
Hun går der alene, hvor skygger forsvinner,
og vinden forteller om tapte minner.
Mørket er tungt, som et hav uten bunn,
og stillheten roper med stemmer av grunn.
Hun kjenner en smerte, som aldri vil si,
hvor stjernen hun søker, har gjemt seg forbi.
Et ekko i hjertet, et glimt som forsvant,
hun lengter tilbake til noe hun fant.
Men natten er lunefull, skjør som en sjel,
den hvisker om håp, selv om alt virker feil.
Og der, midt i tåken, et glimt så svakt,
en gnist av en stjerne som alltid har vakt.
Hun stopper, hun lytter, til sitt eget sinn,
en sang så forsiktig, et lys der inne.
Med tårer som faller, hun lar det skje,
for stjernen hun søker, er henne selv, et sted.
Mørket kan favne, men aldri helt eie,
for lyset i hjertet vil alltid speile.
Selv i det dypeste mørke hun ser,
at stjernen i henne er alltid nær.
-Hennysway-

