Hun lærte meg at musikk ikke bare spilles – den leves.
-Hennysway-

Gjennom livets tunge dager
fant hun veien med musikken.
Den hjalp henne å forstå, å holde ut,
å finne meningen med livet.
Det var en gave hun bar videre –
lært av sin egen mor og far,
og gitt videre til oss,
som en stille arv av toner og kjærlighet. 🤍

Disse dagene er stillere enn vanlig. Hjertet mitt bærer tunge toner, og ordene kommer ikke like lett som de pleier.
I morgen skal vi ta farvel med mamma.
Hun gikk bort den 19. oktober, og selv om jeg har visst det en stund, begynner det først nå å synke inn. Det er som om kroppen og sjelen prøver å forstå det hodet allerede vet.

I kveld sitter jeg og hører på musikk som minner meg om henne — om et langt liv vi delte, side om side.
Hun var musikk.
Da jeg var liten, fylte hun huset med sang og trekkspill. Hun kunne alt fra gamle skillingsviser og «Frem fra glemselen» til Only Sixteen og Queen.
Hun elsket Dizzie Tunes, lo høyt av Hege Schøyen, og hadde Jahn Teigen på repeat i bilen – på vei til og fra jobb, dag etter dag.

Musikk var hennes språk, og det ble mitt også.
Kanskje det er derfor stillheten kjennes så annerledes nå.

Hennysway vil alltid bære spor av henne. I varmen, i omsorgen, i alt det ekte.
Så om det er litt stille her inne for tiden, er det bare fordi jeg puster meg gjennom sorgen – med musikken, minnene og kjærligheten som følger meg videre.

Til mamma – alltid. 🤍

Hun spilte og sang seg inn i hjertene våre,
med varme, styrke og en stille melodi.
Selv når tonene ble svake,
bar hun musikken i seg – helt til slutt.

Nå er det vi som bærer sangen videre,
med savn, med kjærlighet,
og med takknemlighet for alt hun var. 🤍

– Hennysway, november 2025

---