Av Arnhild Lauveng

Da jeg nettopp la fra meg I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng, satt jeg igjen med en sterk opplevelse av håp og menneskelighet.
Boken tok meg rett inn i tankene og følelsene til en person som har kjempet med alvorlig psykisk lidelse, men som likevel klarte å finne veien til en frisk tilværelse.
Arnhild beskriver hvordan hun, med diagnosen schizofreni, befant seg i en tilsynelatende håpløs situasjon – innlagt på ulike institusjoner, preget av hallusinasjoner og overveldende angst. Likevel var det noe i henne som nektet å gi opp, som ville skape mening i kaoset.
Jeg ble spesielt grepet av hvor nøyaktig og poetisk hun formidler sin indre verden. Hun maler fram både skremmende og smertefulle øyeblikk, men også glimt av ro og humor.
Gjennom disse skildringene ser man hvor sammensatt et menneske med en psykoselidelse kan være, og at en diagnose ikke er en altoverskyggende identitet.
Boken understreker hvor viktig det er at man ikke overser individets egne tanker, følelser og ressurser – at mennesker med psykiske lidelser ikke bør reduseres til et sett av symptomer.
Jeg opplevde også at Lauveng er modig som peker på hvor feil det kan bli når behandlingsapparatet ser pasienten som passiv mottaker av hjelp, istedenfor et medmenneske med egne meninger og drømmer.
Hun beskriver ansatte i helsevesenet som både en barriere og en ressurs på veien hennes:
Noen så henne og anerkjente henne, mens andre nærmest forsterket følelsen av håpløshet.
Denne beskrivelsen fikk meg til å reflektere over hvor viktig det er at jeg, i min egen profesjonelle hverdag innen rus og psykisk helse, forsøker å se hele mennesket – både sårbarhetene og styrkene.
For meg er det kanskje bokens viktigste budskap:
Selv når alt føles mørkt, finnes det muligheter for endring.
Arnhild Lauveng viser at man kan gjøre en reise fra å være fanget i en brutal indre verden til å finne en ny rolle – hun ble selv psykolog, og bruker i dag sin erfaring til å hjelpe andre.
Denne transformasjonen er et gripende eksempel på at «recovery» ikke er en myte, men en reell mulighet.
Når jeg brukte I morgen var jeg alltid en løve i mitt arbeid, var det nettopp for å vise at med riktig oppfølging, tålmodighet og respekt, kan mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusutfordringer utvikle seg og gjenvinne håp.
Boken gir et innblikk i hva som skjer når vi faktisk lytter til pasientenes egne perspektiver og erfaringer, og hvordan vi kan bidra til at de får størst mulig eierskap til egen bedring.
Alt i alt føltes det som om jeg var med på en ferd gjennom en ukjent, men likevel gjenkjennelig verden, hvor hvert kapittel formidler livsvilje og mot, selv når alt tilsynelatende er på sitt verste.
Jeg sitter igjen med større ydmykhet og et fornyet engasjement for å skape et trygt rom for dem jeg møter, hvor også deres stemme blir hørt og verdsatt. Det er kanskje nettopp det denne boken gjør aller best: Den minner oss om kraften som ligger i å bli sett og trodd på – og om menneskeverdets plass i enhver helende prosess.

Anbefales på det sterkeste – terningkast 6
Arnhild Lauveng var psykotisk, selvdestruktiv og tvangsinnlagt.
I dag er hun prisbelønt foredragsholder, forfatter, psykolog og frisk.😍