– For deg som elsker fugler, stier og naturens språk

Noen steder setter seg i kroppen med en gang du ankommer.
Ilene naturreservat er et slikt sted.

I dag gikk turen dit – med kameraet i hånden og hjertet åpent for alt som kunne komme til å fly, synge eller hviske. Dette våtmarksområdet ligger bare noen minutter utenfor Tønsberg sentrum, men føles som en verden for seg selv. Her finnes et mylder av liv selv i April– og likevel en stillhet som får skuldrene til å senke seg.

Stiene er gode og tilgjengelige, slynger seg gjennom gress, siv og åpent landskap. For en som elsker fuglearter, er dette et paradis.
Gravandene struttet med sin karakteristiske fargeprakt, mens hvitkinngjess landet i flokk langs vannkanten.
I takrørskogen skimtet jeg bevegelse – og der, som et lite smykke i brunt og grått, satt skjeggmeisen.
Et glimt jeg hadde håpet på, men ikke regnet med.

Andre arter jeg møtte langs veien inkluderte: – Rødstilk, med sitt varselskrik og vakre vadebevegelser
– Gråhegre, som sto statisk i vannkanten
– Løvsanger, lett og kvikk i toppen av en bjørk
– Og selvsagt knoppsvanen – majestetisk og rolig

Å gå her er som å være gjest i en annen rytme. Fuglenes rytme. Naturens ro.
Samspillet mellom vann, siv, liv og lys.

🎒 Ta med deg: – Kamera eller kikkert (du kommer til å ville se nærmere)
– Gode sko – stiene er fine, men det kan være vått
– En termos med kaffe, vann og en matpakke – benkene langs veien innbyr til pauser
– Og nysgjerrighet – det beste du kan ha med

Dette er ikke bare et sted for ornitologer.
Det er for deg som trenger en pause.
For deg som vil se noe annet enn skjermer.
For deg som elsker å oppdage det store i det små.

Jeg og Henrik kommer garantert tilbake.
For stillhet som dette deles best med andre som også setter pris på den.

— hennysway

Ilene, slik det var

Det var ikke skjeggmeis i dag,
men linerla nikket i grusen,
og heipipelerka fløt lavt over enga
som en tanke man nesten glemmer å tenke.

Grågjess løftet himmelen med vingeslag,
stokkanda gled som fløyel på vann.
Gravanda lo lavt i det fjerne,
og hegra stod – som alltid – alene.

Det er slike øyeblikk som bærer.
Når man ser, og blir sett,
av noe større enn seg selv.

— hennysway