Langt der oppe, som en sort silhuett mot morgenskyene, satt den – majestetisk og våken. Den lignet en skygge, men bar på et nærvær som var alt annet enn usynlig. Halefjærene danset som tråder med dusker, og på hodet bar den en bustet krone som om den visste at den var noe helt eget.

Dette er Greater Racket-tailed Drongo, en mester i etterligning og en naturlig skuespiller i jungelteateret.
Den kan herme etter både rovfugler, småfugler og til og med menneskeskapte lyder – ikke for å underholde, men for å overleve. Den skremmer vekk konkurrenter med falske faresignaler og kan lure andre til å forlate byttet sitt.

Det sies at noen fugler synger fordi de må, mens denne synger fordi den kan alt.
En stemme med mange ansikter. En konge i svart kappe.
Og den valgte akkurat dette strået, akkurat dette øyeblikket –
til å vise seg for meg.