En av dagene vi var rundt for å hjelpe ble vi stoppet av en Thai dame, hun fortalte oss om en gammel mann ved togbane linjen som var syk, svak og uten familie som kunne hjelpe han. Hun var rørt til tårer og lurte på om vi kunne dra til han og kanskje hjelpe han.
Hun fortalte videre at alle vi som bor her langs jernbanen er fattige selv og vi har ikke midler til å hjelpe flere enn oss selv og våre nærmeste.
Men om dere kan bidra med noe mat og ris til mannen kan jeg tilberede det og gi han et varmt måltid hverdag.
Vi ønsket selvfølgelig å hjelpe og tok turen gjennom trange søplete småveier for å komme oss fram til skuret han bodde i.
Det er vanskelig å holde tårene tilbake i møte med mennesker som bor og lever slik han gjorde.
Ingen strøm, ingen toalett, ingen mat, ikke noe pledd og knapt nok en t-skjorte uten hull.
Den eldre mannen var helt klart underernært og trengte mer enn kun mat, han trengte medisiner, varme og gode forhold rundt seg.
I tillegg til pengehjelp slik at han fikk dratt til lege og kjøpt inn nødvendige medisiner, kjøpte vi en madrass med pledd og pute, håndklær, et camping toalett med bøtte slik at han slapp å grave hull hver gang han måtte på toalettet.
Vi avtalte med en kiosk i nærheten slik at han kunne lade opp en batteridreven lampe vi kjøpte inn for å ha lys om kvelden/natten.
Vi fikk gitt han noen klær og inngikk en avtale med damen som hadde tatt kontakt med oss, slik at hun hadde midler til å lage et måltid til han hverdag.
Det som er veldig spesielt når du er i slike områder for å hjelpe, er hvordan de som bor der også ønsker å bidra og strømmer til for å hjelpe oss å hjelpe andre.
Det kom også en mann fra India innom den gamle mannen, han som de andre hadde en gang i tiden kommet fra India som arbeidssøker, han hadde hatt flere skredder butikker men sto nå helt på bar bakke, uten penger og rettigheter. Men allikevel helt uselvisk, rusher han til for å hjelpe oss å hjelpe mannen.
Empatien for denne gamle mannen var enorm og han klarte ikke selv å holde tårene tilbake når han forstod at vi var der for å hjelpe han.
Noen møter er bare så sterke at de er umulige å beskrive.
Bilder forteller mye mer enn ord.