Norsk Ukeblad, nr 17, 26.04. 2024
Tekst Lise Lotte Winther-Bay
Foto Svein Brimi og Hennysway

Les reportasjen i Norsk Ukeblad

Dette er vår historie, dette er vårt perspektiv

April er en ekstra tung måned for oss, April og Mai er månedene alt vi gjorde sammen ble for aller siste gang.
Siste gang du tok bilde av krokusen i hagen for å vise meg de første vårtegn, siste gang du vasket og gikk over rollerbladesene dine.
Siste gang vi satt sammen i drivhuset med utallige samtaler om alt og ingenting, siste gang vi spiste sammen ute i bakhagen.
Mai ble siste gang du og jeg lagde et prosjekt sammen, denne gang av skjell og rekved.

Mai 2016 (6 dager før du døde)

April 2016 – Hua Hin

April ble også siste gang du fikk vært i ditt paradis Hua Hin, med dine venner, holde konsert og bare stor kose deg i huset, blant villhunder og ikke minst med oss.

Sebastian Zalo hyller sin “bror” – Liam Ruud

Norsk Ukeblad nr.19 2024

Vi har lovet deg at vi aldri kommer til å stoppe å snakke om deg, og hva som skjedde de siste timene av ditt korte liv. De som ikke har tatt ditt og våre liv på alvor, skal få se deg og høre navnet ditt hvert eneste år så lenge jeg lever.
Du betyr så utrolig mye for så mange mennesker, dine 18 fysiske år har lagt igjen så mange minner, spor og opplevelser.

Og det vil du fortsatt gjøre bare på en annen måte, gjennom musikken til andre, gjennom lukt, lyder, fugler og sommerfugler, temperatur endringer og elektronikk.
Du er fortsatt levende til stede, ikke bare for oss men for utrolig mange av dine aller nærmeste. ❤️

Denne uken blir også April en måned der vi, pappa og jeg igjen kunne fortelle om din tilværelse fysisk på denne jordkloden.
Hvordan er det å bli frarøvet det kjæreste du har?, hvordan er det å ikke få 100% svar, hvordan er det å selv måtte etterforske sin egen sønns død.

Studere utallige skader og sår, se på dødsmerker, åsted, funn og vitneavhør.

Lete febrilsk etter svar, trygle om hjelp for å finne……. alt dette kommer opp som om det var i går.
April og Mai har alt det beste og alt det verste en familie kan oppleve samtidig.

Ingen rundt deg tenker lengre på at vi er sårbare, ingen kan se at hode og kropp hyler av smerte og rettferdighet.

Det er rart og ensomt at de aller nærmeste vi har bare leser det vi skriver, trykker hjerte og lever livene sine som om at du aldri har eksistert.

Noen ganger lurer jeg faktisk selv når jeg ser på bilder av deg, kjenner varmen din, kjærligheten din og lukten din. Men av og til føles det også som om at du egentlig aldri har vært her.
At du liksom bare har vært en drøm som endte i et mareritt.

I dag har vi nok engang fått fortelle om vår kjærlighet til deg, vår kjærlighet som familie.
Som vårt umistelige barn og Naomis lillebror, det er ikke lett å skrape på denne skorpen.
Og noen ganger så stiller jeg meg spørsmålet, er det egentlig noen som bryr seg om hvordan vi har det og hva vi har opplevd? hver eneste dag når vi våkner og ser ditt uberørte rom.

Hvor lenge er det lov å sørge, og å snakke om det, før folk lukker ørene eller skroller videre?
Hvor mye er egentlig din fysiske eksistens verdt for andre?

I dypets mørke står vi alene,
Med hjertene knuste og utømmelig med tårer å gråte.
Vår sønn, et skinnende varmt lys som ble tatt alt for tidlig,
Vår kjære gutt, nå fysisk borte for alltid.

Dine latterfulle kloke øyne, din uskyldige glede,
Ditt liv var et under, en uendelig reise.
Men skjebnen var brutal, og tok deg fra oss,
Og etterlot oss alene, i et smerte helvete.

Hver dag jeg minnes de øyeblikkene vi delte,
Dine varme omfavnelser, dine ord som både trøstet og irriterte.
Men nå er alt trykkende stille, bare minnene er igjen,

Men selv om du er borte, vil du alltid være nær, vår sønn og bror, vår stjerne, i hjertene våre bor ❤️

Hennysway

April/Mai 2016

Norsk Ukeblad 26 April 2024

Hvert eneste år skal vi bære din stemme ut i verden, hvert eneste år skal vi hedre ditt liv ❤️

Livet er skjørt, livet har ikke tid til eller rom for bagateller, negativitet og mas.
Bruk livet på det og de som er verdt din energi og oppmerksomhet ❤️

“I tapets stillhet finner vi et ekko av kjærlighetens viskning, en påminnelse om at selv i mørket av sorg, lyser minnene som stjerner på himmelen, veileder oss gjennom natten og minner oss om at kjærlighetens kraft aldri falmer.”

Hennysway