I dag tok jeg en rolig gåtur langs kyststien ved kanalen og Fyllinga.
Solen varmet, luften luktet av saltvann, og en liten stund satte jeg meg ned på en krakk for bare å være til stede.
Kroppen var ikke like samarbeidsvillig i dag. Tankene var sterkere enn i går, og hvert skritt krevde litt mer. Men kanskje er det nettopp på slike dager naturen betyr aller mest.
Den krever ingenting av meg. Den ber meg ikke prestere, forklare eller late som. Den lar meg bare sitte der – midt i lukten av sjø, varme og sensommer.
Og så fikk jeg øye på skarven.
Denne mørke og litt mystiske fuglen som stadig ser ut til å dukke opp akkurat der jeg befinner meg. Jeg møter den ved vannet her hjemme i Norge, men også langt borte i Thailand.
To land, to hjem og to forskjellige kyster – likevel er den der.
Jeg vet ikke hvorfor, men noen møter i naturen føles annerledes enn andre. Som om de bærer med seg en liten beskjed vi ikke skal forstå med hodet, men kjenne et sted dypere i oss.
Skarven er en fugl med mange motstridende fortellinger rundt seg. I gammel norsk og skandinavisk folketro kunne den bli betraktet som et godt tegn.
Det finnes også fortellinger om at mennesker som hadde mistet livet på havet, kunne vende tilbake i skarvens skikkelse for å besøke dem de var glad i. (cambridge.org, en.wikipedia.org)
I den norske fortellingen om «Skarvene fra Utrøst» viser tre skarver vei for en fisker som har kommet ut i en voldsom storm.
Akkurat idet han nesten har mistet håpet, fører fuglene ham mot trygghet og et vakkert, nesten overjordisk sted. (cambridge.org)
Kanskje er det derfor skarven berører meg.
Den lever mellom flere verdener. Den flyr i luften, hviler ved land og forsvinner ned i vannets mørke. Så kommer den opp igjen.
Den dykker dypt for å finne det den trenger, men vender alltid tilbake til overflaten. Etterpå sitter den gjerne helt stille med vingene strukket ut mot solen og vinden.
For meg blir det et sterkt bilde på livet.
Vi mennesker må også noen ganger ned i dypet. Ned i smerter, sorg, uro og alt det vi ikke helt klarer å sette ord på. Men vi skal ikke bli værende der. Vi må opp igjen, puste og finne et sted hvor vi kan folde oss ut og la lyset tørke vingene våre.
Så hva betyr det at skarven stadig dukker opp der jeg er?
Jeg vet ikke. Kanskje betyr det ingenting annet enn at skarven og jeg trekkes mot de samme landskapene. Mot sjøen, varmen, stillheten og stedene mellom land og vann.
Men jeg liker å tenke at den kommer med en liten påminnelse:
Du kan tåle dypet uten å gå tapt i det.
Du kan ha en tung dag og likevel finne veien tilbake til lyset.
Sett deg ned.
Pust.
La solen varme vingene dine før du fortsetter.
I dag trengte jeg akkurat den påminnelsen.
Jeg gikk ikke tankefri hjem, men jeg gikk hjem litt lettere på innsiden. Og noen ganger er det nettopp dette naturen gjør med oss.
Den tar ikke nødvendigvis bort det som gjør vondt og er utfordrende – men den gir oss et rom hvor tankene ikke får være alt.
Kanskje var skarven bare en fugl ved kanalen.
Eller kanskje var den et lite, mørkt tegn på styrke, nærvær og håp – sendt til meg fra havet akkurat da jeg trengte det.
