner meg på hvorfor landet mitt alltid vil være en del av meg.
Men sannheten er også at kroppen min reagerer annerledes der.
I Norge kommer ofte stresset nærmere.
Tankene blir flere.
Tempoet høyere.
Kroppen strammer seg lettere.
Uroen får mer plass, og noen ganger kjenner jeg hvordan energien tappes raskere enn jeg ønsker.
I huset vårt i Hua Hin skjer noe helt annet.
Der faller skuldrene ned nesten med en gang.
Morgen i SMV 🌸
Morgenen begynner mykere.
Lydene er annerledes.
Lyset er annerledes.
Pusten finner en ro jeg ikke alltid klarer å hente fram andre steder.
Det er som om huset vårt der bærer en annen rytme — en rytme som passer hjertet mitt.
Der finnes glede uten anstrengelse.
Der finnes nærvær.
Der finnes en stillhet inni meg som ikke må kjempes fram.
Kanskje fordi vi har skapt noe eget der.
Et hjem som ikke bare er vegger og rom, men en følelse av frihet. Et sted hvor livet får være litt enklere.
Likevel vet jeg at jeg også lengter etter deler av Norge når jeg er borte.
Lyset over vinterlandskapet.
Skogen.
Stillheten som bare norsk natur kan gi.
De menneskene jeg elsker.
Det er kanskje slik livet mitt har blitt:
To hjem.
To virkeligheter.
To sider av meg selv.
Og kanskje trenger jeg begge for å forstå hvem jeg er.
Men akkurat nå, her på flyplassen, kjenner jeg ekstra tydelig at en del av hjertet mitt blir igjen i Hua Hin.
Ikke fordi jeg flykter fra noe.
Men fordi noe i meg finner en sjelden ro der.
Og den roen er verdifull.
