Dette er ikke første gangen kroppen pakker før hodet.

Den har gjort det før.
Mange ganger.

Helt siden lenge før det ble vanlig å reise hit for å finne seg selv.
Kofferten står åpen, slik den alltid gjør.
Ikke av stress, men av gjenkjennelse.

Jeg reiser ikke til Thailand.
Jeg reiser tilbake.

Til et hus som kjenner oss.
Til rom fylt med minner som ikke lar seg oversette.
Til et familieliv som puster annerledes der enn hjemme.

Kroppen husker tempoet.
Hvordan skuldrene senker seg uten at noen ber dem om det.

Hvordan dagene får lov til å være dager – ikke prestasjoner.
Det er ikke ferie.
Det er et annet liv.

Et vi aldri helt finner igjen i Norge, uansett hvor godt vi har det her.
Jeg pakker lett.
Men jeg bærer med meg over tjue år med erfaring.

Av varme.
Av kontraster.
Av tilhørighet.

Jeg er ikke der ennå.
Men kroppen vet nøyaktig hvor den skal.

Et lite dagboknotat fra livet – delt i takknemlighet.

Sharing the joy of life.

Følg gjerne med på reisen, kanskje en litt annerledes reise enn folk flest har i Thailand.